mandag 9. mai 2011

Et annerledes opphold som frivillig


Jeg heter Elise, er 20 år og er nettopp ferdig som voluntær i Potosi. Jeg har jobbet på barnehjemmet Himmelbjerget og på dagsenteret Maria Cristina. Der har jeg vært siden slutten av september, så det vil si at jeg har bodd omtrent seks måneder i Potosi.


Potosi ligger på ca. 4300 m.o.h., altså noen meter høyere enn Galdhøpiggen. Det får sine følger med at Potosi alltid er kaldt og at det slett ikke er beste plassen for lange joggeturer. Det bor rundt 250 000 mennesker i Potosi, sentrum er ikke stort større enn sentrum i Sandnes og Potosi flyter ikke over av kulturopplevelser. Potosi er mest kjent for gruven, “Cierro Rico”: I dag jobber det rundt 30 000 i gruvene, og arbeidsmetodene er forsatt like primitive som de var under spansketiden. Mange unger er i dag farløse på grunn av det farlige arbeidet i gruvene. Under spansketiden var Potosi en av verdens rikeste byer, men da spanjolene dro tok de også med seg gull, sølv og den rikdommen som fantes. Det som står igjen i dag er nedslitte bygninger etter spanjolene, en gruve uten særlig store verdier og et folk som lever under ekstrem fattigdom.


Barnehjemmet var enda ikke åpnet da jeg flyttet til Potosi. Derfor begynte jeg å jobbe på dagsenteret Maria Cristina. Jeg trivdes svært godt der, så etter at barnehjemmet ble åpnet forsatte jeg på dagsenteret to dager i uken. Dagsenteret har rundt 35 unger og de kommer i to omganger: en gruppe kommer om morgningen og en gruppe kommer på ettermiddagen; avhengig om de går på skolen på morgen eller ettermiddag. I begynnelsen var jeg den eneste som var med ungene, med unntak av kokkedama som laget mat. Det var for meg ganske overraskende å få så mye ansvar! Heldigvis, med tiden har det nå kommet på plass en ny ansatt som skal hjelpe ungene med lekser og det som trengst. Ettersom jeg ikke er godt nok kjent med skolevesenet, metodene de bruker og hvordan lekser skal gjøres, var jeg langt i fra den rette personen til det arbeidet. Det jeg i stedet har brukt tiden på er å lage forskjellige ting med ungene; papirbretting, maling, tegning, lage norsk mat osv… Til stor glede for alle ungene!


De siste ukene i Potosi har jeg fått besøkt noen av ungene som kommer på dagsenteret. Da vil jeg bare si til alle, at den hjelpen dere gir går til unger som virkelig har behov for hjelp: Jeg tror neppe noen av dere kan finne dere i i å bo i et lite rom, der hvor dere akkurat har plass til senger og et bord, og der hvor dere i tillegg må dele to senger til hele familien. Hva om både mor og far i tillegg var syke? Og hva om taket i tillegg var så dårlig at regnet kom inn, mens dere ikke hadde rå til å gjøre noe med lekkasjen? Og om rommet deres var uten strøm og varme?


 

Himmelbjerget åpnet 16. oktober i fjor høst. Likevel er det fremdeles mye som står uferdig: ikke mer enn det aller nødvendigste er på plass. Ungene har soverom, et lite lekserom og et kjøkken som egentlig ikke er stort nok til alle sammen. En spisesal er derfor svært ønsket og under bygging, det vil også gi oss et stort fellesrom hvor alle kan være. For uten at barnehjemmet ikke er ferdig bygget, har det også gitt oss utfordringer på grunn av mangler på ting: da barnehjemmet åpnet var det 8 unger og kjøpt inn senger og det som trengs til 16 unger totalt. I begynnelsen av februar ramlet det inn 12 nye unger og vi hadde verken senger eller alt som behøves til alle disse ungene. Heldigvis er sengene nå på plass, selv om andre ting forsatt mangler. Jeg skal ikke begynne å nevne i detalj alle problemer som har vært og som fremdeles finnes, men å åpne et nytt barnehjem er ikke lett: verken hvordan økonomisk drift skal sikres eller hvordan ungene skal oppdras.

