Ushpa Ushpa: Tak på tingene

I utkanten av Cochabamba, en liten kilometer i luftlinje fra dagsenteret La Roca, har vi et annet stort dagsenter: Ushpa Ushpa.

Selve bygget har først og fremst Nannestad Videregående skole hjulpet oss å få på plass. Det sto klart til bruk i 2010, og er noe helt annet enn det skakke, lille huset man tidligere måtte bruke.

Men så er det slik da, at også i Cochabamba kan regnet hølje ned. Det blir gjerne kjedelige innedager for ungene. Før nå, for i dag er taket på plass over ballbanen utenfor bygget. Det var en av Boliviafamiliens ildsjeler som tok grep på den idéen under fadderturen 2012. Og nå er det altså ordnet!

Klar til fest på plassen

Hola padrinos en Noruega!

Veggplansjer fra årets aktiviteter

Byggingen av det nye taket

En interessant kombinasjon: hygiene og festligheter!

Og en annen: bønn og kreativitet!

Hva gjør man egentlig på et av Boliviafamiliens dagsentre? Det går veldig fint og tydelig frem av denne planen:

Barna kommer enten på morgen eller ettermiddag, noe som skyldes at man i Bolivia enten går på mandags- eller ettermiddagsskole. For morgenskiftet er det ankomst mellom 8:00 og 8:30, frokost 9:00 til 9:30, toalett 9:30 til 9:45, bønn 9:45 til 10:00, leksehjelp 10:00 til 11:00, lek 11:00 til 11:30, lunsj 11:30 til 12:30. Deretter går disse barna på skolen, mens de som allerede har vært der, kommer - og har et tilsvarende program frem til klokken 17:00.

For mange av barna ville alternativet vært å gå på selvstyr mye av dagen, uten mat, leksehjelp eller tilsyn.

En morsom vri denne gangen: Noen av mødrene hadde utstilling av håndarbeid de selv har produsert. Det er nemlig slik at senteret ikke bare brukes til barn på dagtid, men også har aktiviteter for mødrene på kvelden.

Noe salg var det ikke lagt opp til. Men det ble det like fullt! Uten press eller mas, bare til gjensidig glede. Dette var faktisk så vellykket at vi tenker å prøve oss med en litt mer planlagt liten salgsmesse på neste års fadderreise. For er det ikke mye mer meningsfullt å få betalt for noe man har laget, enn å få penger fordi man er fattig?

Fornøyd selger og ditto kjøper, med et plagg han 

forhåpentligvis ikke skal bruke selv!

På svipptur til Bolivia: La Roca

"Svipptur" høres kanskje veldig kort ut. Og slik føles det også, selv om turen tok tre uker. Vi - brødrene Fanebust, fadder og ildsjel Odd Roger Knutsen, vår uforlignelige lokale representant Siw Broman, av og til forsterket med frivillige i Bolivia - besøkte i løpet av disse dagsentere og barnehjem i følgende byer: Cochabamba, Sucre, Potosi, Santa Cruz, Trinidad, Cobija og La Paz med Altiplano.

Dette var altså ikke vår fadderreise til alle barnehjem og dagsentre. Den skjer neste høst, og der er alle som ønsker det invitert med. Men årets reise var den korte varianten for å følge opp ulike prosjekter. I dagene og ukene fremover skal vi presentere disse.

Først ute: Dagsenteret La Roca i Cochabamba. Et flott, nytt dagsenter som vi med stor stolthet åpnet i fjor. Nå ville vi se at det fungerte som forutsatt. Kort sagt at tingene har "gått seg til" slik vi hadde håpet. For én ting er åpningsfest og snorklipping. Veldig kjekt! Men det er hverdagen som teller. Og den får vi mer av ved å snakke med offiserene, kokken, tantene - og mest av alt, barna og deres far eller mor, tante eller bestemor...

Altså: Hvor mange barn kommer, og når? Hvilken hjelp får de? Hvordan er maten? Har de vann i springen - og i toalettene? Har området spesielle utfordringer? Har senteret aktiviteter også for voksne? Er personalet tilstrekkelig, og gjør de en god jobb? Hvordan står det til med finansene? Står Boliviafamilien for hele driften, eller er andre organisasjoner med og hjelper? Hvilke prosjekter er gjennomført det siste året, og ble resultatet som forutsatt? Hva er de viktigste behovene per i dag?

Og så videre. Og om igjen, for det er ikke nødvendigvis svar fra sjefen vi er mest opptatt av. Det er ungene. Og mødrene eller andre pårørende. Når ingen andre hører; da får vi de viktigste svarene.

Nyfødt og velskapt. I bakgrunnen barn, men mor (14).

For La Rocas vedkommende var prosessen en fryd. Dette senteret har ikke for mye av noe, men nok av det meste. Det ligger i et raskt voksende område i utkanten av Cochabamba som har store behov, og det dekker disse så godt som noen kunne håpe. Vi er rett og slett strålende fornøyd med hva vi så og hørte.

Den som dermed tenker at her er det ikke mer å gjøre, har ikke forsøkt å spise kyllinglår med skje, slik vi gjorde. De hadde nemlig ikke annet bestikk... Akkurat det er nå fikset. 

Verre er det med vannforsyningen. Området er nemlig bygget ut uten offentlig rørnett. Det betyr at man må få tilkjørt vann med tankbil. Dessverre undervurderte man ved byggingen vannbehovet. Nå er hullet gravet for en større vanntank. Så mangler bare tank, rør og en kraftigere pumpe. Ikke noe spektakulært, men et helt typisk, lite prosjekt for Boliviafamilien.