Boliviafamiliens blogg

Intervju i Stavanger Aftenblad

2012-01-21T19:15:00.000+01:00

Litt ambivalent må en få lov til å være til å få bildet sitt på forsiden av avisen og bli klistret utover en helside. Men vi gjør det for en god sak, så da så! (Klikk på bildene, så kommer de opp i leselig størrelse.)

2011 i tall

2012-01-18T00:38:00.006+01:00

(Varm velkomst ved Evangelina Booth, Boliviafamiliens første barnehjem)

Boliviafamilien handler om å hjelpe mennesker. Barn og unge. Men det gjør vi ikke med milde tanker og gode håp. Vi gjør det med penger - penger vi har fått fordi man ser det skaper resultater, og hvor hver eneste krone fra fadderne har kommet barna til nytte, uten at noe går bort i administrasjon. Tradisjonen tro kommer her en rask oppsummering av fjorårets tall (med 2010 i parentes):

Ved utgangen av 2011 er vi i Boliviafamilien 897 (883) faddere som hjelper 1009 (987) barn ved 5 barnehjem, 17 dagsentre og 1 barnehage. Vi har 38 (35) barn som mangler faddere. Ut fra dette ser det kan skje ut som om vi har fått 14 nye faddere gjennom året. I virkeligheten har vi fått betydelig flere enn det, men husk at vi nå går inn i vårt 30. år. Noen av våre faddere faller fra, av helt naturlige grunner...

Hjelpen vår kom i form av bidrag på til sammen 2,73 (2,78) millioner kroner sendt til Bolivia gjennom året. La så en økonom leke bittelitt med dette tallet: 2,73 millioner x 52012 (norsk BNP per capita, i dollar, justert for kjøpekraftsparietet) / 4592 (ditto for Bolivia) = 30,9. Og hva er så dette? Jo, alt koster mindre i Bolivia, og dette er hvor mye du måtte hatt i Norge for at det skulle tilsvart den hjelpen vi sendte til Bolivia. 31 millioner kroner!

Det er først når man ser dette man kan få et inntrykk av hva hjelpen betyr for de som mottar den: Hvordan det som for oss er småpenger og som ikke en gang lager en liten hump i veien mot enda større velstand, kan forandre andres liv til det bedre. Det fyller små mager med mat, små hoder med kunnskap, og holder hjerter varme, både i Norge og Bolivia.

Har vi likevel stagnert, tross flere faddere og barn, spør du kanskje da. Faktisk ikke! Den tilsynelatende nedgangen skyldes at vårt store prosjekt, barnehjemmet Casa Himmelbjerget i Potosi, var over den største og mest kostbare byggefasen. Derfor måtte vi "bare" skaffe og sende 146 620 kroner til byggingen i 2011, mot 392 825 i 2010, en reduksjon på 246 205 kroner. Like fullt fikk altså Potosi det de hadde bruk for i byggingen. Faktisk står det fortsatt noen dollar igjen på byggekontoen deres hos Frelsesarmeen i La Paz. Men vi vet at 2012 vil bringe nye utfordringer her, særlig i forbindelse med utrustingen av sidebygget med spisesal og hybel for frivillige...

Korrigert for lavere byggekostnader ved Casa Himmelbjerget ble det altså cirka 200 000 kroner mer til alt annet. (Her er også Casa Himmelbjerget selv et eksempel: De fikk mindre byggepenger, men betydelig mer driftsstøtte.) Derfor, kjære faddere og andre bidragsytere, er vi strålende fornøyd med innsatsen deres også i fjoråret, og takknemlige for muligheten det har gitt til å hjelpe Bolivias fattige!

Planene for 2012 er enkle. Vi skal bygge videre, stein på stein. Gjøre ferdig Casa Himmelbjerget, plante de siste trærne ved Corazon Grande Casa Baste Fanebust, oppgradere tilsvarende ved mange av våre barnehjem og dagsentre, skaffe faddere til flere barn så trenger det. Stille og rolig. Det håper vi du vil hjelpe oss med...for hvem skal ellers gjøre det?
.

Corazones Vikingos - Vikinghjerter!

2012-01-15T21:49:00.000+01:00

Vi har en stund vært bekymret for at all den oppmerksomheten og de ressursene som nødvendigvis må vises barnehjemmet Casa Himmelbjerget i oppbyggingsfasen, skulle ta for mye fra det gode, gamle dagsenteret Maria Cristina. Og de har måttet lide under dette, ikke minst når det gjelder bemanning. Det er ikke store avstanden mellom dagsenteret og barnehjemmet, dermed blir det fristende å prioritere det som haster mest. Av og til for høyt.

Det var derfor en positiv opplevelse å besøke vårt dagsenter Maria Cristina i Potosi i høst, og oppleve at det hadde fått et løft siden sist. Ikke så at det hadde skjedd mange eller store ting, men det hang noe positivt i luften.

Og så var det Oscar Alvarez, da. Den nye "tioen", altså "dagsenteronkelen". En stillfarende, men åpen kar med smittende humør. Av yrke er han økonom, og det jobber han fortsatt som. Men så vier han altså mye av fritiden sin til dagsenteret vårt, med stort engasjement tross lusen betaling.

Det hender titt og ofte at vi blir møtt med diktopplesning når vi besøker sentrene våre. Ikke sjelden på aymara eller ketchua, andre ganger på spansk. Men såvidt jeg kan huske har det kun hendt én gang at vi har fått skrevet et dikt til oss. Men nå har det altså skjedd, signert Oscar Alvaraz, urfremført av et av barna i Potosi oktober 2011. Her kommer det, først på spansk, så i norsk oversettelse:

CORAZONES VIKINGOS

Niños y niñas de este imponente alitiplano,
Recibimos a nuestros visitantes
Que llegan allende los mares
Mostrando su cariño humano

Ellos vienen en son de paz
Con regalos y con sonrisas
Para el disfrute de las chiqullas
Encuentran las puertas abiertas

Mostramos nuestros cantares
En la lengua nativa
Que aprendimos de niña
En la calidez de nuestros hogares

Oriundos de tierras vikingas lejanas
Vienen a conocer mi montaña

Ya conquistaron nuestros corazones
Y ahora bailan en nuestros sones

Se irán mañana
Y quedará el recuerdo
Como un presente imperecedero:
"Muchas gracias" digo
De estas niñas y niños universales
Dios, eternamente los bendiga

De Oscar Alvarez, Boliviano, Potosi, Octubre 2011

VIKINGHJERTER

Gutter og jenter fra dette mektige altiplano
Vi tar imot gjestene våre
som kommer fra bortenfor hav
og viser nestekjærlighet

De kommer med fred
Med gaver og smil
til småjentenes begeistring
De kommer til åpne dører

Vi viser frem sangene våre
På morsmål
som vi lære som små
i våre lune hjem

De stammer fra fjerne vikingland
og kommer for å bli kjent med mitt fjell
De har allerede erobret våre hjerter
når de nå danser til våre toner

De drar i morgen
Igjen blir et minne
som en uforglemmelig gave
Tusen takk, sier jeg,
fra disse barna, og fra alle verdens barn
Gud velsigne dere for alltid

Av bolivianeren Oscar Alvares, Potosi, oktober 2011
.

Julehilsen fra Corazon Grande

2011-12-26T18:53:00.000+01:00

(Glade nissejenter på Corazon Grande)

Hej kära Vänner och Faddrar:

Det är en glädje för mej att få skriva till er igen och visa er vår stora tacksamhet för allt som ni gör för oss på Corazon Grande!!!

Och nu är det bara 4 dagar kvar till jul! I morse var vi efter julgranarna som vi varit och valt ut och beställt för ca. 3 veckor sedan... och i kväll skall vi dekorera dem vilket är ett trevligt nöje för flickorna. Och visst blir det mera julstämning med den goda talldoften i huset! Flickorna väntar med iver på julaftonen!

(Fra Luciafeiringen)

Vi började med juldekorationerna till Luciafesten, den 13 december! I år var det Viqui som stod i tur att vara Lucia och hon var en så vacker Lucia! ”Och det var en fin stämning när Lucia med följe kom inskridande i ”festsalen”. Det var fjärde året i rad som vi fortsatt med Luciatraditionen. Och det var en fin upplevelse igen för alla som var med!

Det är länge sedan jag sist skrivit till er...

(Mariana dansar på uppvisning i skolan.)

Jag åkte på hemsemester(feire) i somras. Jag kom tillbaka hem till Bolivia den 20 augusti och denna gång reste jag tillsammans med en voluntär från Lovisa, Barbro Skogberg. Och 6 veckor tidigare hade Jorunn från Sandnes,(Norge) kommit för att vara hos oss i tre månader. Så Barbro coh Jorunn hade sällskap av varandra en tid. Och Barbro hjälpte oss till den 13 november.

Den 14 september var det heg för då firar man Cochabamba Dagen. Den 21 September firar man Våren Dag, Kärlekens Dag och de Studerandes Dag i Bolivia. Flickorna hade lite fest i skolan och sedan på eftermiddagen hade vi hyrt in en clown som lekte och var lustig tillsammans med flickorna.

Den 18 oktuber kom våra norska vänner Öyvind och Frode och sedan följande lördag blev vi allihop bjudna på middag av dem hos Don Roberto... och vi simmade också i restaurangens simbassäng...

I början av november började sommarlovet... några av flickorna var två veckor på extra undervisning, men de klarade klassen... för de flesta av flickorna har de varit ett bra skolår.

Vi har varit mycket bekymrade för lilla Laura... Tre gånger har hon varit inlgad på sjukhuset. Hon har fått epileptiskt liknande anfall och vid ett av tillfällena var hon två dyngn ifrån medvetandet. Man har gjort olika examen på henne och hon får behandling. Laura är en speciellt barn och man tror hon har drag av autismen. Må Gud hjälpa oss ge all den vård som Laura behöver!

("Pappa Angel" går fram med Luciana. Hon blir utdimiterad från förskolan.)

Flickorna har fått sånglektioner under detta år på fredag eftermiddag av sångläraren Annalia. Flickorna har lärt sej mycket av henne och de flesta har tyckt om att sjunga!

Jonny, som är konstnär har fortsatt komma på lördagarna och lärt dem konst i olika former.

Som bäst väntar vi på julen... den 23 på kvällen skall vi gå i kyrkan och flickorna skall delta i juldramat i kyrkan.

Och situationen i Bolivia det här senare halvåret?

Det har varit politiskt ostabilt, men utan blockeringar och samandrabbningar som påverkar befolkningen.

(Vi for och välja ut och beställa julgran)

Presidenten håller på att förlora sin popularitet för han uppfyller inte sina löften som han gav vid sin valkampanj. En av följderna är ”TIPNIS”.

TIPNIS är en nationalpark som ägs kollektivt av ursprungsfolken Moxeño, Yuracare och Chimane. Regeringen gjorde ett avtal med Brasilien om att bygga en bilväg rakt genom parken vilket ledde till att flera grupper samlades för att gemensamt marschera mot La Paz med målet att få en dialog med presidenten. Ursprungsmarschen började den 15 augusti och anlände till La Paz drygt två månader senare, den 19 oktuber. (Den 25 september utsattes marschen för ett polisingripande som blev hårt kritiserat runtom i landet och resulterade i att ett par ministrar och myndighetspersoner avgick i protest)

Presidenten blev tvungen att utfärda en lag att det inte skall byggas en väg där, men oppositionen är inte nöjda.

Man har också utfärdat en ny reform att välja domare dvs de skall väljas av folket. Men regeringen hade redan valt ut kandidaterna och de flesta var från socialistpartiet. Men befolkningen var inte eniga om detta sätt att välja.

I oktuber var det många fall av "svininfluensan" i Bolivia. Över 430 fall och de flesta i Santa Cruz regionen och 4 dödsfall. Och man såg sej tvungen att stänga endel skolor för en tid och de giftbesprutades. Men nu har det lugnat ner sej.

Låt oss hoppas på ett bättre år för Bolivia och för vår värld nästa år!

(Vår minsting, Yanina gör pepparkakor tillsammans med de andra flickorna)

Jag vill önska er alla en riktigt fin Jultid och ett Välsignat Nytt År!!!

Tusen, tusen tack för er hjälp och för ert stöd!!! Vi uppskattar er mycket!!! Utan er hjälp skulle Corazon Grande inte finnas till!!!

Många varma julhälsningar;

Siw

I beste Nansenånd!

2011-12-18T01:14:00.000+01:00

"Hei, kan jeg komme innom og gi dere noen penger?" Som de fleste andre blir vi sjelden stilt akkurat det spørsmålet. Men det skjedde altså kort tid før vi dro på vår lille oppfølgingstur til Bolivia i høst. Og en time etter denne hyggelige telefonen sto Helga Finne Pedersen på døren - med en bokstavelig talt gigantisk sjekk...

Forklaringen på gaven hadde hun selv skrevet på sjekken:

I Norge feirer vi for tiden polfareren Nansen. Men når han er kjent i store deler av verden, så er det fordi han senere, etter polferden, brukte sin status til et internasjonalt nødhjelpsarbeid som ingen nordmann har gjort ham etter. Han ble hedret, fortjent, med Nobels fredspris i 1922.

Kanskje burde vi heller ha feiret den innsatsen enn en veldig lang skitur? Eller hedret minnet og tradisjonen ved selv å være til nytte for andre...

Når vi spurte om å få lov til å ta med dette her i bloggen, var det for å vise at det er utrolig mye rart - og godt! - man kan finne på for å hjelpe. En dåpsgave tror jeg ikke vi noensinne tidligere har fått. Men bryllupsgaver, runde jubileumsgaver, løpe-fort-i-parken-gaver, gå-Norge-på-langs-gaver, blant annet!

Pengene fra denne gaven blir brukt til å sluttføre et prosjekt med nye toaletter og dusjer på dagsenteret Yaurichambi, som ligger langt ute på høyslettelandet utenfor La Paz. De trenger også nytt kjøkkenutstyr, blant annet med kjøleskap, fryseboks og gass til komfyren. Det er nemlig flere mil til nærmeste butikk. Upraktisk når mer enn 50 barn skal ha mat... Men nå får de det de behøver! Det er nemlig ikke riktig, som det står på sjekken, at den er "not valid abroad". Tvert imot rekker den svært mye lenger enn den ville gjort her hjemme...
.

Julebrevet er her

2011-12-06T21:15:00.000+01:00

Rettere sagt er det her, klar for nedlastning. Dessuten ligger det i nærmere 1 000 konvolutter på kontoret, midt i pakkeprosessen. De aller fleste julekortene fra våre barnehjem og dagsentre har kommet. De siste få er på vei til oss. I løpet av få dager vil altså julebrevet være på vei ut til alle våre faddere, pluss noen til. Men her i bloggen, her kan du finne det allerede...
.

Julegavetid!