For meg har oppholdet i Potosi bydd på enormt mange utfordringer, det har ikke vært lett på noen måte. Jeg har ved flere anledninger hatt lyst til å snu. For det første har det vært vanskelig å fryse nesten hver dag. Enda vanskeligere har det vært å komme helt ny, uten å kjenne noen, og etterhvert finne ut at det heller ikke er lett å få seg et nettverk. Jeg har måttet akseptere at min plass og mitt miljø har vært jobben, folkene i Frelsesarmeen og ikke noe mer. Jeg har forstått at det er farlig når det er mørkt: barnehjemmet ligger et lite stykke utenfor sentrum i et fattig strøk og der kommer man ikke hjem etter at det har blitt mørkt! Jeg har forsatt store problermer med å finne meg i hvordan barna oppdras: jeg er ikke vandt med og heller ikke enig i at en unge skal få høre hvor lite flink han er, eller hvor stygg han er i fjeset. Det har overrasket meg å oppdage at unger på 8, 10 og 12 år har gått flere år på skolen uten å kunne lese eller skrive! Her i Bolivia er det ikke noen som fanger opp de med lærevansker.




Tross i alle disse utfordringene, er jeg nå veldig takknemlig og glad for at jeg ble tiden ut i Potosi. Jeg har lært enormt mye og jeg har fått sett Bolivia på en helt annen måte: jeg mener jeg nå kjenner bedre det som er hverdagen til den vanlige bolivianer. Og det er ikke mye som gleder meg mer enn 20 herlige unger som springer mot meg når jeg kommer hjem!



Nesten hele oppholdet i Potosi bodde jeg på barnehjemmet. Det gjor at jeg kom veldig tett på livet på barnehjemmet, noe jeg er veldig glad for! Ulempen med på bo på barnehjemmet var selvsagt at jeg ikke har like stor frihet til å gjøre andre ting, som jeg hadde hatt dersom jeg bodde utenfor barnehjemmet. Jobben min på barnehjemmet har bestått i veldig mye rart! Ettersom jeg er frivillig er det ikke mye som jeg blir pålagt å gjøre, det er mye opp til meg selv hva jeg vil bidra med. Jeg har for all del hatt lyst til å bidra med mest mulig, så dermed har jeg også jobbet mye! Hver morgen har jeg vært med å få ungene ferdige til skolen og jeg har laget forkost. Jeg har hjulpet til med lekser og når det har vært mulighet har jeg brukt mye tid på å lage ting sammen med ungene. Ungene er veldig ivrige på å lære nye ting, noe en av jentene har bekreftet med å si til meg” Tía Elise, du lærer oss alt du!” Jeg har laget norsk mat, og presentert flere norske tradisjoner, som f.eks: pakkekalender, som var til stor glede for alle ungene! Jeg har likt veldig godt å sette med ned med de som verken kan lese eller skrive, men se hvordan de har lyst til å lære, så lenge det er noen som gidder å bruke tid sammen med dem. Det har også blitt tid til noen ekskursjoner som f.eks. tur til Casa de Moneda (et veldig kjent myntemuseum) og tur til badebasseng. Utenom arbeid som har forgått på barnhjemmet har jeg også hatt flere handleturer til Cochabamba. Den siste turen, som var for et par uker siden, kjøpte jeg inn både senger, madrasser, klær og leker. Så mye at jeg måtte skaffe meg en lastebil til å frakte tingene til Potosi. Selv om jeg syns det er litt rart at Frelsesarmeen foretrekker å sende ei gringita (utlending) på handletur, i stedet for en av sine, så har jeg fått lært ganske mye av være handelsmann.



Når dette skrives er det bare noen få dager siden jeg drog fra barnehjemmet. Det var alt annet en gøy å ta avskjed med ungene. Jeg lengter allerede tilbake og ser fram til dagen jeg skal få besøke de igjen! Det som har vært aller, aller kjekkest med å være i Potosi, er å vite at jeg virkelig har vært til hjelp! Derfor, om jeg ikke kan anbefale alle å gjør det samme, så vet jeg at det likevel er noen av dere jeg kan anbefale å gjøre det samme. Å kunne spansk på forhånd er helt nødvendig og det er også helt nødvendig å ha reist litt før, gjerne med erfaring som frivillig på et annet barnehjem! Jeg anbefaler ikke å dra alene, det er bedre å dra to. Til slutt, dersom du virkelig har lyst til å gjøre en innsats og er klar for et par utfordringer, så anbefaler jeg Potosi! Det trengs nye frivillige i Potosi!