Sucre: Den vakre, hvite byen

Litt av velkomstkomiteen på flyplassen!

Vakker er den, Bolivias tradisjonelle hovedstad og sete for Høyesterett! De fleste kaller den nok nå Sucre, men byen har også hett Charcas og La Plata - og for urinnvånerne heter den fortsatt Chuquisaca.

Snakker man om la ciudad blanca, den hvite byen, er det også klart hvilken by man mener. Navnet passer riktig så godt, i hvert fall om man beveger seg i sentrum, på og rundt den store plazaen, eller om man kikker ned på den fra utsiktspunktet La Ricoleta, hvor romantikken alltid ser ut til å blomstre.

Boliviafamiliens buss: Ikke akkurat førsteklasses, men bedre 

etter reparasjon av bremsene...

Byens bakside er imidlertid ikke like hvit, og man skal ikke langt bort fra sentrum før fattigdommen blir åpenbar. Også her finnes det svært mange barn med behov som foreldrene ikke klarer å dekke. Det har derfor aldri manglet barn ved våre dagsentre her.

Ved besøket på Batallon Colorados manglet det heller ikke faddere, siden hele vår store gruppe med reisende fra Norge fortsatt var intakt. Som ellers fikk vi oppleve tradisjonelle danser, men her også fiolinmusikk og sang av senterets egen stjerne: Jenta med det usedvanlig velpassende navnet Melody!

For noen av oss ble det også mulighet til å treffe (igjen) eget fadderbarn, og til å ta ham med rundt på både det ene og andre. Slikt blir det glade selfies av!

En annen ting vi gjør ganske ofte, er å besøke hjemmet til noen av de barna som er på dagsentrene. Så også her. Da slås man ikke bare over den enorme kontrasten til våre hjem i Norge, men også over det paradokset som ligger i relativ forbedring. For selv om det mangler lys, oppvarming, dør og vinduer - og selv om toalettet med det kalde vannet befinner seg under trappen og ute i gårdsrommet - ja, selv om hele "leiligheten" får plass i stua vår hjemme: Er det ikke flott når ett rom med fuktig jordgulv i løpet av noen år har blitt til tre rom med tørt sementgulv, og én seng på deling har blitt til to?

Det meste av et boliviansk hjem for tre

I møtet med en slik virkelighet, er det i det hele tatt mye man kan komme til å tenke på. Som disse godt situerte - både hjemme og her i Bolivia - som mener at fattigdom først og fremst har rot i latskap. De burde ha tatt en prat med moren som, i stedet for å ta minibussen, sparer 6 kroner hver dag ved å gå i én time, hver vei, til og fra arbeidet. For gjør hun det, kan hun sette bedre mat på bordet til ungene til hverdags, og invitere gjester på en flaske cola og litt sjokolade når det er fest!

 Hvem kommer på besøk?

Noen dager senere - og etter en tur til Potosi som jeg snart skal skrive om - var vi bare en håndfull omreisende igjen som kunne besøke ungene på Pokonas. De fleste av oss hadde måttet reise hjem til jobb og skole, forståelig nok. Vi som var igjen, hadde dessuten reist to, fire eller mange ganger tidligere. Dermed ga vi beskjed om at man kunne ta det helt rolig med disse flotte oppvisningene som så ofte blir oppført til vår ære. Samtidig vet vi at dette er noe mange barn ser frem til, så oppfordringen var bare å finne en passelig middelvei.

Det klarte man utmerket. Dansing ble det, etter at vi selv hadde vært med og pyntet gårdsrommet for anledningen. Men også tid til å leke med fotball, fotballspill og ballonger. Og til å ta uendelig mange portrettbilder på oppfordring!

Konklusjonen på oppholdet i Sucre, var i år som tidligere. Det er mye vi kunne og ville ha gjort, dersom de økonomiske forutsetningene var til stede. PC-lab for læring og lekser, utetak mot sol og regn, en ansatt til som kunne avlastet et tynnslitt personale. Får vi muligheten, så gjør vi alt dette, og mere til. Men tross alt vi skulle og kunne ha gjort, så er dette godt fungerende sentre som gjør mye godt for både barn og foreldre.