2011-12-06T13:26:00.000+01:00

Det har aldri vært et krav, og kommer aldri til å bli det! Men mange faddere synes at det er hyggelig å sende en julegave til sitt fadderbarn. Da er det lurt å sende penger, siden 1) porto til Bolivia er dyrt, 2) man får svært mye mer for pengene der enn her hjemme. Når det gjelder beløp står man selvsagt like fritt, men vi kan jo nevne at vi ofte ser fra 200 kroner til en tusenlapp, med noen over og noen under.

Gavepengene settes inn på den vanlige fadderkontoen (5343.20.53780). Merk betalingen med BFN-nummer og "Julegave". Ikke skriv bare "gave" - mange merker de vanlige fadderpengene på den måten... Prosedyren for bursdagsgave er akkurat den samme.

Når kan du sende? Frem til tirsdag 13. desember, dersom du vil at gaven skal være fremme nå til jul, siden vi sender en ekstra ekstraliste denne måneden. Men sitter du og leser dette i februar, så skal du vite at gleden ved en uventet gave når som helst på året kan være like stor! Samt at man kan være hur tidlig ute som helst...

Det er offiseren ved dagsenteret eller barnehjemmet som er med og finner gaver som fadderbarnet ditt har både glede og nytte av. Så tas det bilde av barnet sammen med gavene, slik at du - i neste brev fra oss - kan få et takkebrev og også se hva pengene har gått til. Det hender at vi får noen overraskelser. Slik som her:

Den geitekillingen er altså verken utstoppet eller av kosedyrvarianten! :-)

NB! Dersom du har sendt en slik jule- eller bursdagsgave, men ikke får takkebrev ved neste forsendelse fra oss, så send oss en epost! Vi går gjennom mange hundre betalinger hver måned for å plukke ut gavene, og enten det skyldes banken, oss eller våre venner i Bolivia, så kan feil en sjelden gang skje. Pengene går da i den store bolken som fordeles mellom barnehjem og dagsentre. Men det er ikke noe problem å rette opp slik at barnet ditt får gaven - så lenge vi får beskjed!

Dette hører altså til de absolutte unntakene. Dersom du ønsker å glede fadderbarnet ditt med en gave - og deg selv ved det samme når du ser hva pengene ble brukt til - så vet du nå hvordan!
.

Stem på Boliviafamilien! Et lite klikk for deg...

2011-11-30T17:26:00.002+01:00

...en stor mulighet for Boliviafamilien! Så vær snill og bruk tre sekunder på å gå hit og stemme på Boliviafamilien! Stor takk!

(Boliviafamilien - ved et bittelite utvalg av den)

Jeg la inn oppfordringen med en gang, for dere som ikke har tålmodighet til lange forklaringer. Men her kommer den også: Som mange vil vite, har Boliviafamilien er markedsføringsbudsjett på null kroner og ditto øre. Vi bruker pengene på å hjelpe fattige barn, ikke annonsering. Vi blir kjent gjennom våre foredrag, gjennom blogg, nettside og facebook - men aller mest gjennom alle våre faddere, frivillige og ildsjeler som sprer budskapet.

Det fungerer! Mens andre hjelpeorganisasjoner melder om stagnasjon og tilbakegang, vokser Boliviafamilien. Pent og pyntelig, litt etter litt, blir vi flere - som kan hjelpe flere!

Samtidig: Vi har mange uløste oppgaver, mange behov vi ikke klarer å dekke. Av våre 1018 barn, er det nå 45 som mangler fadder. Det er et dagsenter i Amazonasjungelen nær Trinidad som trenger vår støtte. Et annet ved Titicacasjøen som har både bygget de behøver og barn på vent, men ikke midler å drive for. Vi får til en god del, men på ingen måte alt vi ønsker å gjøre.

Plutselig en dag tikker det inn en hyggelig og uventet melding. Kommunikasjonsbyrået Nucleus vil gjøre noe for andre enn seg selv, og gir bort en arbeidsdag - 180 timer! - pro bono. Vi slenger inn en søknad. Snart kommer den hyggelige tilbakemeldingen: Vi er inne blant fem utvalgte i sluttrunden! Nå åpnes det for avstemming, og den vil telle 2/3 for avgjørelsen.

Alle sakene er gode. Alle vil ha sine tilhengere. Vi ønsker alle lykke til - og håper at akkurat du som leser dette klikker en knapp for Boliviafamilien. Det kan komme mye godt utav dét!

Du leste helt hit? Takk! Avstemmingen finner du altså her! Juks vil vi ikke ha noe av, men derimot mange stemmer: fra deg, kone/mann/partner/kjæreste, sønn og datter, din svigermor, ditt søskenbarn på Gjøvik, din onkel i Amerika - alle du kan mobilisere! :-)
.

Casa Himmelbjerget er ett år!

2011-11-16T01:21:00.002+01:00

av Elise Øksendal

”A, b, c, d, e, f, g, h, i, j, k, l, m, n, o, p, q, r, s, t, u, v, w, x, y, z, æ, ø, å.” Dette er det norske alfabetet. Det tyske alfabetet ligner litt og det samme gjør det engelske. Så tok vi en runde og sa alfabetet på spansk, deretter portugisisk, quechua og aymara. Til sammen blir det alfabetet på syv forskjellige språk! Dette var altså alle de forskjellige språkene som ble samlet da vi besøkte Himmelbjerget denne gangen.

(Øyvind med tre av jentene)

Frode og Øyvind har mye å rekke over på en rundereise i Bolivia, så etter to dager i Potosí ble de nødt til å reise videre. Jeg ble igjen to uker til sammen med Margit. Vi har begge jobbet som frivillige på Himmelbjerget. Det er nok mange som syns det er spennende å høre hvordan det går på barnehjemmet, så jeg skal fortelle litt om hva som har skjedd.

(Frode og Øyvind ble glade for alpakkagenserne de fikk i gave,
og byttet raskere enn sin egen skygge...)

Himmelbjerget har vært i drift i over et år nå. Selv om ikke alt er ferdig enda, nærmer det seg mer og mer. Ikke bare er byggingen kommet lenger, men ungene viser også tydelig at de er mer vandt med å bo på barnehjemmet nå. Jeg syns det var spesielt oppløftene å se at flere av ungene hadde gjort framskritt på skolen. Alle barna kunne alfabetet denne gangen og flere av barna har lært seg å lese! For noen er det likevel vanskelig å finne motivasjonen til å gjøre lekser og det tar lang tid å når dagens lekse er å skrive talla fra 1 til 1000. For å øke motivasjonen har Mayora lovet tur til La Paz til alle de som er flinke med leksene og forbedrer karakterene sine! I slutten av november slutter skoleåret, da blir det spennende å se hvem av ungene som får dra!

”Hysj!” er et ord som har blitt flittig brukt på barnehjemmet, men bruken av dette ordet er mye mindre nå. Jeg la spesielt godt merke til at alt gikk mye roligere for seg ved matbordet enn det jeg var vandt til. Alle barna har også lært seg alle de forskjellige bordversa, så om ikke det er så rent, så er det kraft i alle barnestemmene som synger for maten. Ellers fikk jeg et inntrykk av at det var mer orden generelt og også litt renere på barnehjemmet. For eksempel har de laget skohyller, slik at skoene ikke ligger over alt, også er det ikke lov å gå inn på sko på soverommene.

Personalet på barnehjemmet er forsatt det samme. Mayora Betzabe Vega gjør en veldig god innsats! Foruten henne jobber det en kokkedame, tía (tante) Viqui. Tío Constancio er sammen med ungene og gjør litt forskjellig vaktmesterarbeid. I tillegg til disse tre er det ansatt en ny tía som hjelper ungene med lekser på ettermiddagen.

(Solen kan være nådeløs på 4300 meter over havet. Jeg ble brent!)

Vedlikeholdsarbeid av barnehjemmet har allerede startet. Alle vegger, både innvendig og utvendig, i det store huset har fått et nytt strøk med maling. Denne maling skal holde bedre ettersom den er oljebasert og det vil være mulig å vaske vekk f.eks. kladdemerker etter fingrer.

(Nymalt og flott!)

Når det kommer til byggingen, holder de for tiden på med å gjøre ferdig huset som er til kjøkken, spisesal, offiserbolig og voluntærbolig. Kjøkkenet har stått ferdig siden slutten av januar. Nå nærmer spisesalen seg ferdig med stormskritt. I løpet av de to ukene jeg var der fikk de kalka ferdig vegger og lagt fliser på gulvet. Nå mangler dører og vinduer før rommet kan tas i bruk. Fram til nå har kjøkkenet blitt brukt som spisesal. Det har gått, men med enda flere unger vil det ikke være plass til alle her. Selv må jeg si at jeg var glad for at jeg ikke fikk være med og innvie spisesalen: Dette rommet er stort og det betyr at det er enda kaldere enn de andre rommene! Heldigvis har jeg forstått at ungene ikke synes det er like kaldt som det jeg synes.

Andre etasje på dette bygget har fått opp vegger, så når jeg har vært oppe og titta har jeg fått en følelse av hvordan alt kommer til å se ut: hvilke rom som kommer til å bli stue, soverom osv. Det blir som sagt bygget en egen bolig til frivillige, så her er det bare å ta oppfordringen, pakke sekken og dra til Potosí! Taket er enda ikke på plass på bygget, men det er nok ikke lenge til før det kommer. Med taket på plass vil huset bli helt regntett. Det har vært et lite problem at vann har lekket inn på kjøkkenet gjennom taket (som er gulvet til andre etasjen), men nå er det problemet altså snart løst med å få på plass et skikkelig tak.

(Spisesal og kjøkken er snart ferdig.)

Totalt sett har det skjedd en del forandringer på Himmelbjerget. Det er godt å se! Selv om man ofte skulle ønske at ting skjedde enda fortere, så er det viktig å huske å smøre seg med boliviansk tålmodighet!

Prosjekt: Vårt nye dagsenter i La Roca!

2011-11-04T19:28:00.000+01:00

(Jo da, denne tomten skal utnyttes!)

I sommer fikk vi en fantastisk hyggelig melding. En fadder (som ikke vil bli nevnt ved navn) ønsket å støtte Boliviafamiliens prosjekt med et nytt dagsenter i Cali Canto, like utenfor Cochabamba.

Historien for dette senteret går tilbake til 2006. I tråd med senere tradisjoner, ble vi da «overrasket» av Frelsesarmeen, som tok hele fadderbussen med ut til et nytt dagsenter som de hadde kalt La Roca. Her ble vi møtt av offiserparet Hastie fra New Zealand. De imponerte stort; på et aldeles utrolig lite budsjett hadde de skapt et senter som trosset små og trange kår og ga et godt tilbud til et femtitalls barn. Da vi lovet å støtte med 500 dollar i måneden, trillet gledestårene. I årene som fulgte sørget vi for at et femtitalls faddere fikk barn her.

Problemet var plassen. Man måtte leve på leie, og ble stadig flyttet fra plass til plass i lokalområdet. Det gjorde det vanskelig å legge tingene til rette slik man ønsket for barna. Heldigvis klarte vi for et par år siden å få kjøpt en bolig – med god støtte blant annet fra elevene på Nannestad videregående skole.

Egen plass gir mulighet for å realisere egne prosjekter. Tegninger ble laget og presentert for oss. Men på grunn av andre forpliktelser både i Cochabamba og Potosi, måtte vi sette det på vent. Helt til en fadder ringte, og – helt uten forvarsel – ga 100 000 kroner til totalrenovering av bygningen. Det skjer ikke så ofte at en Fanebust bokstavelig talt holder på å trille av kontorstolen, men dette var en slik anledning...

Ikke nok med det: Etter å ha fått oversendt tegninger per epost, dukket samme fadder opp med ytterligere 26 000 dollar til en annen etasje. Det betyr, foruten mer plass under tak, at vi nå får på plass nytt og større kjøkken, matsal, vaskerom, tre aktivitetsrom, nye toaletter og dusjer og kontor til personalet. Det er i første etasje. I annen kommer først og fremst et stort allrom med scene. Dette vil kunne deles av på midten, slik at flere grupper vil kunne bruke plassen samtidig. Også her vil det bli toaletter og bodplass.

Pengene er nå overført, uavkortet, og byggingen er godt i gang. Litt morsomt er det at arkitekten – som også har ansvaret for gjennomføringen ute på plassen – er et av Boliviafamiliens tidligere fadderbarn fra dagsenteret Catalina Booth! Akkurat det er mer tilfeldig; Frelsesarmeen har valgt ham på basis av helt andre kvalifikasjoner. Men likevel: Det er alltid gøy å møte fadder«barn» som har blitt voksne, nyttige samfunnsborgere. Bedre bekreftelse på at det nytter, det vi holder på med, det kan man vanskelig få.

(Arkitekt/byggeleder - altså både teori/praksis)

Ved omvisning ute på byggeplassen kunne vi konstatere at arbeidet er godt i gang, og at det ser meget bra ut, det som er gjort. Arbeidsmiljøet er nok ikke helt i henhold til norsk standard – her dingler folk nærmest etter fortennene, seks meter over bakken, uten annen sikring enn Frelsesarmeens forbønn – men det er altså normalen i Bolivia.

(Dette "stillaset" begynner på taket, altså 3 meter over bakken...)

Det får så være. Vi fikk nøye oss med at fundamenter, muring og annet utført arbeid så bra ut, at både arbeidskraft og materiell var på plass, og ikke minst at man er i rute både i forhold til budsjett og timeplan.

(Skikkelig fundamentering, halvannen meter dyp og godt armert...)

Det betyr arbeid gjennom hele sommerferien – som jo er i desember/januar her på den sørlige halvkule – og innflytting i løpet av februar. I mellomtiden har vi fått leid midlertidig plass til barn og personale like over gaten. Også der fikk vi en liten omvisning, pluss noen opptredener med dans og sang av de søte små. Fasilitetene var ikke mye å skryte av, men alle var enige i at det holder i noen måneder. Så gleder man seg stort til innflytting i nye La Roca litt utpå nyåret! Det vil gi et mye bedre tilbud til enda flere barn, i et område som virkelig behøver det...

(Alt som kan brukes på nytt, blir brukt. Kan en tidligere utvendig vegg bli innvendig, får den stå!)

På sikt vil vi svært gjerne også få på plass en tredje etasje, og da med en leilighet for de offiserene som er ansvarlige for driften av dagsenteret. Men det er tema for en annen dag. Nå er vi både glade og takknemlige for at dette nye dagsenteret kommer på plass raskere og enklere enn vi noen gang hadde våget å forestille oss!

(Noen få av de mange som snart får plass på det nye dagsenteret!)

En kort rundreise er over

2011-11-03T19:18:00.000+01:00

Da er to blad Fanebust straks på vei ut til flyplassen i La Paz, og i morgen kveld vil vi igjen være hjemme i det kalde nord. Vi har vært ute på en kort og travel rundreise: To uker i Cochabamba, Sucre, Santa Cruz, Potosi, Trinidad og La Paz (med Altiplano). På hvert sted har vi fulgt opp ett eller flere prosjekter, og det er nettopp det som har vært hensikten med denne reisen.

