mandag 29. november 2010

Jentene på Evangelina...


Evangelina Booth er Boliviafamiliens arnested. Det var her vår grunnlegger, Baste Fanebust, fant sitt fadderbarn Naida i 1981, etter noen uker på loffen i Bolivia. Da hadde de mistet støtten som tidligere hadde kommet fra Nordisk barnefond. "Noen må gjøre noe med dette", skrev Baste i avisen etter hjemkomst. Og så ble det han selv, med gode venner og kolleger.


Ikke rart, derfor, at det er et spesielt sted også for oss å komme til i dag. Vi gleder oss, i trygg forvissing om at det gjør et femtitalls jenter også. Her ser de ikke gutter og menn for ofte... Det er på flere måter en god ting, men du verden for en oppmerksomhet som blir oss til del.


Tradisjonen er den at etter en omvisning på barnehjemmet, som alltid ser aldeles utmerket ut, stapper vi to busser fulle av barn. Så går turen opp i åsen over Cochabamba, til Taquiñaparken, et sted den lokale ølkongen har laget til.


Den slags tradisjoner skal man ikke rote med, så her er vi på plass i den tilhørende restauranten. Der er det fargereik dans og flotte oppvisninger.


Og taler, ikke minst. Denne gangen ble det tåredryppende en stund. Det skyldes at major Vargas, som er på bildet ovenfor, nå går av for pensjonen. Hun har vært en klippe ved Evangelina Booth i mange år. Til å begynne med var hun beryktet for sin kustus, men gjennom årene har hun mildnet betraktelig, og det er en elsket dame som nå trekker seg tilbake. Trist, men slik er nå livets gang...


Tradisjoner, ja. Is og brus...


...og så ut i parken for å leke. Og posere for fotografen. Det er populært! Alle vil bli tatt bilde av, gang på gang, og det vrimler av linselus. Men så er de da også usedvanlig fotogene, disse jentene!


For dem som måtte lure: Nei, bolivianerne går ikke rundt i disse fargesprakende klærne hele tiden. De er for festlige anledninger, og da kommer det tydelig frem hvor stolte de er av kulturen sin - ikke minst sine indianske røtter. 


Men etter en stund er det over i de vanlige klærne, og vips er vi tilbake i det 21. århundre. Bolivia er et fattig land, og da er det lett å se for seg at de lever litt sånn som i Norge anno 1930. Det er i mange tilfeller sant når det gjelder boligstandard. Men ellers er Bolivia for en stor del et moderne samfunn, hvor alt finnes og mye fungerer. For de få som har penger.


Enkle gleder her, og de samme stativene hver gang. Det gjør ikke så mye for dem som bare kommer hit annethvert år. Men heldigvis er ikke den eneste ekskursjonen jentene får. De drar for eksempel på bading av og til. Men ofte blir det ikke.


Gode venner. Herlig! :-) PS: Du kan få alle bildene opp i stort ved å klikke på dem.
.

onsdag 24. november 2010

Gjensyn med Oscar Ahlm

På dette guttehjemmet i Cochabamba bor 53 flotte unge karer, under stødig ledelse av major Alvarez og hans kone. Majoren er utdannet psykolog, noe som jo ikke er den dummeste bakgrunnen når man skal drive et barnehjem...


Vi fikk en flott velkomst, med gitarspill, fløytetoner og sang. 


Gerd er fadder for en gutt på Oscar Ahlm, og var med oss for tredje gang. Hun har gjort dette hjemmet til sitt, og guttene til sine gutter. Vi ser ikke bort fra at hun blir med også i 2012. 78 år er jo ingen alder - hennes venn på 80 år var med denne gangen...


Snorklipping var noe vi drev en del med denne gangen! Her er det Gerd som får åpne lekeparken som hun og venninnene hjemme i Norge har spandert på guttehjemmet.


Populært? Gjett om! :-)


Lek er noe av det viktigste som finnes. På Oscar Ahlm er fasilitetene ellers såpass gode at dette er noe vi har kunnet fokusere på de siste årene. Bøker, spill, leker, datarom - og ikke minst major Alvarez' stolthet, høns og noen ufyselig stygge kalkuner...


Noen ganger vinner imidlertid den rene fornuft. Pengene Gerd sponset holdt ikke bare til lekeplassen, men også til å kjøpe én ny vaskemaskin, og reparere to andre. Som sagt, her bor 53 gutter...




Bildet over er fra kurset i søm og kokkelering som guttene fikk i fjor. Tilsvarende er planlagt for neste år. I tillegg har vi gått i gang med et tannhelseprosjekt for alle guttene. Det behøves: Noen har fine tenner, mens de hos andre står i alle mulige og umulige vinkler...


Til slutt ble det arrangert et stort bursdagsselskap for noen av guttene, med alle de andre, og oss faddere, med som gjester. Guttene syntes Spidermankakene var überkule...


Tiden fløy, og altfor snart måtte vi videre: Jentene på Evangelina Booths skulle også besøkes. Men vi satt igjen med et meget godt inntrykk av et barnehjem som åpenbart fungerer som det skal.
.