Trinidad: Hete dager i Amazonas

Etter fire meget travle dager i Cochabamba, reiste vi fredag til Trinidad. Altså ikke øya i Karibien, men den rare, lille jungelbyen som ligger som en øy ute i det enorme, grønne "havet" som kalles Amazonas.

Vi ble møtt av en livlig flokk av småfolk allerede på flyplassen, og etter innsjekking på hotellet var det rake veien ut på besøk til dagsenteret. Eller det plankeskuret med jordgulv som de siste årene har fungert som et dagsenter. Det holder tett mot regnet, og har dessuten et lite kjøkken for matprosjektet vårt, som gir et tyvetalls barn tiltrengt ernæring. Men å si at det er enkelt, er ikke å ta for hardt i. Blant annet mangler toalett, noe som gjør at senteret bare kan fungere for de barna som bor like i nærheten. De springer nemlig hjem når de må på do, og kommer så straks tilbake for mat, lek og leksehjelp!

Siden sist hadde gulvet fått dype sprekker. Det skyldtes at den forrige regntiden, som sluttet i mars, ble usedvanlig våt. På det verste sto vannet 40 cm opp på veggene i senteret. Det betyr at det ofte gjorde det samme i de nærliggene hjemmene. Svært mange fikk avlingene sine ødelagt. Men med karakteristisk pågangsmot har de satt igang igjen, for fordelen med dette ekstremt hete og fuktige klimaet, er at alt av planter gror ekstremt raskt.

Uansett var det ikke noe som la en demper på gleden under vårt besøk. Barna i Trinidad er veldig kontaktsøkende, og generelt langt mindre generte enn for eksempel oppe på høyslettene. Leksjonen om Norge som vi ofte drar - kommer vi fra Europa eller Afrika, er det varmt eller kaldt, stort eller lite, og er det sant at vi har sommer når det egentlig er vinter? - ga mange svar og enda flere kreative forslag.

Etterpå gikk vi bort på den omtrent 3 mål store tomten som er kjøpt for vårt kommende dagsenter. Det var vel for tredje gang, og vi spøkte litt om hva naboene må tro om disse rare gringoene som kommer innom hver oktober, tusler bort for å se på et halvryddet stykke jungel, og så reiser av gårde igjen - for så å komme tilbake neste år og gjenta nøyaktig den samme prosessen.

I så tilfelle skal de snart få se! For som bildet ovenfor viser, har tre av Vågen videregåene skoles elever nå tatt første spadetak og machetehugg. Så mye mer skjer ikke før regntiden er over - prøv selv å jobbe mens du blir spylt med en hageslange - men i april starter endelig byggingen av det nye dagsenteret.

Byggingen vil skje i moduler, pø om pø, ettersom økonomien gir muligheter. Men i første omgang blir det kjøkken, spisesal, kontor og to-tre "aulaer", altså rom hvor ungene kan leke og lære. Og toalett, selvsagt, noe som vil øke rekkevidden og gjøre senteret anvendelig for langt flere barn enn i dag.

Lørdag og søndag stoppet hele Boliva opp. Gater som ellers er fulle av trafikk, lå helt øde. Alle butikker var stengt. Hva i all verden? Svaret var valg på nasjonalforsamling, og et høyst ventet gjenvalg av president Evo Morales, som dermed i 2015 begynner på sin tredje femårsperiode. Det skal vi ikke mene så mye om her, annet enn å si at som statsledere flest gjør han vel både godt og dårlig, men åpenbart nok av det første til å bli gjenvalgt med rungende majoritet - og uten at det er grunn til å mistenke noe rusk i den forbindelse. Om man da ikke synes det er bittelitt i overkant at de som ikke stemmer (på den de måtte ønske), risikerer å få sin bankkonto stengt for uttak i tre måneder...