(Fra Casa Himmelbjerget i Potosi. Nymalt! Og med mange glade barn...)

Fadderreisen, hvor vi besøker hvert eneste av våre 23 barnehjem og dagsentre, den tar vi til neste år. Da har vi 30 års jubileum, og alle som ønsker det, er inviterte med! Men denne gangen har vi bare hatt følge på deler av reisen av en håndfull frivillige. Ja, og så den uforlignelige Siw Broman da, som alltid er her nede og er til stor nytte for oss!

Rapporter vil snart komme her i bloggen. Her vil vi bare fortelle at vi er godt fornøyde med det vi har sett. Til dels svært godt fornøyd - som når det gjelder det nye dagsenteret vi har under bygging i Cochabamba, La Roca. Og om det har vært travelt, har det også vært hyggelig i møtet med alle de som er her nede og gjør en innsats, både i og utenfor Frelsesarmeen.

Men nå altså: flyplassen neste! Og om bare halvannet døgn er vi hjemme...
.

Eventurlig nytte for dagsenteret i Trinidad

2011-10-11T02:24:00.000+02:00

Nå er det på høy tid å ta pause fra sommerpausen her i Boliviafamiliens blogg. Det er jo ikke slik at vi ikke har noe å fortelle, at det ikke stadig vekk skjer noe... Men jeg har latt meg fortelle at et av kommunikasjonsbransjens presumptivt gode råd (dyre er de i hvert fall), er at dårlige nyheter skal presenteres straks og alt på en gang, mens gode nyheter bør porsjoneres ut. Vel, vi har for øyeblikket ingen dårlige nyheter å komme med, så her begynner porsjoneringen:

En usedvanlig sprek gjeng la i januar ut på en dag som tok dem 105 dager og distansen fra Lindesnes til Nordkapp. Historien står å lese på nettsiden deres, eventurlig.com . Der har også Boliviafamilien fått omtale, og vi er glade og takknemlige for at penger de har samlet inn som en del av prosjektet, ble gitt oss i gave!

(Fra eventurlig.com)

Pengene er nå, i sin helhet, sendt videre til et dagsenter Frelsesarmeen er i ferd med å etablere i byen Trinidad, som ligger langt inne i Bolivias Amazonasjungel. Virksomheten har faktisk vært i gang et par år allerede: Vi besøkte stedet både i 2008 og 2010, og var ved siste besøk imponerte over hva de har klart å få til med uhyre enkle midler. Her gjør hver krone en forskjell, og vi gleder oss til å se hva de får ut av denne donasjonen. Bilder vil komme etter hvert, og straks et par andre kabaler har gått opp, er det sannsynlig at vi innleder et fast samarbeid med også dette dagsenteret.

(Tre unge gutter fisker med kastenett i en av Trinidads elver)

Noen ord om Trinidadprosjektet kan forresten illustrere hvordan både Frelsesarmeen og Boliviafamilien tenker. I store flommer noen år tilbake mistet tusenvis av familier gård og grunn. Mediene ga katastrofen oppmerksomhet, internasjonale organisasjoner strømmet til, og det ble bygget ut store "byggefelt" med nye, små hus som ble skjenket familiene. Flott! Men snart så de fleste organisasjonene jobben som gjort, og trakk seg ut igjen. Dermed har folk fått tak over hodet, men lite annet. Særlig barna står nesten helt uten tilbud mens foreldrene er ute på arbeid (eller leter etter det). Med et dagsenter her kan Frelsesarmeen og Boliviafamilien være med og utgjøre forskjellen mellom slum og et trygt bomiljø. Det gir ingen høy profil, men det er ikke sikkert at det er mindre viktig av den grunn...
.

Boliviafamiliens sommerbrev er her!

2011-07-05T23:59:00.000+02:00

Det er her i bloggen, i det minste. Du kan laste det ned ved å klikke her.

Dessuten er rundt 1 000 brev på vei ut til våre fadderes postkasser. Noen allerede fremme, noen i løpet av en dag eller to. Takk til våre frivillige som har vært med og pakket!

Et dagsenter, Yaurichambi, har ikke klart å få frem årsbrevene fra barna til oss i tide. Vi venter disse om kort tid, og vil da få sendt ut også disse til dere som er faddere der.
.

Gladbilder!

2011-06-29T22:44:00.001+02:00

Det betyr ikke at de alltid stiller opp med store glis. Og det kan jeg forstå, når man er fire eller seks år og får beskjed om å sitte på utstilling slik at bilde kan tas og sendes til fadderen langt der borte i Noruega. Slikt påkaller ofte stort alvor...

Ikke hos alle, riktignok. Noen få stiller med stjerneglis. Men for meg er dette gladbilder uansett, for jeg vet at gleden er stor straks bildet er tatt og alvoret glir over. Når man stolt kan gå hjem i nye sko, skjørt, bukse. Eller med ny ransel, leker - og mat av den sorten man ellers aldri har råd til!

I Boliviafamilien har vi en ordning med at fadderne kan sende noen ekstra kroner til jul, bursdag eller andre anledninger. Noen sender "sommergaver", og det er litt morsomt, siden barna da får dem midtvinters. Bolivia ligger jo på den sørlige halvkule...

Å sende ekstra gaver er helt frivillig. Det er bare å sette pengene inn på fadderkonto som vanlig, men merke med BFN-nummeret og "julegave", "bursdag", eller liknende. Da sørger lederne ved barnehjemmet eller dagsenteret at det blir kjøpt slike ting som barnet mest behøver. (Man får mye for pengene i Bolivia!) Deretter blir det tatt bilde av barnet med gavene, slik at fadderen skal få se hva pengene har gått til. Dette legges så ut ved sommerbrevet eller julebrevet som vi sender til faddere.

Sommerbrevet, ja! Det har våre frivillige vært med og pakket over flere kvelder nå. Fredag går det i posten!

Sommerhilsen fra Corazon Grande

2011-06-14T01:32:00.000+02:00

(Bildene er fra femårsjubileumet som Corazon Grande nylig feiret.

Klikk for større utgave!)

Hej Kära Vänner:

Jag vill igen skriva en liten hälsning till er härifrån Bolivia och från Corazon Grande !

Nu närmar ni er sommaren, medan vi närmar oss vintern här. I Cochabamba blir det inte så kallt och som kallast unde vintersäsongen kan det vara ca. - 2 grader. Men i andra delar av Bolivia som tex. Potosi och Oruro, som är höglandet kan temperaturen gå ner till - 15 grader. Och man har inget värmesystem i husen.... Men på dagen värmer solen....

Skolorna avslutade första terminen i mitten av maj. Och nu väntar man på vinterlovet som börjar i år den 27 juni och som troligtvis är 3 veckor långt. Man säger alltid att det är två veckor långt, men så förlängs det pga kylan.

Här i Cochabamba kommer det aldrig snö, men nog på bergstopparna kring staden kommer det snö ibland och då är landskapet väldigt vackert. På höglandet snöar det ibland, men på en två dagar smälter snön bort.

I april strejkade centralorganisationen COB i nästan två veckor och man nådde en överenskommelse med regeringen om höjd lön bland annat bland lärare och läkare/sjukskötare och poliserna , från och med augusti har de en 11 % höjning av sin lön. Och lönerna i lag steg med 10%.

Priserna på matprodukterna har stigit mycket detta år, mera än 20 %.

Det har varit mycket protester, men inget har hjälpt. De fattiga är mest drabbade, men klart är också att det har följder i medelklassens liv.

Och klart är också att nu har vi också mera utgifter på Corazon Grande som följd av pris och löneförhöjningar.

På Corazon Grande har vi nu 23 söta och glada flickor! Och vi har plats för en flicka till !

Tack kära Fadder, kära vän för att du är med och hjälper oss att ge en bättre framtid för dessa flickor ! ! ! Tack vare er så har vi inte saknat något av det vi verkligt behövt och vi får vara ett modellbarnhem här i Cochabamba!

Den 16 april firade vi vårt 5 års jubileum med en liten festival och vi hade inbjudna gäster.

Det var tal och så var det sång och dansuppvisning av våra flickor. Frälsninsgarmens flickhem besökte oss och uppträdde med ett specialnummer.

Och vi som Corazon Grande fick gratulationer för våra 5 år ! Och man sjöng födelsedagssången och ljusen på tortan blåstes ut av flickorna!

Välkomna kära vänner och komma och hälsa på oss eller om ni vill stanna en lite längre tid som voluntärer hos oss!

Tack alla ni som sänder penghjälp till oss, som tänker på oss och som ber för oss ! ! !

Jag vill nu önska er alla en riktigt fin och skön sommar!!!!

Varma hälsninagr från era fadderbarn på Corazon Grande och från Siw

Et annerledes opphold som frivillig

2011-05-09T16:24:00.000+02:00

Jeg heter Elise, er 20 år og er nettopp ferdig som voluntær i Potosi. Jeg har jobbet på barnehjemmet Himmelbjerget og på dagsenteret Maria Cristina. Der har jeg vært siden slutten av september, så det vil si at jeg har bodd omtrent seks måneder i Potosi.

Potosi ligger på ca. 4300 m.o.h., altså noen meter høyere enn Galdhøpiggen. Det får sine følger med at Potosi alltid er kaldt og at det slett ikke er beste plassen for lange joggeturer. Det bor rundt 250 000 mennesker i Potosi, sentrum er ikke stort større enn sentrum i Sandnes og Potosi flyter ikke over av kulturopplevelser. Potosi er mest kjent for gruven, “Cierro Rico”: I dag jobber det rundt 30 000 i gruvene, og arbeidsmetodene er forsatt like primitive som de var under spansketiden. Mange unger er i dag farløse på grunn av det farlige arbeidet i gruvene. Under spansketiden var Potosi en av verdens rikeste byer, men da spanjolene dro tok de også med seg gull, sølv og den rikdommen som fantes. Det som står igjen i dag er nedslitte bygninger etter spanjolene, en gruve uten særlig store verdier og et folk som lever under ekstrem fattigdom.

Barnehjemmet var enda ikke åpnet da jeg flyttet til Potosi. Derfor begynte jeg å jobbe på dagsenteret Maria Cristina. Jeg trivdes svært godt der, så etter at barnehjemmet ble åpnet forsatte jeg på dagsenteret to dager i uken. Dagsenteret har rundt 35 unger og de kommer i to omganger: en gruppe kommer om morgningen og en gruppe kommer på ettermiddagen; avhengig om de går på skolen på morgen eller ettermiddag. I begynnelsen var jeg den eneste som var med ungene, med unntak av kokkedama som laget mat. Det var for meg ganske overraskende å få så mye ansvar! Heldigvis, med tiden har det nå kommet på plass en ny ansatt som skal hjelpe ungene med lekser og det som trengst. Ettersom jeg ikke er godt nok kjent med skolevesenet, metodene de bruker og hvordan lekser skal gjøres, var jeg langt i fra den rette personen til det arbeidet. Det jeg i stedet har brukt tiden på er å lage forskjellige ting med ungene; papirbretting, maling, tegning, lage norsk mat osv… Til stor glede for alle ungene!

De siste ukene i Potosi har jeg fått besøkt noen av ungene som kommer på dagsenteret. Da vil jeg bare si til alle, at den hjelpen dere gir går til unger som virkelig har behov for hjelp: Jeg tror neppe noen av dere kan finne dere i i å bo i et lite rom, der hvor dere akkurat har plass til senger og et bord, og der hvor dere i tillegg må dele to senger til hele familien. Hva om både mor og far i tillegg var syke? Og hva om taket i tillegg var så dårlig at regnet kom inn, mens dere ikke hadde rå til å gjøre noe med lekkasjen? Og om rommet deres var uten strøm og varme?

Himmelbjerget åpnet 16. oktober i fjor høst. Likevel er det fremdeles mye som står uferdig: ikke mer enn det aller nødvendigste er på plass. Ungene har soverom, et lite lekserom og et kjøkken som egentlig ikke er stort nok til alle sammen. En spisesal er derfor svært ønsket og under bygging, det vil også gi oss et stort fellesrom hvor alle kan være. For uten at barnehjemmet ikke er ferdig bygget, har det også gitt oss utfordringer på grunn av mangler på ting: da barnehjemmet åpnet var det 8 unger og kjøpt inn senger og det som trengs til 16 unger totalt. I begynnelsen av februar ramlet det inn 12 nye unger og vi hadde verken senger eller alt som behøves til alle disse ungene. Heldigvis er sengene nå på plass, selv om andre ting forsatt mangler. Jeg skal ikke begynne å nevne i detalj alle problemer som har vært og som fremdeles finnes, men å åpne et nytt barnehjem er ikke lett: verken hvordan økonomisk drift skal sikres eller hvordan ungene skal oppdras.

For meg har oppholdet i Potosi bydd på enormt mange utfordringer, det har ikke vært lett på noen måte. Jeg har ved flere anledninger hatt lyst til å snu. For det første har det vært vanskelig å fryse nesten hver dag. Enda vanskeligere har det vært å komme helt ny, uten å kjenne noen, og etterhvert finne ut at det heller ikke er lett å få seg et nettverk. Jeg har måttet akseptere at min plass og mitt miljø har vært jobben, folkene i Frelsesarmeen og ikke noe mer. Jeg har forstått at det er farlig når det er mørkt: barnehjemmet ligger et lite stykke utenfor sentrum i et fattig strøk og der kommer man ikke hjem etter at det har blitt mørkt! Jeg har forsatt store problermer med å finne meg i hvordan barna oppdras: jeg er ikke vandt med og heller ikke enig i at en unge skal få høre hvor lite flink han er, eller hvor stygg han er i fjeset. Det har overrasket meg å oppdage at unger på 8, 10 og 12 år har gått flere år på skolen uten å kunne lese eller skrive! Her i Bolivia er det ikke noen som fanger opp de med lærevansker.

Tross i alle disse utfordringene, er jeg nå veldig takknemlig og glad for at jeg ble tiden ut i Potosi. Jeg har lært enormt mye og jeg har fått sett Bolivia på en helt annen måte: jeg mener jeg nå kjenner bedre det som er hverdagen til den vanlige bolivianer. Og det er ikke mye som gleder meg mer enn 20 herlige unger som springer mot meg når jeg kommer hjem!

