Trinidad: dagsenter i jungelen!

Trinidad ønsker velkommen. Det er kanskje på tide å si ja takk?

I Bolivia er det godt om plassen. På tre ganger Norges areal bor dobbelt så mange som hos oss. At det ikke er noen plassmangel får man et klart inntrykk av når man sitter inneklemt i et lite propellfly på vei til Trinidad og ser utover uendelige grønne skoger. Eller rettere sagt jungel. Dette er nemlig en del av Bolivias tropiske del, hvor store elver krysser landskapet før de ender i verdens desidert største: Amazonas.

I elevene kan man bade med alligatorer, rosa delfiner og piraja, noe vi selvsagt har gjort. Men viktigere er de som transportveier, for på de få veiene som er, går det stort sett mopeder.

Problemet er at disse vannveiene ikke sjelden flyter over. Som oftest er det innefor hva man er vant til og tåler, men de senere årene har det stadig oftere kommet rekordflommer. Disse har kostet mange både hjem og levebrød. En del av disse har flyttet inn til byen Trinidad (som ikke må forveksles med øya som har samme navn).

I Trinidad har Frelsesarmeen drevet et dagsenter de siste årene. Vi har ikke faddere her. Men har gjennom gaver hjulpet til litt likevel, og nå fikk vi en fin anledning til å gjøre det igjen: 2000 dollar fra sommerens lille sykkeltur ble overrakt!

Som en vil se av bildene, er dagsenteret i grunnen bare et enkelt treskur med jordgulv og tak av bølgeblikk. Budsjettet har også vært minimalt. Likevel synes vi at Frelsesarmeen har fått til et meget godt arbeid her - noe det så åpenbart er bruk for. Nå er vi i hovedsak ferdige med de store prosjektene vi har hatt de siste årene: barnehjemmene Corazon Grande og Casa Himmelbjerget, dagsentrene Ushpa Ushpa og La Roca er alle bygget og i drift. Dermed har vi endelig anledning til å si ja til å hjelpe til i Trinidad.

Tørt nå. Men ikke i regntiden!

 Her skal det nye senteret komme!

Noen hundre meter borte fra skuret man i dag leier, har vi fått sikret en tomt på 3,5 mål. Her er drømmen å få bygget et nytt dagsenter som er langt bedre tilpasset behovet i området. Et sted hvor ungene kan få mat og omsorg, hvor de kan leke trygt og få hjelp med skolearbeidet.

Detaljene kommer vi selvsagt tilbake til. Men et smart trekk er allerede på plass: Utbyggingen her vil bli modulbasert, altså slik at man ikke behøver vente til alt er på plass før det tas i bruk.

Nå kribler det etter å komme i gang! Vi grugleder oss, som alltid i denne fasen. Det blir mye jobb og sikkert ikke så få bekymringer. Men med alle gode krefter, og all god hjelp, så skal vi få til et senter som virkelig blir til glede og nytte for barna i Trinidad!

Potosi: Casa Himmelbjerget!

Ei stolt jente viser seng og kosedyr!

Verdens høyest beliggende barnehjem, pleier vi å si at det er, og synes navnet Casa Himmelbjerget er riktig så flott, enten man tolker det sånn eller slik. Sannsynligvis er det sant også, det vi påstår, for 4380 meter over havet er vanskelig å slå. Selv i Nepal, for eksempel.

Uansett, en god historie bør som kjent ikke sjekkes for godt. Viktigere at det nå ikke bare er navnet som fremstår som flott. Se bare på det splitter nye bygget ovenfor! Det er andre byggetrinn som nå er på plass. I første etasje: et romslig kjøkken og en stor spisesal. I andre: en leilighet for de som er ansvarlige for barnehjemmet, for tiden majora Betzabe, og en hybel for våre frivillige!

Velkomstkomiteen, på linje i tinkuklær!

Når majora Betzabe holder tale, triller tårene lett! :-)

Småmaurene yrer frem...

Tio har lært eldstegutten å spille, og det riktig så godt...

...samt en ganske så revolusjonær dans!

Tilskuerbenken kuler'n med litt saft...

Dette har jo vært et svært prosjekt for Boliviafamilien, fra ideen i 2008 via grunnsteinen i 2009 til åpning i 2010. Det er vi riktig så fornøyd med, men det er klart at en skikkelig spisesal har vært savnet - i tillegg til en litt mer akseptabel innkvartering for de som ikke er barn. Nå endelig:

To gode bygg og endelig nok av plass

Den nye spisesalen, med åpningen inn til kjøkkenet i enden

TV-kroken!