Vi dro lørdag ut på elvene som går på kryss og tvers i regnskogen, og som utgjør det viktigste transportnettet. Der fikk vi med oss et yrende dyreliv og lærte ikke så rent lite om tropisk jordbruk, men også et kraftig værskifte, med kjapp overgang fra sol og nydelig vær til tordenstorm, vind og sprutregn. Så ble det igjen helt stille, men også helt mørkt. Det var dermed en temmelig utslitt gjeng som var tilbake på hotellet, ikke klokken seks som planlagt, men ved ellevetiden. Søndagen - selve valgdagen - ble ytterst lite gjort. Og like fullt var det en boliviagjeng preget av opplevelser som fylte det knøttlille ruteflyet fra Trinidad mot Sucre mandag morgen. Faktisk fylte vi det så godt at det ble et "privatfly": Pilotene så lite poeng i å fly innom La Paz, slik ruten egentlig tilsa, når det uansett ikke var ledige seter om bord...

En hektisk uke i Cochabamba

-->

To kule karer!

Avreisen fra Sola var fredag kveld, og egentlig burde vi ha kommet frem lørdag ettermiddag: En gruppe på femten boliviafarere som skulle møte en håndfull allerede ankomne i Cochabamba. Men slik gikk det ikke: En times forsinkelse fra Sola – og et lite behjelpelig Lufthansa – gjorde oss ti minutter for sene til flyet over Atlanteren. Dermed ble det et døgn på hotell i Frankfurt som vi definitivt kunne klart oss uten.

Vel fremme var gleden likevel stor. For en fantastisk velkomst! Små og store barn med blomster, ballonger, kyss og klemmer; et stort oppbud fra Frelsesarmeen; gamle venner fra tidligere besøk. Og Siw Broman, selvsagt, med sitt store smil.

Noen time senere, etter å ha blitt installert på høyst beskjedne, men rene og vennlige Hotel Monserrat, satt trøtte nordmenn på restaurant og duppet med hodet i tallerkenen. Vel var klokken ni på kvelden i Bolivia, men for andre var det klokken tre på natten…

Neste morgen begynte programmet. Først gikk ferden til dagsenteret Huayra Khasa. Det ligger midt i Cochabamba by, og har både småtroll og større fadderbarn. Det samme gjelder dagens neste visitt, Catalina Booth. Begge stedene har vært drevet av Frelsesarmeen i mange tiår, og det bærer de preg av. Ikke på noen negativ måte, men ved at alt ser ut til å fungere trygt og godt, og er ved det samme hver gang vi er på besøk. Slik var det også denne gangen. Vi fikk se barna (og personalet!) opptre med danser, og deltok selv på stive ben. Vi gikk fra rom til rom og hilste på små barn med godt grep om suppeskjeen, før vi selv fikk servert en enkel, smakelig lunsj. Inntrykket var klart: Dette er to sentre som fungerer akkurat slik de skal, til glede for barna selv, foreldre (der de finnes) og lokalsamfunnet. Her er det stø kurs som gjelder!

Det er til de grader også sant for dagens tredje stopp: Corazon Grande. Bedre barnehjem finnes neppe i Bolivia! Sammen med et stabilt, dyktig personale sørger Siw og Carla for at de 25 jentene har det så godt som overhode mulig. Det merkes med en gang man kommer innenfor porten, og bekreftes av jentene selv: trygge, herlige barn som tar kontakt, pludrer i vei, leker og inkluderer. Når man ser dem slik, er det vanskelig å forså hvilken forferdelig oppvekst mange har hatt før de fikk et trygt hjem.

Julia og Patty går på dans tre kvelder i uken. Det synes!