Nesten hele oppholdet i Potosi bodde jeg på barnehjemmet. Det gjor at jeg kom veldig tett på livet på barnehjemmet, noe jeg er veldig glad for! Ulempen med på bo på barnehjemmet var selvsagt at jeg ikke har like stor frihet til å gjøre andre ting, som jeg hadde hatt dersom jeg bodde utenfor barnehjemmet. Jobben min på barnehjemmet har bestått i veldig mye rart! Ettersom jeg er frivillig er det ikke mye som jeg blir pålagt å gjøre, det er mye opp til meg selv hva jeg vil bidra med. Jeg har for all del hatt lyst til å bidra med mest mulig, så dermed har jeg også jobbet mye! Hver morgen har jeg vært med å få ungene ferdige til skolen og jeg har laget forkost. Jeg har hjulpet til med lekser og når det har vært mulighet har jeg brukt mye tid på å lage ting sammen med ungene. Ungene er veldig ivrige på å lære nye ting, noe en av jentene har bekreftet med å si til meg” Tía Elise, du lærer oss alt du!” Jeg har laget norsk mat, og presentert flere norske tradisjoner, som f.eks: pakkekalender, som var til stor glede for alle ungene! Jeg har likt veldig godt å sette med ned med de som verken kan lese eller skrive, men se hvordan de har lyst til å lære, så lenge det er noen som gidder å bruke tid sammen med dem. Det har også blitt tid til noen ekskursjoner som f.eks. tur til Casa de Moneda (et veldig kjent myntemuseum) og tur til badebasseng. Utenom arbeid som har forgått på barnhjemmet har jeg også hatt flere handleturer til Cochabamba. Den siste turen, som var for et par uker siden, kjøpte jeg inn både senger, madrasser, klær og leker. Så mye at jeg måtte skaffe meg en lastebil til å frakte tingene til Potosi. Selv om jeg syns det er litt rart at Frelsesarmeen foretrekker å sende ei gringita (utlending) på handletur, i stedet for en av sine, så har jeg fått lært ganske mye av være handelsmann.

Når dette skrives er det bare noen få dager siden jeg drog fra barnehjemmet. Det var alt annet en gøy å ta avskjed med ungene. Jeg lengter allerede tilbake og ser fram til dagen jeg skal få besøke de igjen! Det som har vært aller, aller kjekkest med å være i Potosi, er å vite at jeg virkelig har vært til hjelp! Derfor, om jeg ikke kan anbefale alle å gjør det samme, så vet jeg at det likevel er noen av dere jeg kan anbefale å gjøre det samme. Å kunne spansk på forhånd er helt nødvendig og det er også helt nødvendig å ha reist litt før, gjerne med erfaring som frivillig på et annet barnehjem! Jeg anbefaler ikke å dra alene, det er bedre å dra to. Til slutt, dersom du virkelig har lyst til å gjøre en innsats og er klar for et par utfordringer, så anbefaler jeg Potosi! Det trengs nye frivillige i Potosi!

En frivillig takker for seg...

2011-03-29T01:23:00.000+02:00

...og vi for henne! Elise Øksendal har det siste halvåret - og vel så det - gjort en fantastisk innsats for oss ved det nye barnehjemmet Casa Himmelbjerget i Potosi. Å si at hun har vært til nytte og glede både for barna der og Boliviafamilien her hjemme, er å underdrive sterkt. Vi er henne stor takk skyldig.

Hun har en veldig god blogg fra sitt opphold. Du finner den her.
.

Zoom Ins vårfest til Casa Himmelbjerget

2011-03-24T14:20:00.001+01:00

Vi er visst inne i en god stim! Ikke før har vi børstet av oss støvet etter feiringen av de "100 fortryllende kilo", så inviterte ungdomsgruppen Zoom In ved Fredheim Arena til Vårfest. For fjerde gang!

Det ble miniforedrag, sang, mannekengoppvisninger av hotteste indianermote fra Bolivia, boliviansk mat og drikke, samt utlodninger og auksjoner til den store gullmedaljen. Et desidert høydepunkt var å treffe vår (og Zoom Ins!) frivillige Elise Øksendal live på storskjerm fra Casa Himmelbjerget via Skype, omgitt av barnehjemmets glade beboere! Utrolig hva som går an...

Og utrolig hva man får til! Zoom In og - mistenker vi - foreldre som har latt seg overtale til å åpne lommebøkene på relativt vidt gap, har betydd veldig mye for dette prosjektet. De har stilt opp gang på gang. Ved denne anledningen ble det visst rekord, med nær 58 000 kroner i løpet av festen. Det vil bli sendt uavkortet til byggeprosjektet, og betyr at vi nå kan få fullført kjøkken og spisesal i sidebygget. At de kan ta i bruk dette, vil igjen gi plass til flere barn på barnehjemmet - pluss bedre fasiliteter for alle.

Takk for en strålende innsats. Dere er gode!
.

"100 fortryllende kilo"

2011-03-24T00:13:00.002+01:00

(Fortryllende. De 100 klarer han alene...)

Den siste tiden har det tikket inn prosjektbidrag til Boliviafamiliens konto med denne påskriften. Cirka 15 000 kroner til sammen!

(Goe gang!)

Bakgrunnen er denne: Vår gode venn og søskenbarn Tor Inge har oppnådd både en anseelig alder og ditto kroppsvekt. Alderen, men kanskje ikke vekten, ble nylig feiret med en stor fest. Bursdags"barnet" ønsket ingen gaver til seg selv, men i stedet bidrag til vårt nye barnehjem, Casa Himmelbjerget i Potosi.

(Korte bukser, langt hår. Bursdagsbarnet trakterer også seksstrengeren.)

Festen var topp, med god mat, fine taler, god musikk av AC/ZZ. ;-) Og ikke minst ble altså resultatet veldig godt. Tenk at man kan gjøre en fest til nytte!
.

Vårbrev fra Corazon Grande

2011-03-10T10:32:00.000+01:00

Hej Kära Vänner:

Det har hunnit gå en tid in i det nya året!!! Hoppas ni alla har det bra!! Jag har hört och sett att ni har hatt kallt och mycket snö...

I går var det 36 grader som varmast här... Men vi är inne i regnperioden och då det regnar är det kylligt, man behöver nog ha varmare kläder på sej då. Regnet kom sent denna gång och skörden blir nog inte så god det borde bli. På endel ställen i Bolivia drabbades man av torka så pass att boskap dog, man hade inget vatten att ge dem. Och nu är det översvämningar tex. i Chapare, speciellt i en turistort som heter Villa Tunare. Det är 4 timmars körning från Cochabamba. (I Bolivia talar man om tid och inte avstånd, vägarna är inbte så bra här). Över 1000 familjer i landsbyn är drabbade.

Några dagar före det nya året började beslöt regeringen att höja bensinpriset med 70 % och det blev stora protester och våldsamheter. Före det hann bli värre beslöt regeringen att igen gå ner till det normala bensinpriset. Men man säljer bensinet billigare är det egentligen kostar, så en liten höjning skulle ha varit bra. Man höjningen ville man motverka den illegala försäljningen av bensinet till grannländerna.

Just nu är det brist på socker i Bolivia. Det säjs också att det nog finns, men att det är undangömt för att man skall kunna höja priset. Det går rykten om att staten vill bli ägare av allt socker...

Skolorna har börjat och livet är mera normalt här. Flickorna på Corazon Grande hade en väldigt fin sommarferie. I december fick de gå i simskola. Vi hade en så fin jul och nyårsfirning tillsammans med de danska voluntärerna och vännerna Ivan och Kirsten. Och vi blev bjudna av dem på en resa. De hade samlat ihop pengar i Danmark till denna resa. Carla och jag reste med de 12 största flickorna till Santa Cruz och vi var där fem dagar. Den fjärde dagen kom också Ivan och Kirsten och anslöt sej till gruppen...

Santa Cruz är en stor stad i den tropiska delen av Bolivia. Det tar 11-12 timmar från Cochabamba till Santa Cruz med buss. Vi gjorde mycket under vår vistelse i Santa Cruz. Vi besökte en park som heter ”Aqualandia” med flera simbassänger och rutschbanor och en stor simbassäng där de hade emellanåt kostgjorda vågor. Vi hade det väldigt hyggligt när vi simmade och lekte i vågorna.

Vi besökte en kväll ett litet nöjesfält, vi besökte huvudtorget i Santa Cruz och vi prövade på typisk mat från området, vi besökte zoologiska hagen och vi fick se vilda djur i burarna. Sista dagen fick vi besöka en park som heter Guembe. Väldigt fint område och där fanns den största sommarfågelsamling i sydamerika och vi såg också olika sorters papegoyor och apekatter. I parken Guembe fanns det också fina badmöjligheter med såväl några konstgjorda som naturliga bassänger.

Vi hade en drömferie och flickorna var mycket glada och tacksamma för dagarna de fått tillbringa i Santa Cruz!!!

I januari fick de också gå på en datakurs på Hemmet. Flickorna var också glada när skolorna började den första februari.

Det har kommit tre nya flickor till Corazon Grande: Florinda som är 7 år, Dora som är 10 år och Melodi som är ungefär 8 år. Alla är söta flickor med en dyster förhistoria, men på kort tid har de anpssat sej till Corazon Grande. Vi tror att våra flickor skall fortsätta göra framsteg och att detta år blir ett bättre skolår än förra året.

Vi har haft ett projekt och vi har fått en finare trädgård på Corazon Grande och vi har redan små odlingar av grönsaker. Vi hoppas också flickorna skall lära sej odling av grönsaksprodukter och annat. Så har vi fruktträd och vi hoppas snart få egna frukter...

Vi är så glada och tacksamma för varje Fadder! Ni skall veta att ni är väldigt viktiga för att vi skall kunna erbjuda en bättre framtid till våra flickor!!!! Utan er skulle inte Corazon Grande vara en verklighet!!! Tusen tack för vad ni gör för oss!!!! Jag önskar er alla en riktigt fin vår!!!!!

Varma hälsningar från oss alla på Corazon Grande!

Siw
.

Lasse og Lennart om sine opplevelser som frivillige

2011-03-06T23:33:00.000+01:00

Det å bo på barnehjem i Bolivia stappfullt med gutter, et godt stykke utenfor allfarveien er en opplevelse i hvert fall ikke vi kommer til å glemme med det første. Her får du vår historie:

Vi kom hit til Cochabamba etter 1 måned med reising gjennom Argentina. For vår del var det nok bra å få reist litt i forkant av oppholdet på barnehjemmet, slik at vi visste mer hva vi gikk til i forhold til at mye er veldig ulikt Norge og norsk kultur på mange måter. Dessuten fikk vi praktisert litt språk før vi skulle arbeide med barn, noe som absolutt er en fordel (om man ikke kan spansk fra før av da).

Vi jobbet og bodde på barnehjemmet Oscar Alhm som har 46 gutter i alderen fra 6 til 18 år fordelt på 4 moduler. Barnehjemmet ligger i et rolig område av Vinto, som er ca 40 minutter med buss/trufi utenfor sentrum av Cochabamba. Lasse jobbet med de eldste (modul D) og Lennart med de nest eldste (modul C). Tio (onkel) og tia (tante) brukes på alle ansatte, dermed ble det fort til Tio Las og Tio Leo. Den resterende halvparten med de yngste guttene var fordelt på modul A og B. Det var mange utskiftninger av personell den perioden vi var tilstede, men alt i alt kom vi godt overens med de ledelsen og de andre ansatte. Selv på tross av nokså forskjellige pedagogiske syn.

Cochabamba er en relativt fin og stor by som ligger sentralt plassert i Bolivia. Byen har gode muligheter for kafé, restauranter, disco og mer men de store kulturopplevelsene er det derimot ikke altfor mange av. Byen har derimot inntil Polen ferdigstiller sin statue, den største Kristus-statuen i verden. Den står på en liten fjelltopp og skuer utover hele Cochabamba. Transport med buss og fly er relativt lett fra Cochabamba, men man kommer ikke hit med internasjonale flygninger.

Da vi startet gikk det relativt kjapt å bli kjent med barna. Spesielt ettersom vi bodde på selve barnehjemmet og rommene våres var 3 meter fra soverommene til guttene. Siden vi bodde så tett opptil ungene ble rutinen til at vi jobbet og bodde på barnehjemmet fra søndag til torsdag, og tok oss fri fredag til søndag ettermiddag.

Fordi vi ikke kunne flytende spansk var det vanskelig å jobbe med de minste barna. Ikke alltid like lett for alle de minste å forstå hva de to nordmennene mente, selv om man kommer et stykke med kroppsspråk og litt medium nybegynnerspansk. Man er nødt til å kunne forklare hvorfor sola er gul, søpla som man kaster på bakken ikke forsvinner av seg selv, mattestykker og hvorfor verb bøyes i forskjellige former. Også det å stoppe en slåsskamp eller mobbing er en utfordring når språkferdighetene er medium. Å jobbe med de eldste var derimot en hel del enklere og trolig mer givende for dem og for oss. De fant fort ut at vi hadde potensial til å lære dem en god del samt gi innspill på personlighet og karakter på en annen måte enn hva de andre ansatte gjorde. Blant annet var det gøy å se den brennende interessen for å lære engelsk hos enkelte av guttene. Det var en god følelse å kunne lære bort noe til personer som hadde lyst til å lære.

For de fleste var fotball på ettermiddagen et daglig høydepunkt. Og vi ble ikke mindre populære når vi tok fram noen av våre kunnskaper på banen fra gamle dager. Vi dro absolutt en stor fordel ved å være 2 fotball og sports interesserte gutter. Vi fikk også brukt dén interessen godt når vi innførte quizkveld hver torsdag. Det var et nytt konsept for alle som de likte svært godt, spesielt når det var en liten godtepremie til vinnerlaget. Spørsmålene varierte fra ”escribe en ingles”, til sport og kultur, geografi og matte. Læremåten på skolene her går mye på kopiere og huske tekster ikke så mye på å faktisk lære, derfor er quiz et hot tips til de som skal ut å jobbe med barn.

Det er fordeler og ulemper ved å bo på barnehjemmet hele døgnet kontra det å jobbe der på dagen (fra kl.8-16 for eksempel). På den måten kan man ikke regne det som arbeidsdager, men heller en livsstil. På den ene siden er det veldig ålreit for å bli godt kjent med barna og de ansatte, for å leve økonomisk og for å lære spansk. Samtidig er det en utfordring å gjøre utenomjobb relaterte ting på kveldene fordi vi bodde såpas langt unna det meste.

Ettersom vi hadde fri i helgene prøvde vi å bruke dem godt til å slappe av, reist litt og tenkt på helt andre ting enn pedagogikk og vaskelister. De fleste helgene har vi riktignok brukt i Cochabamba hvor vi har fått gode venner, både europeere og bolivianere og hvor vi har hatt det kult. Vi har også reist litt rundt omkring og besøkt blant annet La Paz, Oruro og Chapare. Etter oppholdet reiste vi nordover gjennom Peru og Equador.

Alt i alt kan vi si det har vært en spennende opplevelse å bo på barnehjem i Cochabamba og å få bli kjent med guttene. Selv om 2 måneder ikke er al verdens av tid så føler vi at vi fikk utrettet en del og etterlatt noen positive spor. Man kan heller ikke utelukke at vi en vakker dag kommer til å befinne oss her igjen. Absolutt en opplevelse som kan anbefales.