Det er alltid mer som kan fikses på. Men som helhet er Casa Himmelbjerget nå definitivt over i driftsfasen. Noe så herlig!

Det er mange som skal takkes for at vi kom i mål til slutt. Vi kan ikke liste alle her, og ikke får vi lov heller. Men en stor takk går til elevene ved Vågen videregående skole i Sandnes, som har vært med oss gjennom hele prosjektet. Uten dem hadde veien frem hit vært mye lenger...

På Casa Himmelbjerget fikk vi forresten nok et hyggelig gjensyn med majora Vargas. Hun var i mange år ansvarlig for jentehjemmet vårt, Evangelina Booth, i Cochabamba. Der gikk hun fra sterkt fryktet (OK, respektert!) til høyt elsket av alle jentene. Nå er hun egentlig pensjonert, men snarere pasjonert...for hun klarte altså ikke å holde seg borte lenge. Og slett ikke uvirksom heller, for hun er visst programmert til alltid å være til nytte!

 

 Majora Vargas, nå som grillmester

Hennes innsats ved grillen resulterte i noen helt hinsides store porsjoner. Men om ikke vi besøkende klarte å spise opp, så gled det fint ned gapet hos disse små barna!

Et vellykket besøk ble avsluttet med lek og utdeling av gaver som forhåpentligvis vil være til glede i tiden fremover. Vi forlot Casa Himmelbjerget med lett hjerte. Fritt for utfordringer blir det nok aldri, her heller, men nå er vi på godt vei!

Tarija: Gledessprederne!

Tarija er en by helt sør i Bolivia, nesten på grensen til Argentina. Navnet angir både et fylke og en by, og byen ligger "bare" cirka 1800 meter over havet. Byen er ikke veldig stor; den har en par hundre tusen innbyggere.

Mottakelsen vår på flyplassen var det som vanlig ikke noe å si på. Nå må det jo sies at denne gangen har også barna på Altiplano motbevist det man ofte sier, nemlig at de er så spake og tilbakeholdne der oppe i høyden. Men så mye liv og leven som barna i Tarija lager, det skal det godt gjøres for andre å få til...

Dagsenteret ligger på hjørnet i et kvartal, og er faktisk ganske så digert. Det ble i sin tid kjøpt hovedsaklig for penger som kom inn via "Bruk Tanken!"-prosjektet på Ekofisk.

I Tarija er mye av fattigdommen skjult. Gatene er rene og bygningene ser stort sett slett ikke verst ut. Klær behøver man ikke så mye av i det behagelige klimaet. Men skinnet bedrar, og det finner man fort ut dersom man blir med noen av fadderbarna våre hjem. De fleste bor uhyre enkelt, gjerne mor og flere barn på ett rom, og klærne man har, er ofte de man står og går i...

Tarija er vinbyen i Bolivia. Blant vinmarkene her ligger alle de store, bolivianske vinprodusentene. Mange av vinene er riktig gode. Noen eksport til utlandet foregår ikke, men distriktet leverer vin til hele Bolivia, stort sett så mye man klarer å produsere. Det gir arbeidsplasser og inntekter til Tarija. Men det gjør også at byen flyter over av billig alkohol, med alle de sosiale problemene det medfører.

 Fargesprakende dans!

Hvordan maten smaker her? Godt! 

 Glade sponsorer av et PC-prosjekt som vil hjelpe barna i skolearbeidet.

Dagsenteret vårt her går under navnet Casa Elisabeth. Her får barna mat, leksehjelp og et trygt sted å være når de ikke er på skolen. Som vanlig er i Bolivia, går de enten morgen eller ettermiddag, så da blir det også to skift på dagsenteret.

Noen av barna har også spesielle behov. Offiseren fortale om et hjemmebesøk hos et av barna, hvor man fant ut at ikke bare sov mor og to barn i samme seng, men den var uten madrass! Det ble ordnet. I andre tilfeller kan det være klær som behøves. Eller toalettartikler, noe mange av dagsenterne våre deler ut.

Tarija er ikke det enkleste stedet å besøke, med en typisk godværsflyplass. Noen år har besøket vårt blitt kansellert, andre ganger har vi landet midt på natten i stedet for på ettermiddagen. Derfor må vi fly inn en dag, ha besøket på dagsenteret det neste, og fly tilbake på den tredje. Ganske mye reising for ett dagsenter, altså. Men helt klart verdt det!