Kvelden ble avsluttet på beste vis: Tradisjonen tro dro hele bølingen av faddere, barn og personale noen hundre meter bort i veien, til Don Robertos flotte restaurant. Så fikk vi altså klemt inn det vi egentlig skulle ha gjort, selv om det var kveld og bassenget fikk stå i fred. Fantastisk hyggelig ble det uansett! For om det er hyggelig med dans og taler, så er det ikke noe som er bedre enn å få tid til å bli kjent med ungene, bare ved å være med dem.

Tirsdag formiddag tok vi av gårde til vårt nyeste dagsenter, La Roca. Igjen en stor opptur: Ikke bare er selve bygget både flott, godt dimensjonert og funksjonelt, men driften ser ut til å gå meget bra. Dyktige offiserer, godt personale, blide barn. Vi fikk også gleden av å åpne det nye datarommet, komplett med fire PC-er. Men stoler hadde man visst ikke husket! Det blir det en snarlig ordning på.

Etter dette var det med sommerfugler i magen vi besøkte det nærliggende senteret Ushpa Ushpa, som vi bygget to år tidligere, blant annet med meget god hjelp fra Nannestad videregående skole. Det viste seg helt unødvendig, for også her ventet en positiv opplevelse. Mest av alt skyldtes nok det samarbeidet som Frelsesarmeen har fått med frivillige fra organisasjonen Tearfund. Ikke mindre enn ni ungdommer, de fleste fra Storbritannia, var til stede for å hjelpe med det daglige arbeidet. Dette er et samarbeid som har pågått noen måneder, og som er tenkt både å fortsette og å bli utvidet til flere dagsentre/barnehjem. Fra Boliviafamiliens side synes vi dette er aldeles utmerket: Ikke bare vil det gi barna våre bedre oppfølging, både med lekser og annet, men det får midlene vi sender til å strekke lenger. Samtidig gjør det på ingen måte våre egne frivillige unødvendige: Med 24 barnehjem og dagsentre over hele landet kommer vi aldri til å få for mange gode hjelpere!

Kapteinen og en av de frivillige. Plakaten har barna laget:

"Livet mitt har verdi, kroppen min har ingen pris"

En annen ting som er verdt å fremheve, er hvor godt Uspha Uspha er integrert i lokalsamfunnet. Mødre, noen fedre, besteforeldre og annet dukker alltid opp ved vårt besøk, og innendørs har man stilt ut mye flott håndverk som blant annet er resultat av kurs og samlinger på kveldstid. Det er altså ikke kun barna som har glede av senteret. Slikt er noe vi oppmuntrer til overalt, men sjelden fungerer det som godt som her.

Så kom onsdagen med en – riktignok forventet – nedtur. Guttehjemmet Oscar Ahlm har, unnskyld uttrykket, vært vårt problembarn de siste to årene. Det har først og fremst to årsaker: Myndighetens mislykkede politikk og Frelsesarmeens dårlige ledelse. Politikken kan vi ikke gjøre noe med, annet å forklare at den har gått ut på å bedre statistikken ved å sende flest mulig barn hjem, samme hvilket helvete som venter dem der. Nå er det tegn til at de har forstått at dette resulterer i flere gatebarn, ikke sunne oppvekstforhold. Det neste blir forhåpentligvis at man forstår at man bør støtte private barnehjem, som jevnt over gir barna et betydelig bedre – og for myndighetene kostnadsfritt – tilbud, i stedet for å straffe dem med pålegg de selv ikke er i nærheten av å overholde. Faste tjenester fra psykolog og sosialarbeider er blant disse, noe Oscar Ahlm faktisk har på plass.

Oscar Ahlm har (for?) mye plass, for lite innhold

Når det er sagt, så var Oscar Ahlm preget av mangel på det aller meste. Det inkluderer møbler og gardiner, men først og fremst tilstrekkelig personale og ledelse. Det forrige offiserparet fra Frelsesarmeen som hadde fått i oppgave å ta seg av hjemmet, har ikke vært oppgaven voksen. Det har Frelsesarmeen selv forstått, og derfor byttet dem ut to uker før vårt besøk. Den som, tydelig forfjamset, var satt inn i stedet, har god erfaring med barnehjemsdrift, men er enslig. Bemanningen på et barnehjem med 32 innskrevne gutter er altså én offiser og én kokke, samt psykolog og sosialarbeider med 10 timer per uke hver.