Verste flommer på 30 år i Bolivia

2011-02-28T22:23:00.000+01:00

Etter å ha ventet lenge og vel på regnet i år, har man nå fått langt mer enn man ba om. Nå er jo ikke Bolivia ukjent med kraftig nedbør. Man snakker jo gjerne om regntid mellom november og mars. Men situasjonen nå er helt spesiell og rammer store deler av landet - fra La Paz på 4000 meter over havet, og helt ned til jungelområdene ved bielvene til Amazonas.

Bildene her er fra nærområdet til Cochabamba, som er langtfra verst rammet. En video fra Benidistriktet viser enda mye verre forhold.

Siw Broman, som er i Cochabamba, har sendt oss disse bildene, og skriver:

Det har inte regnat så här mycket på 30 år i Bolivia, så många mäckor är drabbade, så många familjer är utan hem.....

Och ca. 800 hus har fallit i La Paz....

Tror du Boliviafamilien vill hjälpa till?

Hälsningar; Siw

Svaret på det er nok at Boliviafamilien ikke har særlig mulighet til å drive generell nødhjelp. Vi har vært midler eller organisasjon til det. Men vi vil selvsagt mobilisere dersom vi får beskjed om at noen av våre dagsentere eller barnehjem er rammet. Vi har ikke fått noen slike beskjeder ennå, heldigvis, men er forberedt på at det kan komme.

Vår jobb er først og fremst å være der hele tiden, år ut og år inn, og å gi barna som trenger det mat, klær, skolegang og et trygt sted å være. Behovet for det blir nok ikke mindre etter dette, dessverre...
.

Corazon Grande på tur til Aqualandia

2011-02-13T13:09:00.000+01:00

Siw Broman har sendt oss en fin liten billedreportasje fra en tur med jentene på barnehjemmet hennes, Corazon Grande, til nabobyen Santa Cruz. Klikk for større bilder!

Flickorna kommer ner för en liten rutchbana i en av bassängerna i parken.

Veronica och en papegoya i parken "Guembe"

Vid floden.

Vid ett litet vattenfall i en av bassängerna i parken Guembe.

Alba på hästryggen

Vi sitter och äter i "Aqualandia"

Ingången till "Aqualandia" i Santa Cruz.

Bliv frivillig på Corazon Grande og få en oplevelse for livet!

2011-02-12T20:20:00.001+01:00

Vi er et ægtepar fra Danmark på hver 52 år som for et par år siden besluttede os for at bruge et halvt år på at arbejde som frivillige på børnehjemmet Corazon Grande i Tiquipaya, Cochabamba.

Vi har begge taget orlov fra vores arbejde i Danmark som henholdsvis sygeplejerske og serviceleder på en voksenuddannelses skole. Og hvordan er det så at være her? Intet mindre end fantastisk.

Det har allerede beriget vores liv at tilbringe vores tid sammen med børn og voksne her. Mange har sagt til os at det er en fantastisk af os at hjælpe disse børn ved at være sammen med dem og ved at ville dem. Det er måske rigtig nok, men man skal ikke glemme at vi får ligeså meget ud af det som dem, bare på en anden måde.

Inden vi kom, kunne vi tale lidt spansk, og vi har brugt tid og penge på at få privat undervisning flere gange om ugen. Derudover er der jo rig mulighed for hele tiden at praktisere det vi lærer så vores spanske sprog forbedres løbende. ( Til orientering koster det 40 bolivianas = 30 d.kr. at få ene timers undervisning).

I begyndelsen gik vi meget op i vores arbejdstider som var fire dage om ugen inkl. lørdag og søndag fra ca. 8 om morgenen til 19 om aftenen. Nu er det lidt mere flydende, vi træder mere til når vi ser der er behov for det og går ikke så meget op i hvad dag det lige er. Vi laver dansk mad torsdag og søndag til stor glæde for alle, som elsker fremmed mad. Det modsatte gælder såmænd os, som er vilde med den boliviansk kost personalet her laver. Der bruges masser af frugt og grøntsager her og vi har lært at lave forskellige typiske retter. Maden her er i det hele taget sund og velnærende og alle får hvad de kan spise.

Der bor p.t. 20 børn her i alderen fra 2 til 15 år. Det er rigtig rart at der er stor aldersspredning da det gør arbejdet her meget afvekslende. Da vi er her som frivillige har vi ikke faste pligter, men laver det der er brug for og det som har vores interesse og hvor vi kan udnytte vores egne resurser. Vi tilbringer meget tid sammen med børnene, leger, spiller bold, danser m.m. Vi hjælper også med det praktiske bl.a. vasketøjet, oprydningen m.m. Vi har fejret Lucia, jul og nytår med et miks af traditioner fra Bolivia og Skandinavien.

Derudover har vi forskellige projekter som at bygge borde/bænke, lave førstehjælpskursus, tage børnene på ture/ferie m.m. Vi har været opmærksomme på personalet her, som gør en meget stor indsats for alle.

Her er der også plads til at vi har haft besøg af venner fra Danmark samt vores to døtre. De er alle faldet for stedet her ligesom os.

Der er ind imellem også frustrationer specielt p.g.a sproglige vanskeligheder, og vi har været både sure, vrede og triste, men det er som regel over småting, og alle de gode stunder opvejer til fulde de små genvordigheder.

Tiden flyver af sted og snart skal vi hjem. Det bliver svært at forlade både børn og voksne, men vi vender også tilbage som andre før os.

Vi kan varmt anbefale et ophold som frivillige her på Corazon Grande.

Kirsten og Ivan, Lejre Danmark (oktober 2010 til april 2011)
.

2010 i tall

2011-01-12T12:03:00.001+01:00

Nå er det jo mennesker det handler om i Boliviafamilien. Men selv om vi kan vise dere bilder av hundrevis av barn som blir hjulpet - og gjør det! - så kan tallenes klare tale av og til også komme godt med. Så her kommer, vår vane tro, en rask oppsummering også av fjorårets tall:

Ved utgangen av 2010 er vi i Boliviafamilien 883 faddere som hjelper 987 barn ved 5 barnehjem, 17 dagsentre og 1 barnehage. Vi har 35 barn som mangler faddere. Det er etter at vi selv ba om å få tilsendt 30 nye barn, siden vi var i ferd med å "gå tom for" fadderbarn, etter god pågang denne høsten. Samtidig har vi en "venteliste" med over 20 faddere på Corazon Grande i Cochabamba og Casa Himmelbjerget i Potosi, hvor vi venter at det skal komme inn flere barn i nær fremtid.

Hjelpen vår kom i form av bidrag på til sammen 2,78 millioner kroner sendt til Bolivia. Det er opp 10% fra 2009, noe vi er svært godt fornøyde med.Noen vil kanskje likevel stusse over at dette er nok til å hjelpe så mange og drifte så mye. Svaret på det ligger i kostnadsforskjellen. Tusen kroner er for mange en brukbar månedslønn i Bolivia, hvor man kan leie et enkelt rom for noen hundrelapper i måneden, og spise seg høvelig mett for en femmer. Forskjellen varierer mye, men som en tommelfingerregel bruker vi 15-gangen. Det vil si at pengene du bidrar med, på mirakuløst vis 15-dobler sin verdi på vei til Bolivia...

Hva så med 2011? Vi kommer ikke med en stjernespekket fadderaksjon på TV. Ingen vil bli oppringt av av pågående telefonselgere som tilbyr fadderbarn, men selv tar 40% provisjon. Faktisk vil vi ikke bruke en krone på markedsføring, av den enkle grunn at hver krone vi får av dere faddere blir sendt videre til Bolivia, hvor de behøves langt mer. Men vi håper, med deres hjelp, å fortsette en stille og rolig vekst, innenfor rammen av det vår bittelille og ulønnede administrasjon kan klare. Målet er derfor enkelt nok: Å finne faddere til de 35 barna som i dag mangler dette. Og, når vi har klart det, noen til...
.

2010: Mye å takke for

2010-12-31T20:45:00.001+01:00

Da er det siste kveld i 2010. I kveld skal et hundretalls millioner kroner hvine til værs, si poff! og falle tilbake til jorden som søppel. Det er egentlig en litt merkelig måte å feire på, synes en som heller vil høre godlyden fra en champagneflaske som sprettes, før den nytes.

For mange av oss jordboere handler kvelden verken om fyrverkeri eller champagne, og det er aldri feil å ta med seg den tanken.

Men så kan man også minnes alt det gode som faktisk er gjort, og håpe på et enda bedre 2011!

Det gode som er gjort? Ja, i Boliviafamilien har vi i 2010 ikke bare holdt driften gående ved alle våre dagsentre og barnehjem, vi har sett åpningen av nye bygg på Ushpa Ushpa og Corazon Grande. Vi har kjøpt hus til dagsenteret La Roca. Og vi har endelig åpnet vårt nye barnehjem, Casa Himmelbjerget i Potosi.

Ikke småplukk! Men ikke noe av dette har vi gjort på egenhånd. Vi har gjort det ved hjelp av snart 900 faddere. Dessuten med bidrag fra bedrifter som EB Marine og Svithun Elektro, foreninger som Lions Club og Rotary, menigheten på Fredheim arena, ungdomsgruppen Zoom In. Dessuten barnehager som Havbrisen og Taremareby, skoler som Teinå, Røldal og Nannestad videregående. Og så arrangementer som Hjerteløpet i Haugesund, fra bryllup og 50-årsdager, og en god del annet.

To ting vil vi nevne spesielt. Det ene er det gledelige i at Vågen videregående skole fortsetter å støtte oss, nå som vår gamle samarbeidspartner Forus videregående har gått sammen med Lundehaugen videregående skole i et praktbygg i Sandnes sentrum. Fra dem har det nylig tikket inne et solid bidrag som er med på å sikre ferdigstillelsen av Casa Himmelbjerget. Her er elever og lærere virkelig med på å gjør en forskjell, og vi gleder oss til å komme tilbake til høsten og fortelle om resultatene.

Og så den store overraskelsen som nesten trillet en Fanebust av kontorstolen: En telefon fra en fadder som ga oss en julepresang på 100.000 kroner til ombygging av det altfor trangbodde dagsenteret La Roca. Dermed ble en drøm for 2011 plutselig en realitet, allerede før årets begynnelse. Fantastisk!

Ikke noe av det vi gjorde i 2010, er endelig. Alt innebærer fortsatt arbeid og fortsatte utfordringer. Slik vil det alltid være, for det skal ikke bare bygges, men også driftes. Men i kveld kan vi feire det gode arbeidet som er gjort, og takke alle gode hjelpere som har vært med å gjøre det mulig. Noen av dere ved navn, andre bare i tanken.

Takk for i år, og til lykke med 2011!

Boliviafamiliens julebrev

2010-12-24T01:09:00.001+01:00

Det er sendt ut til alle våre 880 faddere, og noen få har også kommet i retur. Det er alltid noen som har flyttet, men glemt å nevne det for oss. Det skal vi snart nok finne ut av, og sende ut på nytt, sammen med et forsinket julekort...

Men julebrevet, det kan alle få. På øyeblikket. Klikk her, og last ned!

God jul!
.

Fordi hun er verdt det

2010-12-23T17:10:00.002+01:00

(Klikk for større bilder)

Av alle stupide slogans er L'Oréals et av de jeg finner mest provoserende. I mange år var det "Because I am worth it". Midt på 2000-tallet ble det endret til "Because you are worth it", og i 2009 til "Because we are worth it". Den bokstavelig talt kosmetiske forskjellen følger trender i tiden, for de som er verdt det er hele tiden utspjåkete hollywoodbabes som selvsikkert forsikrer om sin egen verdi. Slik selger man drømmer til massene, og på kjøpet får man kremer til 4 000 kroner som det koster 20 kroner å produsere.

I virkelighetens verden finnes det mange som ikke kan betale for illusjoner. De kan ikke engang betale et beløp tilsvarende 400 kroner for å hjelpe en datter som har utviklet et stort og reelt problem.

Vi traff jenta ovenfor da vi nylig besøkte dagsenteret Yaurichambi, langt ute på Alitiplano utenfor La Paz. På nær 4 000 meters høyde over havet tar sol og frost hardt på huden, men det var likevel helt åpenbart at det her var snakk om noe som behøvde medisinsk behandling. Det fantes det ikke penger til, før vi kunne hjelpe - med det som for oss er lommepenger, men på Altiplano en månedslønn. Og for noen dager siden kom det brev fra en lykkelig og takknemlig far. Med dette bildet vedlagt:

Det har bare gått uker mellom bildene. Behandlingen må fortsette en stund, med oppfølging hos legen. Men det er fremdeles mye igjen av pengene, står det i brevet, og derfor skal vi få nytt bilde og rapport etter at behandlingen er ferdig.

Kynikerne vil ha det til at nøden er så stor at det uansett ikke nytter, og det beste man kan gjøre med pengene er å bruke dem på seg selv, i håp om litt kortsiktig kjøpelykke. Dessverre er de for mange til at vi kan ta dem med til Bolivia, og vise hvor feil de tar...
.

Julehilsen fra Corazon Grande

2010-12-22T13:00:00.000+01:00

Kära Vänner:

Otroligt att tänka att ett år igen har gått!!! Jag vill här skriva en julhälsning till er kära Vänner!

Julen; en högtid då man samlas med familjen och jag är glad att få fira den med mina flickor... Vi har redan pyntat lite till jul, rättare sagt vi dekorerade Casa Baste till Lucia festen.... I morgon åker vi efter julgranarna som vi reserverat. Det skall bli gott med julgransdoft i husena! Det skall bli hyggligt att dekorera julgranen och ännu en gång baka pepparkakor med barnen...

Den 27 september invigde vi Hus nummer två på Corazon Grande: "Casa Finlandia" som vi döpt det till! Det var en stor grupp norrmen här då, Öyvind, Frode och Boliviafamilien, en representant från Barnskyddet i Cbba och Tiquipaya och borgmästaren från Tiquipaya. Det var tal och det var fina dansuppvisningar och det var god stämning!

Vi är väldigt glada och tacksamma att Hus nr två blev en verklighet!!!
För ca. 2 månader sedan flyttade flickorna in där, endel av flickorna flyttade över från Casa Baste till Casa Finlandia.
Vi har 20 flickor och plats för 4 till! Och flickorna trivs väldigt bra i sitt nya hem!

För ca. en månad sedan kom Florinda till oss. Hon är ca. 5 år. Otroligt hur en liten mänska kan förändras så på en så kort tid! Florinda var väldigt skygg för vuxna. Man fick inte gå nära henne, röra vid henne. Hon hade blivit misshandlad och misskött i hemmet sitt. Efter en tid började hon le lite grann och en söndag när jag gick ut och gå med en liten grupp flickor tog hon mej i handen! Och sedan tog det inte länge till före man började få kramar och kyssar av henne! Helt otroligt denna förändring! Vi hoppas hon skall få stanna hos oss!

