Første dag på Altiplano

Hva er Bolivias sjel? Det er ikke godt å si, i et land som er så variert og kan by på dampende jungel og snødekte fjell, ørken og savanner. Men for mange vil det nok være høyslettelandet mellom 3 500 og 4 500 meter over havet. Altiplano. Der har vi fem dagsentre og barnehjem, og denne dagen besøkte vi to av dem.

To timer ut av La Paz kan den som er flink til å lete finne Lacaya. Da har man først kjørt en time på flott asfaltert vei, og deretter humpet av gårde like lenge på en gebissrystende grusvei.

Vi kom frem litt senere enn planlagt til dagsenteret (og bygda) Lacaya. Men så var festen straks i gang. 

Jo da, disse luene igjen. Deilig varme, laget av myk alpakkaull, men vanskelig å bære med verdighet for en del av oss. Dette var slett ikke ille i så måte!

Dette er imidlertid for de ekstremt eventyrlystne.  Lokalbefolkningen byr på et festmåltid bestående av mange ulike slag frysetørkede og kokte poteter, ispedd biter av kylling og fisk, servert med hvit geitost og en kvass salsa. Det lukter...skal vi si karakteristisk... noe som ikke skremmer Hans Olav her.

Etter en time eller to - tiden går fort! - humpet vi noen mil videre på grusveiene, og kommer da til fantastiske Tiahuanacu. Her pågår fremdeles utgravingene som så sterkt fascinerte Thor Heyerdahl, og som viste at dette tidligere var et viktig senter for en flere tusen år gammel indianerkultur.

Deler av denne består fortsatt, her demonstrert gjennom tungestyrt dans med noe spesiell benstilling...

...og imponerende resitasjon av dikt. Ofte skjer dette på det lokale aymaraspråket, men denne gangen var det på spansk.

Et gjensidig høydepunkt: Møte mellom fadder og fadderbarn. 

Flotte hatter fikk vi også! Det kan være en utfordring å finne noe som ser halvveis "sjebeligt" ut på knotten til en Fanebust, men her vil vi påstå at man har lyktes usedvanlig godt, og faktisk tøffet opp oss begge!

Her er det aller beste trikset for å bryte isen med de i utgangspunktet ganske reserverte barna på Altiplano: Kniks noen bilder av dem, og spør om de vil se dem. Da blir det latter og moro, og så kommer oppfordringene: Ta bilde av meg! Og av meg! Og meg!

Både Lacaya og Tiahuanacu ga et positivt inntrykk. Så veldig mye nytt var det ikke siden vårt forrige besøk for to år siden. Men vi så resultatene av vårt skoprosjekt på Lacaya; nå hadde barna skikkelige sko og sandaler på bena, ikke hjemmelagde greier av gamle bildekk. Og på Tiahuanacu var det kommet en liten lekeplass. Den var populær!

Forresten var det én ting til som var spesielt hyggelig. Det driftige offisersparet hadde fått ny gang på drivhuset som tidligere lå i ruiner. Her dyrket man mangt og mye, blant annet poteter, kål, agurk, tomat og jordbær. Hensikten var på den ene siden å bidra med tilskudd til kostholdet på senteret, og på den andre å lære opp ungene i hvordan man kan lykkes med de ulike plantene. Veldig bra!

(Klikk på bildene for å få dem opp i større format!)
.