Guttene leker i velbrukte apparater

Dette duger ikke, og Oscar Ahlm ble derfor hovedtemaet for vårt møte med ledelsen i Frelsesarmeen i Cochabamba. Her hadde vi forberedt en real oppvask. Men så viste det seg at også ”Frelsen” møtte med solide planer. Disse innebar øyeblikkelig innsetting av et ektepar – begge leger – som ansvarlige for Oscar Ahlm, samtidig som den nå ansvarlige går over i en hjelperolle. Dermed får guttene ikke bare 100 prosent økning i tilgjengelig personale, men også noen med relevant kompetanse som kan ta den farsrollen som så sørgelig har manglet.

Om vi ikke var fornøyde, snyter vi selvsagt ikke guttene for en fest. 

Da hører galskapen rundt en piñata med!

Når Frelsesarmeen nå tar disse grepene, vil Boliviafamilien følge opp med prosjektmidler. Her behøves alt fra madrassovertrekk for sengevætere til nye stoler, bord og hyller, samt midler til oppussing. Det positive er at dette er slikt som enkelt kan kjøpes for penger (vi må bare klare å skaffe pengene!), og at det meste av nødvendige fasiliteter allerede er på plass. Transportbehovet fikk vi også raskt løst, ved at en personbil byttes mot minibussen fra dagsenteret Parotani. Oppsummert har vi da troen på at de største utfordringene ved Oscar Ahlm omsider er løst. Men at gode planer nå blir omsatt i praktiske tiltak, det er noe vi vil følge med argusøyne fremover!

Onsdagen kunne heldigvis avsluttes langt mer positivt. Vi dro videre nettopp til dagsenteret Parotani, som ligger i en søvnig og støvete landsby noen mil utenfor Cochabamba. Her var alt ved det gode og gamle. Dagsenteret har åpenbart en viktig plass å fylle, med mat, leksehjelp og lek. Også her har barna vonde historier, som hun på ti år med en liten treårig søster i hånden som kunne fortelle at pappa stakk av før minstejenta ble født, og mamma døde i feber i fjor. Men så gikk livet likevel videre: Onkel og tante overtok ansvaret for dem, og dagsenteret har gitt dem et trygt sted å være når disse er på jobb. Så kom en stor gjeng bleke gringos fra Noruega på litt overveldende besøk, det ble fest og dans for en stakket stund, men helt sikkert også langt bedre hverdager enn uten senteret.

Siste dag i Cochabamba begynte med besøk på Evangelina Booth. Og igjen er det noe fortrøstningsfullt i at et barnehjem som har tatt vare på rotløse jenter siden lenge før Papa Baste banket på porten i 1981, bare fortsetter å gjøre akkurat som det er ment å gjøre. Vi har ikke råd til noen store løft – sant å si må det av og til litt økonomisk nødhjelp til ved siden av fadderskapene, for å fylle opp matboden og annet. Kanskje vil nyåpningen av ”Dulce Hogar” – jentenes egne lille snackbar, hjelpe også hjelpe litt. Men det er uansett en fryd og en glede å tilbringe tid med disse flotte, glade, bråkete jentene.

Stapp bussen full, vi skal på tur! Det ble masse herlig 

sang & skrål på veien...

Derfor var det også fint at det meste av tiden vår med jentene fra Evangelina ikke gikk til å sitte å se dem opptre for oss. I stedet gjorde vi som vi pleier: Tok alle med opp til ølkongens lekepark og restaurant. Der pratet vi sammen på spansk, engelsk og fingerspråk, lekte i apparatene, drakk brus, spiste is. Helt til det ble kveld.