Tack alla faddrar och vänner som hjälper oss att ge en trygg plats till våra flickor ! Tusen tack för att ni hjälper till, utan er hjälp skulle Corazon Grande inte finnas till! Med er hjälp kan vi göra livet lite bättre för några barn!!! Med stor tacksamhet i mitt hjärta skriver jag er detta brev!!!!

Jag vill önska er alla en riktigt God och Fridfull Jul och ett Gott Nytt År!!!

Varma hälsningar från alla flickor på Corazon Grande, personal och Siw

(Siw har sendt oss bilder fra pepperkakebaking på Corazon Grande. Klikk for større!)

Første dag på Altiplano

2010-12-22T02:41:00.000+01:00

Hva er Bolivias sjel? Det er ikke godt å si, i et land som er så variert og kan by på dampende jungel og snødekte fjell, ørken og savanner. Men for mange vil det nok være høyslettelandet mellom 3 500 og 4 500 meter over havet. Altiplano. Der har vi fem dagsentre og barnehjem, og denne dagen besøkte vi to av dem.

To timer ut av La Paz kan den som er flink til å lete finne Lacaya. Da har man først kjørt en time på flott asfaltert vei, og deretter humpet av gårde like lenge på en gebissrystende grusvei.

Vi kom frem litt senere enn planlagt til dagsenteret (og bygda) Lacaya. Men så var festen straks i gang.

Jo da, disse luene igjen. Deilig varme, laget av myk alpakkaull, men vanskelig å bære med verdighet for en del av oss. Dette var slett ikke ille i så måte!

Dette er imidlertid for de ekstremt eventyrlystne. Lokalbefolkningen byr på et festmåltid bestående av mange ulike slag frysetørkede og kokte poteter, ispedd biter av kylling og fisk, servert med hvit geitost og en kvass salsa. Det lukter...skal vi si karakteristisk... noe som ikke skremmer Hans Olav her.

Etter en time eller to - tiden går fort! - humpet vi noen mil videre på grusveiene, og kommer da til fantastiske Tiahuanacu. Her pågår fremdeles utgravingene som så sterkt fascinerte Thor Heyerdahl, og som viste at dette tidligere var et viktig senter for en flere tusen år gammel indianerkultur.

Deler av denne består fortsatt, her demonstrert gjennom tungestyrt dans med noe spesiell benstilling...

...og imponerende resitasjon av dikt. Ofte skjer dette på det lokale aymaraspråket, men denne gangen var det på spansk.

Et gjensidig høydepunkt: Møte mellom fadder og fadderbarn.

Flotte hatter fikk vi også! Det kan være en utfordring å finne noe som ser halvveis "sjebeligt" ut på knotten til en Fanebust, men her vil vi påstå at man har lyktes usedvanlig godt, og faktisk tøffet opp oss begge!

Her er det aller beste trikset for å bryte isen med de i utgangspunktet ganske reserverte barna på Altiplano: Kniks noen bilder av dem, og spør om de vil se dem. Da blir det latter og moro, og så kommer oppfordringene: Ta bilde av meg! Og av meg! Og meg!

Både Lacaya og Tiahuanacu ga et positivt inntrykk. Så veldig mye nytt var det ikke siden vårt forrige besøk for to år siden. Men vi så resultatene av vårt skoprosjekt på Lacaya; nå hadde barna skikkelige sko og sandaler på bena, ikke hjemmelagde greier av gamle bildekk. Og på Tiahuanacu var det kommet en liten lekeplass. Den var populær!

Forresten var det én ting til som var spesielt hyggelig. Det driftige offisersparet hadde fått ny gang på drivhuset som tidligere lå i ruiner. Her dyrket man mangt og mye, blant annet poteter, kål, agurk, tomat og jordbær. Hensikten var på den ene siden å bidra med tilskudd til kostholdet på senteret, og på den andre å lære opp ungene i hvordan man kan lykkes med de ulike plantene. Veldig bra!

(Klikk på bildene for å få dem opp i større format!)
.

En lang dag i La Paz

2010-12-13T01:50:00.000+01:00

Vi har én barnehage og to dagsentre i La Paz. De ligger alle innen en halvtimes kjøretur fra hverandre, og tradisjonen tro har vi derfor valgt å besøke samtlige på én dag. Først barnehagen, som heter Refugio de Amor; "Kjærlighetens tilfluktssted".

Denne plassen har en spesiell historie. Vi har ikke faddere her, siden barna er så små og bare blir noen få år, frem til skolealder. I stedet er det kunder og betjening ved Sjøboden Pub i Mandal som finansierer driften, både med tips, kjøp av "årer" og annet. Dette med Frelsesarmeens lattermilde aksept. "Måtte de aldri gå tom for øl", var hilsenen vi fikk med oss hjem...

Det er stort sett enslige mødre som har fått plass til sine barn her. Da vet de at barna er trygge mens de er på arbeid; et typisk eksempel på at det ikke er så mye som skal til for å hjelpe noen til å hjelpe seg selv.

Det ble dans og opptredener til glede for oss gjester. Det småtrollene mangler av koreografi, tar de igjen i pur sjarm. :-)

Noen av barna, og de fleste av fadderne som var med på rundreisen. Barnehagen gjorde et meget godt inntrykk: Her fungerer tingene som de skal.

Det samme kan i aller høyeste grad sies om dagsenteret "El Tejar". Et stort senter, dette. Her er vi ikke alene, men en av flere organisasjoner som sørger for driften. Men som vanlig er vi de som sender penger jevnt og trutt hver måned, mens det ellers er straks mer uforutsigbart.

Danser og opptredener en masse her også. For oss på tur blir det selvsagt en god del av det samme, men heldigvis også alltid variasjon. Her på El Tejar var vel det eneste stedet vi fikk se og høre hip hop!

I tillegg fikk vi høre den yngste bror Fanebust fra talerstolen. Det var sjelden kost, men gikk aldeles utmerket. Vår kjære Gerd Dahlin tar seg her av oversettelsen til spansk.

Barn og faddere samlet i trappen utenfor senteret. Og så dro vi videre...

...til dagsenteret "Achachicala". Mens vi bare har godt å si om "El Tejar", var det en del å plukke på her. For noen år siden bekostet vi nytt kjøkken. Det fungerer fortsatt utmerket. Men toalettene var det så som så med. Her behøves et prosjekt, og det håper vi å motta om ikke så lenge.

Dansene var det imidlertid ingen ting å si på!

Flotte drakter og farger!

Noe nytt også her: Den dramatisk illustrerte historien om den gule katten! En katt ingen vil ha, men som man også må være meget forsiktig med å kvitte seg med, dersom det ikke skal gå riktig ille.

"Ta bilde av meg!", "...og meg!". Stort sett er de temmelig så kontaktsøkende også her i La Paz, og alle ønsker å bli tatt bilde av. Igjen og igjen og igjen... :-)

Tøff kar, ikke sant? Han sto og hang like utenfor dagsenteret, men har forhåpentligvis også sin plass innenfor. Oppsummerng av dagen: Noe småplukk er det alltid å trekke - hvorfor skulle vi ellers reist rundt på våre besøk - men det var en både sliten og lykkelig gjeng som etter en langt dag kunne konstatere at Frelsesarmeen ivaretar driften ved barnehage og dagsentre i La Paz meget godt.
.

Jentene på Evangelina...

2010-11-29T21:29:00.000+01:00

Evangelina Booth er Boliviafamiliens arnested. Det var her vår grunnlegger, Baste Fanebust, fant sitt fadderbarn Naida i 1981, etter noen uker på loffen i Bolivia. Da hadde de mistet støtten som tidligere hadde kommet fra Nordisk barnefond. "Noen må gjøre noe med dette", skrev Baste i avisen etter hjemkomst. Og så ble det han selv, med gode venner og kolleger.

Ikke rart, derfor, at det er et spesielt sted også for oss å komme til i dag. Vi gleder oss, i trygg forvissing om at det gjør et femtitalls jenter også. Her ser de ikke gutter og menn for ofte... Det er på flere måter en god ting, men du verden for en oppmerksomhet som blir oss til del.

Tradisjonen er den at etter en omvisning på barnehjemmet, som alltid ser aldeles utmerket ut, stapper vi to busser fulle av barn. Så går turen opp i åsen over Cochabamba, til Taquiñaparken, et sted den lokale ølkongen har laget til.

Den slags tradisjoner skal man ikke rote med, så her er vi på plass i den tilhørende restauranten. Der er det fargereik dans og flotte oppvisninger.

Og taler, ikke minst. Denne gangen ble det tåredryppende en stund. Det skyldes at major Vargas, som er på bildet ovenfor, nå går av for pensjonen. Hun har vært en klippe ved Evangelina Booth i mange år. Til å begynne med var hun beryktet for sin kustus, men gjennom årene har hun mildnet betraktelig, og det er en elsket dame som nå trekker seg tilbake. Trist, men slik er nå livets gang...

Tradisjoner, ja. Is og brus...

...og så ut i parken for å leke. Og posere for fotografen. Det er populært! Alle vil bli tatt bilde av, gang på gang, og det vrimler av linselus. Men så er de da også usedvanlig fotogene, disse jentene!

For dem som måtte lure: Nei, bolivianerne går ikke rundt i disse fargesprakende klærne hele tiden. De er for festlige anledninger, og da kommer det tydelig frem hvor stolte de er av kulturen sin - ikke minst sine indianske røtter.

Men etter en stund er det over i de vanlige klærne, og vips er vi tilbake i det 21. århundre. Bolivia er et fattig land, og da er det lett å se for seg at de lever litt sånn som i Norge anno 1930. Det er i mange tilfeller sant når det gjelder boligstandard. Men ellers er Bolivia for en stor del et moderne samfunn, hvor alt finnes og mye fungerer. For de få som har penger.

Enkle gleder her, og de samme stativene hver gang. Det gjør ikke så mye for dem som bare kommer hit annethvert år. Men heldigvis er ikke den eneste ekskursjonen jentene får. De drar for eksempel på bading av og til. Men ofte blir det ikke.

Gode venner. Herlig! :-) PS: Du kan få alle bildene opp i stort ved å klikke på dem.
.

Gjensyn med Oscar Ahlm

2010-11-24T00:14:00.002+01:00

På dette guttehjemmet i Cochabamba bor 53 flotte unge karer, under stødig ledelse av major Alvarez og hans kone. Majoren er utdannet psykolog, noe som jo ikke er den dummeste bakgrunnen når man skal drive et barnehjem...

Vi fikk en flott velkomst, med gitarspill, fløytetoner og sang.

Gerd er fadder for en gutt på Oscar Ahlm, og var med oss for tredje gang. Hun har gjort dette hjemmet til sitt, og guttene til sine gutter. Vi ser ikke bort fra at hun blir med også i 2012. 78 år er jo ingen alder - hennes venn på 80 år var med denne gangen...

Snorklipping var noe vi drev en del med denne gangen! Her er det Gerd som får åpne lekeparken som hun og venninnene hjemme i Norge har spandert på guttehjemmet.

Populært? Gjett om! :-)

Lek er noe av det viktigste som finnes. På Oscar Ahlm er fasilitetene ellers såpass gode at dette er noe vi har kunnet fokusere på de siste årene. Bøker, spill, leker, datarom - og ikke minst major Alvarez' stolthet, høns og noen ufyselig stygge kalkuner...

Noen ganger vinner imidlertid den rene fornuft. Pengene Gerd sponset holdt ikke bare til lekeplassen, men også til å kjøpe én ny vaskemaskin, og reparere to andre. Som sagt, her bor 53 gutter...

Bildet over er fra kurset i søm og kokkelering som guttene fikk i fjor. Tilsvarende er planlagt for neste år. I tillegg har vi gått i gang med et tannhelseprosjekt for alle guttene. Det behøves: Noen har fine tenner, mens de hos andre står i alle mulige og umulige vinkler...

Til slutt ble det arrangert et stort bursdagsselskap for noen av guttene, med alle de andre, og oss faddere, med som gjester. Guttene syntes Spidermankakene var überkule...

Tiden fløy, og altfor snart måtte vi videre: Jentene på Evangelina Booths skulle også besøkes. Men vi satt igjen med et meget godt inntrykk av et barnehjem som åpenbart fungerer som det skal.
.

Besøk på dagsenteret Parotani

2010-10-28T00:06:00.000+02:00

Parotani er et dagsenter vi har noen mil utenfor Cochabamba. Det er et støvete og søvnig lite sted hvor det ikke virker å være så veldig mye å ta seg til. Derfor ordnet vi en minibuss til barna her i 2008, noe som ble satt stor pris på. I tillegg kom det til nytte nå: Det er faktisk denne bussen vi har blitt kjørt rundt i under vårt besøk i Cochabamba!

Vi har også hatt noen andre prosjekter her de senere årene, blant annet med kjøkkenutstyr, bord og stoler. Boliviafamilien er eneste organisasjon som gir fast støtte til dagsenteret, og har rett oppunder 50 faddere her. Nå virker det hele å fungere meget bra, så jeg tenker bare å ta dere må på en liten bildespesial fra vårt besøk:

Grasiøse dansere!

Også i dansen: Den tradisjonelle måten å bære barn på i Bolivia.

Se det! "Mannfolkene" får overta stellet! Dette har vi ikke sett før. Bra! :-)

Men hva er det som er så morsomt?

Jo, gutta har nok fortsatt litt å lære...

Taler skal holdes, og Fanebustene tar gjerne avlasting (selv om vi som oftest må i ilden uansett). Her er det Hans Olav som gir Siw den skryten hun så absolutt fortjener. Hun gjør en glimrende jobb for oss i Bolivia!

Utdeling av flotte gaver. Fantastisk lama- og alpakkaull, som virkelig varmer i vinterkulden. Vi bør nok bli flinkere til å bruke disse hjemme! :-)

Det høytidelige er over, vi løsner på snippen, og alle danser med alle...

...ikke minst vår medbrakte danseløve.

Så er det lek med barna. Øyvind og Rune utfører snurretrikset, gang på gang på gang...

...og det er moro både for de som blir snurret og de som ser på.

Imens gjør jeg noe av det jeg liker best: tar portrettbilder av barna. Å vise dem bildene bryter isen, og er en flott kontaktskaper. Så snakker vi litt om hvordan de har det hjemme og på senteret, og mye annet.

Flott blikk, ikke sant? Klikk på bildene dersom du vil ha de i større format (gjelder alle).

Humørbombe. :-)

Portrett med neseblod...

Men utenfor døren til dagsenteret...

...står de man ikke har funnet plass til...

...og håper.

En dag med Boliviafamilien

2010-10-19T21:04:00.002+02:00

0930

Jeg går opp til resepsjonen for å si adjø til Arve, Bergitte og Trine, som nå drar hjem til Norge etter å ha vært med oss noen uker.

1105

Frelsesarmeen plukker oss opp en god halvtime for sent, og kjører oss til dagsenteret Batallon Colorados, et senter vi et hovedsponsor for.

1125

Fantastisk mottakelse! Barna står ved bord fra inngangen og innover. Hvert bord representeret ett av distriktet Sucres regioner. Vi blir presentert for vin fra ett område, tradisjonelle retter fra et annet, brukskunst fra et tredje, og så videre. I tillegg får vi se resultatene av kurs i håndarbeid og smykkedesign som en myndig señora holder for både mødre og jenter ved dagsenteret. En ny vinkling på våre mange besøk, og en flott variasjon over et, for oss, velkjent tema.

1205

De nye offiserene har jammen hentet med seg nye ideer! Vi får se danser fra hvert av Bolivias mange disktrikter, utført av barn med drakter fra hvert enkelt område. Flinke er de også. I siste dans, Sucres egen, er mitt fadderbarn en av to dansere.

1220

For et halvt års tid siden sendte Boliviafamilien, med hjelp fra fadder, et par tusen kroner til behandling av en åtteåring som heter Alexander. Han er oppdratt av faren, etter at moren forsvant, uten beskjed, da han var fem år gammel. Alexander hadde blitt syk av bedervet svinekjøtt. En parasitt hadde satt seg på hjernen, og truet med å ta livet av gutten. Pengene vi sendte ga mulighet for en behandling faren aldri ville hatt råd til; han forsørger seg selv og Alexander ved å selge havresuppe på markedet. En velsmakende suppe han nå hadde med seg i en plastbeholder, og som han spanderte på oss norske padrinos. Han hadde også med andre gaver, både til oss og fadderen: en tradisjonell lue og veske, og en flott poncho av lamaull, nesten like varm som omfavnelsen fra en far som fikk beholde sønnen han trodde han skulle miste.

1225

Vi spiser lunch sammen med barna. Grønnsakssuppe fulgt av kylling og bringebærmousse. En magnumsflaske rødvin var nok mest ment som illustrasjon på hva distriktet kan tilby, men animerer oss faddere til en demonstrajon av norsk jenkadans, og min bror til lystig lek og rundkast med ungene. Det er første gang Frelsesarmeen spanderer vin på oss, men vi ser gjerne at det skjer igjen...

1340

Den uforliknelige Marita er ikke bare en av initiativtakerne til vårt nye barnehjem i Potosi, men også kraften bak prosjektet med å utstyre barnehjem, dagsentre og flinke studenter med utrangerte norske bærbare PC’er. Den siste av de fem laptopene vi har med fra giveren Halliburton går til Lidia, en jente på 18 år som vil studere til økonom. Hennes mor stakk av til Argentina for fem år siden, og har ikke latt høre fra seg. Den yngste søsteren er også ved dagsenteret, mens den mellomste, som lider av depresjon, blir tatt hånd om av en tante i Oruro. Offiseren ved dagsenteret spør om vi kan tenke oss å besøke Lidia hjemme senere på dagen, og det sier vi ja til. Vi har planlagt en runde til flere fadderbarn da.

Selve møtet foregår i den enkle leiligheten til offiserene, som er i andre etasje på dagsenteret. Lidia stirrer lenge på PC’n i fanget til Marita, kanskje med et lite håp, men definivt ikke med forventning. Når vi forteller henne at hun har blitt valgt ut til å få en PC, fordi hun er så flink på skolen, begynner hun å gråte av glede.

1435

Mens noen av fadderne tar turen tilbake til hotellet, drar vi andre ut på besøk hjemme hos noen av barna. Først hos Jhohan på 10 år. Moren hans er sykepleier, og tjener 1094 bol (930 kroner) i måneden. De bor på et rom på 3 x 3 meter som koster 300 bol. Det er akkurat stort nok til to senger, et skap, noen hyller og en TV. Med stor verdighet hun inviterer oss inn, og skjenker opp Coca Cola i rene glass. Hun har noen gaver til sin fadder. Jeg vet at han også har en pengegave til henne, men velger å gå ut, forbi den illsinte lille hunden, før overrekkelsen.

1505

Neste besøk er hos ett av mine egne fadderbarn. Vi har vært ute og hygget oss sammen i dinosaurparken her i Sucre dagen før, og egentlig er det vel helst moren jeg nå vil hilse innom. Hun har fått bedre jobb siden i fjor. Da måtte hun reise langt for å gjøre tjeneste hos noen rikfolk i utkanten av byen. Nå har hun økt lønnen til 450 bol (380 kroner) i måneden, og arbeider nærmere ”leiligheten”, en kjellerbod på 9 kvadratmeter uten utsikt og med jordgulv, som hun deler med tre sønner. For den betaler hun 170 bol i måneden. Det er omtrent like mye som den eldste sønnen, som har jobb av et eller annet slag, bidrar med. Jeg konstaterer med glede at den livsfarlige gassbrenneren hun brukte tidligere, nå er erstattet med en komfyr jeg sendte pengene til.

Hun har kjøpt en gave til mine døtre: en liten håndveske i lamaull. Jeg gir henne en avskjedsgave på 300 bol. For to år siden gråt hun da hun fikk en tilsvarende sum, for ett år siden lo hun og sa at dette kunne hun bli vant til. Nå tar hun imot med et smil og en klem. Fadderbarnet mitt får et bilde av hver av mine to døtre. Jeg forteller at vi ofte snakker om ham hos oss hjemme i Norge. De gjør det samme om oss, forsikrer moren. Jeg skriver navnene til jentene mine på baksiden av bildene, og tross at de er norske, leser tiåringen navnene raskt og riktig. En skarp liten gutt.

1530

Vi besøker Lidia, hun som fikk laptopen tidligere på dagen. Hun bor sammen med sin far, broren Leon på tyve år, og søsteren Maribel på ti. Vi får større innblikk i familiesituasjonen. Faren er sinnslidende, og har vært det så lenge barna kan huske. Kanskje var det derfor moren stakk til Argentina, og ikke lot høre fra seg igjen. Hun og faren hadde noen forferdelige krangler. Etter at hun forsvant har han blitt verre: Nå går han gatelangs, kledd i fillete klær, og med en stor hjelm på hodet. Barna har spart penger og kjøpt nye klær til ham, men de nekter han å ta på seg. Han snakker om Jesus til fremmede på gaten, og har dekorert rommet sitt, i underetasjen, med plakater hvor han har skrevet ”Jesus; Jesus; Jesus”, med store, barnslige bokstaver.

Tidligere eide faren halve kvartalet. Men da han ble syk ble han også lettlurt, og ga fra seg det meste til en sluere halvbror, uten betaling. Nå sover han i en stol i underetasjen, de få timene i døgnet han er hjemme, mens Leon, Lidia og Maribel klatrer opp stigen til rommet ovenpå.

Leon beklager overfor offiseren at han ikke lenger kommer til dagsenteret eller kirken. Det er fordi han studerer bygningskonstruksjon på dagen, samtidig som han gjør seg ferdig med videregående på kveldstid. I helgene jobber han, slik at han kan forsørge sine tre yngre søstre. ”Ikke tenk på det”, sier offiseren. ”Det viktigste er at du tar vare på familien din.”

I løpet av de siste årene har Leon også jobbet ni måneder i gruvene i Potosi, og vært rettsassistent i tinghuset der. ”Men jeg måtte flytte tilbake og ta en dårlige betalt jobb, siden jeg var redd for hva far kunne komme til å gjøre med søstrene mine”, forklarer han saklig, uten at jeg kan lese noen sorg verken ut fra ansikt eller stemme. Sånn er det bare.

Jeg forteller Lidia at Boliviafamilien kommer til å sørge for at hun får støtte til studiene, når hun nå snart er klar for å begynne å studere økonomi ved universitetet. Hun kan ikke tro det er sant. Gang på gang spør hun meg: ”Er det sant at jeg nå skal få en padrino?” Jeg svarer ja på det, samtidig som hun også får forklart at hun må skrive til fadderen sin minst fire ganger i året, og også sørge for at vi får oversikt over karakterer og oppmøte for hvert semester. Mellom tårer og smil lover hun å fortsette å studere samvittighetsfullt og få gode karakterer, slik hun alltid har gjort. På vei ut tar jeg bilde av både henne og søsknene, slik at vi har noe å vise til en fremtidig fadder. Før vi drar videre kommer Lidia springende med noen av kosedyrene sine, som hun vil gi oss i gave. Jeg tror jeg har en anelse om hvor viktig der er å få gjøre gjengjeld, og tar med en liten tøyhund med ”Alaska” på brystet hjem til døtrene mine. Når vi vinker adjø fra inne i bilen lagrer jeg det gledesstrålende ansiktet hennes i minnet. Jeg tror kanskje hun har opplevd den lykkeligste dagen i sitt liv, men jeg er sikker på at det er jeg som skal takke.

Vi behøver fadder (privatperson, skole, bedrift, forening...) som kan støtte denne jenta med studiene i økonomi. 500 kroner i måneden, og beløpet går uavkortet til henne.

1555

Siste besøk for dagen. Fadder og ildsjel Hilde Hognestad er med oss på turen, og hennes mor har et fadderbarn som heter Diana og er 11 år. Dianas bror Matias (12) og søster Julieta (10) er også ved senteret. Moren deres døde for fire år siden, og de bor nå sammen med sin far. Han drikker, forteller Frelsesarmeens offiser meg, og de har også måttet ta en prat med ham etter at Matias dukket opp på senteret med tydelige blåmerker. Faren innrømmet å ha slått ham, og lovet å slutte med det.

Diana er en stille og beskjeden jente. Hele dagen har hun båret rundt på en liten hvalp, sikkert ikke mer enn to måneder gammel. Da vi blir låst inn i gården de bor i, viser det seg at de allerede har en hund; en hissig svart liten tispe som de kaller ”Negra” (”den sorte”). Diana viser oss rommet som hun deler med lillesøsteren. Det er lite, umalt, rotete og stinker av hundepiss. På gulvet ligger det kosedyr og papirsøppel.

Hilde har bestemt seg for å ta med Diana og Julieta ut for å handle klær. Mens vi kjører til markedet spør offiseren om faren også slår dem. ”Av og til”, svarer Julieta, uttrykksløst.

Av hensyn til barna har jeg gitt Lidia, Maribel, Leon, Diana og Julieta andre navn i denne teksten.

Video: Bruk "Tanken"

2010-10-17T22:59:00.005+02:00

Her vi nå farter rundt fra by til bygd i Bolivia, er vi heldige å være omgitt av ildsjeler. To av disse er "vikingbiker" Rune Monstad og Hans Olav "Turbo" Meland. Førstnevnte dokumenterer reisen bak videokamera, sistnevnte trives svært godt foran.

Hans Olavs kongstanke er formulert slik: "Bruk 'Tanken'". Dette sier han som regel med trykk på første stavelse, noe som gjør det vanskelig å være sikker på om han mener Tanken, altså den enorme installasjonen som står ute på Ekofiskfeltet, eller egen hjernekraft. Men etter hvert har vi forstått at poenget nettopp er å kombinere disse mulighetene. Det er ikke bare en teori: Som det fremkommer i den herlige videosnutten nedenfor, har penger som på ulike måter har kommet fra Tanken bidratt i stort monn til at Boliviafamilien har kunnet kjøpe et dagsenter i Tarija, og bygge et annet i Corqueamaya, langt ute på Altiplano.

Tanken, altså den på Ekofisk, er i dag ikke lenger i bruk. Men den ligger fortsatt der, som 20 mål prima tomt midt i Nordsjøen, sentralt plassert mellom Norge, England og det europeiske kontinentet. Hans Olav har store planer for denne tomten, men det er et annet kapittel - faktisk et kapittel i boken jeg kommer med neste høst... :-)
.

Vårt nye dagsenter Ushpa Ushpa

2010-10-16T04:55:00.016+02:00

Nå har vi jo hatt dagsenter her utenfor Cochabamba i mange år, og med samme navn. Men det gamle bygget var altfor lite, og holdt dessuten på å falle fra hverandre. Med god hjelp fra elevene ved Nannestad videregående skole, som har gitt bort inntektene fra sine aksjonsdager, har vi derfor fått satt opp et nytt, stort bygg! I den anledning var det pyntet til fest, noe vi kunne se straks vi ankom.

Da vanket det også varme gjensyn, blant annet for Eivind, som har et av sine fadderbarn her.

Det ble dans, selvsagt, både fra ungene ved Ushpa Ushpa, og av andre inviterte fra blant annet La Roca, Parotani og Evangelina Booth.

Vi nordmenn og - kvinner slenger oss med. Her får en også inntrykk av det nye bygget. Det er stort! Mens det tidligere var trangt med rundt 50 barn, skal det nå være plass til minst 150. Og det er bra, for området dette dagsenteret ligger i, har også vokst mye de siste årene, dessverre uten at det har blitt så mye bedre for den enkelte familie som bor der.

Disse luene er populære gaver. De varmer veldig godt, ikke minst rundt ørene, men gjør det også veldig vanskelig å se smart ut. Marita og Hilde lykkes mye bedre med det enn jeg, men dog...

Dans og lek følges av høytidelige taler, og til og med avdekking av en plakett. Det er ikke hverdags, og slik skal det jo være ved en slik anledning.

Fin er den også! Feil ord deling i navnet vårt, men den feilen virker å gå igjen hos snart 50% av de som har norsk som førstespråk, tross den iherdige inn satsen til foreningen Astronomer mot orddeling (AMO).

Som sagt, bygget er STORT. Grunnflaten er mye større enn tidligere, og så er det to etasjer i stedet for én. Her oppe fra er det flott utsikt over Cochabamba.

Helt ferdig innredet er det ikke. Noen rom er møblerte, andre mangler fortsatt en del. Men jeg ble glad over å å se at musikken allerede hadde flyttet inn!

Besøket ble avsluttet med et godt, felles måltid i den nye spisesalen. Flinke barn hadde lært dette med køordning!

Alt i alt er det god grunn til å være fornøyd med det nye senteret på Ushpa Ushpa. Vi gleder oss til neste besøk, og til å se senteret i drift!
.

Nytt og gammelt på La Roca

2010-10-12T22:35:00.011+02:00

La Roca ligger i distriktet Cali Canto i Cochabamba. Dette var et dagsenter vi begynte å støtte i 2006, og vi har et førtitalls faddere her.

Området opplever stor tilstrømning fra bygdene utenfor byen. Derfor har det vært vanskelig å finne et fast sted å være; man har blitt tvunget til å flytte fra plass til plass, alt etter som leiekontraktene har blitt sagt opp.

En av de virkelig gledelig tingene vi har kunnet gjøre i 2010, er å kjøpe et eget bygg til La Roca. Det kostet den nette sum av 15 000 dollar. Straks det var gjort, trådte det driftige offiserparet som driver senteret, John og Tracey Hastie, til med sine venner og kjente, og skaffet midler til den nødvendige ombyggingen.

Det vil si: Det aller mest nødvendige av tilpasning. For her er det trangt, og det kreler med (mest) små og store barn. Derfor fikk vi stukket i hånden et prosjekt til ombygging, også dette på 15 000 dollar. Forhåpentligvis er dette noe vi - med gode hjelpere! - vil klare å få finansiert. Behovet er ihvertfall stort, selv om man har klart å få til imponerende mye med de små ressursene man har hatt.

Video fra åpningen av Corazon Grandes nye bygg

2010-10-11T04:12:00.000+02:00

Åpning av byggetrinn 2 ved Corazon Grande

2010-10-08T05:24:00.001+02:00

Så var dagen kommet! Dette er noe vi har gledet oss til lenge; æren av å få være med og åpne det nye bygget for 12 jenter ved Corazon Grande Casa Baste Fanebust i Cochabamba. Ved en slik anledning må naturligvis flaggene til topps - og ungene også?

Bygget er ført opp med god støtte fra finske venner, og har blitt riktig bra! Stort og luftig, og et kompliment til bygningene som allerede sto der. De var opprinnelig ment for 13 jenter, men hjertegode Siw og Carla har selvsagt ikke klart å hode seg til det. Dermed bor det allerede 19 jenter ved hjemmet. Nå blir kapasiteten utvidet til 24, samtidig som alle får bedre plass. Det måtte feires med en fest!

Etter høytidelige taler kunne vi overlate til borgermesteren i Tiquipaya å erklære bygget for åpnet.

Så var det spennende å se hvordan nybygget var blitt innvendig. Meget bra!

Her er det altså bare å være strålende fornøyd. Og ikke minst: å hilse nye jenter velkomne i nærmeste fremtid. Vi har et flott nytt hjem å tilby dem!

Alt vel ved Catalina Booth

2010-10-03T15:05:00.012+02:00

(Velkommen, står det, og velkommen føler man seg!)

Dette store dagsenteret - det er cirka 200 barn der - ligger sentralt i Cochabamba. Mange av barna er svært unge, og går i barnehagen her. Boliviafamilien har et førtitalls litt større barn som støttes av våre faddere.

(Mange småfolk å leke med!)

Ved Catalina er det små endringer mellom hver gang vi kommer på besøk. Frelsesarmeen har funnet en god måte å drive senteret på, og det hele fungerer bra. Det "kreler" riktignok med barn, men personalet virker å ha god kontroll, og barna er blide og kontaktsøkende.

Etter en omvisning på senteret, samlet både faddere og barn seg på ballbanen. Forventningen steg hos store og små. Her var det underholdning på gang...

Det vil si både taler, bønn og ikke minst dans på dans. Ovenfor er to småtroll i tradisjonell tinkudrakt fra Potosiområdet.

(Små, men tøffe, tinkutyper...)

Dansingen inkluderer også til slutt stive nordmenn som snart gisper etter luft her på 2000 meters høyde over havet. Det er bare småplukk i boliviansk sammenheng - vi skal snart dobbelt så høyt - men kjennes godt på pusten for oss.

Etter det offisielle programmet blir det mye mindre formelt. Vi tar bilder av ungene, leker litt, hilser på egne fadderbarn - som Hans Olav ovenfor - eller andre kjentes, som Marit nedenfor.

Flere blogger å følge...

2010-09-30T09:42:00.004+02:00

(Her er en blid og nydelig jente fra dagsenteret Ushpa Ushpa)

Vi er jo nå en hel bøling som reiser rundt i Bolivia og besøker alle barnehjemmene og dagsentrene. Det vil si, det er det vi kommer til å gjøre i løpet av de neste fire ukene. Tross mange opplevelser allerede er vi faktisk bare kommet litt ut i den første uken..!

Mens jeg, ivrig hobbyfotograf som jeg er, nå sitter her og sorterer, sletter og redigerer på hundrevis av nye bilder, vil jeg nevne at minst to av våre medreisende også blogger. Hilde Hognestad er superrask på oppdateringer av sin "På reis", og ikke sjelden skjer det også noe på Marita Bjergas "Aprecio la vida". Anbefales!

Boliviarundturen 2010 er i gang!

2010-09-27T13:26:00.005+02:00

(En liten del av velkomstkomstgruppen. Klikk for større.)

Boliviafamilien har inntatt Cochabamba, med faddere og frivillige som skal være med oss rundt og besøke daghjem og dagsentre i ukene fremover. Dette har gledet oss til lenge!

Frelsesarmeen og jentene på Corazon Grande Casa Baste Fanebust hadde møtt opp på flyplassen da vi landet i går kveld. De ga oss en fantastisk velkomst, med klemmer, dans, musikk og taler allerede før vi var kommet helt ut av flyplassen!

Deretter ble en temmelig trøtt gjeng (oss, ikke ungene!) transportert til hotellet, før vi spiste en god middag på restauranten like ved, og krøp tidlig til sengs. Reisen tar på, og tidsforskjellen på 6 timer gjør kroppen temmelig forvirret. Men det blir snart glemt, når vi nå skal ut og besøke alle barna våre på dagsenteret Catalina Booth, og senere i dag åpne det nye bygget på barnehjemmet Corazon Grande Casa Baste Fanebust. Heng med her i bloggen! :-)
.

Brev fra frivillige ved Corazon Grande Casa Baste Fanebust

2010-09-11T12:45:00.014+02:00

(Klikk for større - gjelder alle bildene)

Våren 2010 fick vi möjligheten att åka till Bolivia för att jobba som volontärer på familjehemmet Corazon Grande i staden Cochabamba. Att jobba med barn som volontärer har varit någonting vi alla velat göra, och vi är mycket tacksamma för att Siw gav oss den chansen!

Efter 36 timmar och fem olika flyg anlände vi till Cochabamba sent på torsdag kväll den 20 maj. Siw kom emot oss till flygfältet med blommor åt oss alla vilket fick oss att känna oss mycket välkomna. Vi åkte taxi till barnhemmet där vi blev bjudna på te och smörgåsar, men sängen kallade på oss ganska snabbt...Vi fick bo i ett eget litet volontärhus på samma gård där barnhemmet fanns, vilket var behändigt. På veckoslutet lärde vi känna flickorna och försökte övervinna vår jetlag. Ganska snabbt blev vi någorlunda rutinerade i arbetet och började känna oss som hemma.

Rutinerna på barnhemmet var ganska regelbundna, likaså våra arbetstider. När vår arbetsdag började klockan 14 hade de flesta barnen redan kommit hem från skolan. Vi hjälpte till med nästan allt; vi diskade, hjälpte med läxorna, vek och sorterade byk, kokade mat, men mest av allt lekte vi med flickorna. Deras favoritlek blev snabbt sik sak sokkelo, som vi lekte otaliga gånger under vår vistelse på Corazon Grande. Kortspelet Uno var också en favorit, lika som att blåsa såpbubblor. På kvällarna hjälpte vi med kvällssysslorna och försökte duscha och sätta småttingarna och sova före klockan åtta, vilket inte alltid gick helt smärtfritt. Flickorna älskade att sjunga och lyssna på sånger, och mycket fort snappade de upp svenska ord och sjöng med i våra svenska sånger! På söndagar körde vi flickorna till kyrkan, och bilen var alltid fullproppad av ivriga små flickor i vackra söndagsklänningar. Gudstjänsten bestod av mycket sång och musik, och det var alltid lika roligt att åka dit.

Vi jobbade från måndag till torsdag kl.14-21, var lediga fredag-lördagar och på söndagar arbetade vi från ca 9.30 till 21. Det var riktigt skönt med ett par lediga dagar eftersom det kunde vara ganska intensivt att spendera hela dagarna med flickorna som alla krävde uppmärksamhet. Så på fredagar och lördagar brukade vi åka in till stan för att roa oss lite. Siw tog oss också till många olika ställen, till exempel till Frälsningsarmens flickhem, Chapare och regnskogen, en specialskola, Frälsningsarmens sjukhus Harry Williams, och vi åkte även med ovan nämnda sjukhus förebyggande hälsovårdsprogram till ett mycket fattigt område i utkanten av Cochabamba, bland annat. Under bara fem veckor fick vi se och uppleva en hel massa, och tycker att vi fick en liten inblick i den bolivianska kulturen.

Tiden på Corazon Grande gick otroligt fort och vi lärde känna massor av härliga människor, allra minst barnen! Vi är oerhört tacksamma för denna upplevelse som inte många har möjlighet till, och vi kommer alltid att komma ihåg denna tid med värme. Flickorna behövde massor av kärlek, men gav också mycket kärlek i gengäld, och vi kände oss välkomna från första början. Också personalen på barnhemmet var mycket hjälpsam och välkomnande och flickorna var helt tydligt fästa vid dem. Vi kände oss uppskattade och våra åsikter och förslag lyssnades alltid på. Vi skulle mer än gärna åka tillbaka, och hoppas att vi får möjlighet till det någon dag!

Med vänliga hälsningar
Nina, Hannele og Piia
.

Høsthilsen fra Corazon Grande Casa Baste Fanebust

2010-09-02T20:38:00.018+02:00

(Bilde av fire av hjemmets store jenter - og de fire nyankomne små)

Kära Vänner,

Jag hoppas att ni alla haft en fin och skön sommar!!!! Jag hoppas att ferien varit just sådan som ni önskat och att ni kunnat samla nya krafter till vardagens sysslor!

Här i Bolivia börjar vinter så småningom vara förbi. Det är inte så kallt längre på morgonen och på natten och på eftermiddagen är det mycket varmt.

I mitt förra brev berättade att Hedi flyttat hem och att Luz Clara och hennes syster Elizabeth och Rosita flyttat till andra barnhem för att vara tillsammans med sina bröder... De har det bra, vi har besökt dem... och Luz Calra och Elizabeth har besökt oss några gånger!

Den andra juni fick vi 4 små söta flickor... tänka sej 4 på en gång! Barnskyddet hade ansett sej tvungen att akut stänga ett barnhem pga fysisk och psykologisk misshandel. Vi har tagit röngen av handleden så nu har vi fått en ganska så exakt datum på de fyra små. De har anpassat sej bra och de lär sej nya saker varje dag och de större flickorna fortsätter att hjälpa till med att sköta dem!

Eftersom vi bor på landsbygden har vi problem med flugor och också det finns kor i vår närheten och så har vi haft möss på barnhemmet och man tycks också ha sett någon råtta utanför så vi har låtit giftbespruta Hemmet och vi skall göra det på nytt efter tre månader. Och vi har gett maskkur till flickorna och några hade lite ont i magen efter de fått tabletterna. Och lilla Laura, stackarn tålde inte behandlingen för hon har fortsättningsvis flera parasiter i magen, så hon fick ordinerat andra mediciner av läkaren som inte är så starka.

Den 5 augusti deltog Corazon Grande deltog Corazon Grande i paraden inför Bolivia Dagen som är den 6 augusti. De stora flickorna marscherade tillsammans med sin skola. Jaquelin fick bära flaggan för hon är bästa eleven på sin klass... vilket är en stor glädje för oss... Vi har firat flera födelsedagar i augusti; Laura , ”pappa”, Neida, Viqui, Maria....

Och nu kan ni se på bilderna att vi intar har långt kvar till att inviga det nya huset på Corazon Grande!!! Vi har kvar lite av målningen, balkongräck, skåpen, instaleringen av toaletterna och byggandet av en septisk brunn och några små saker till.

Vi skulle behöva ekonomisk hjälp till att köpa möbler, madrasser, lampor, tv, sängkläder och kökskärl. Så om du känner för detta så är ditt bidrag oss till stor hjälp!!!!

Varma hälsningar till er alla! Tusen tack för er värdefulla hjälp!!!

Jag vill önska er en riktigt fin höst!!!

Siw

Boliviafamiliens gale syklist og PR-sjef

2010-08-29T20:28:00.010+02:00

(Avisreportasje om Rune Monstad - klikk for større)

(Klikk for større)

Boliviafamilien har mange entusiastiske hjelpere, og her er en det er på høy tid man blir kjent med. Det finnes nemlig en mann som snakker om Boliviafamilien, uansett tid og sted. Intervjuet i norske media? Han snakker om Boliviafamilien. Stoppet av reportere midtvinters på en landevei i Canada? Han snakker om Boliviafamilien. Ute på landsbygda i Elfenbenskysten? Han snakker om Boliviafamilien. Arrestert av korrupt politi i Kongo? Han snakker om Boliviafamilien...

Rune Monstad er gal på en måte flere av oss skulle ha vært. I stedet for jobb og sofaliv sykler han jorden rundt, møter mennesker og opplever både hverdager og eventyr der ute. Og han hjelper til, slik han gjorde da han og broren var med og bygget vårt barnehjem Corazon Grande Casa Baste Fanebust i 2005/2006. Siden har han sørget for oppmerksomhet til Boliviafamilien gjennom tallrike intervjuer og via sin nettside, Vikingbiker.com. Slikt er gull verdt for oss, som har markedsføringsbudsjett på kroner null.

(Sponsoravtale - til Boliviafamilien!)

I det siste har Rune jobbet med fjellsikring her hjemme for å legge seg opp penger til neste sykkeltur. Han har da sikret seg en sponsoravtale fra arbeidsgiveren Gjerden Fjellsikring AS, med penger til Boliviafamilien per bolt de bruker til sikring. Det blir spennende å høre hva kr _ blir. :-)

Når vi snart skal på rundreise i Bolivia igjen, blir Rune med. Det skulle bare mangle, for ett av høydepunktene blir åpningen av byggetrinn to på Corazon Grande, med plass til 12 nye jenter som trenger et hjem. Men etter rundreisen blir han ikke med hjem igjen. I stedet setter han seg på sykkelen gjennom Sør-Amerika, så over til Australia og Asia. Og vi er sikre på at når han blir intervjuet av en kinesisk reporter langs Marco Polos rute - da snakker han fortsatt om Boliviafamilien...
.

Skritt for skritt på Casa Himmelbjerget

2010-07-27T00:26:00.006+02:00

Det går fremover! Vi har vært på ferie, men i mellomtiden har vi fått rapport og bilder datert 2. juli. Der fortelles det at soverom, toaletter, dusjer og lesesaler nå er 80-90% ferdige. Det samme gjelder rørleggerarbeid, det elektriske og muren rundt hele tomten. Vi er altså i innspurten, og i selve hovedbygget er det nå legging av fliser, maling og den slags som pågår.

Grovarbeider har nå skiftet over til bygget nedenfor, som skal inneholde kjøkken og spisesal i underetasjen, samt leilighet til personalet i andre etasje. En hybel til frivillige skal vi også få til etter hvert. Her gjenstår en god del arbeid, men bygget er vesentlig mindre enn det store som nå står nesten ferdig.

Vi venter nå navn, bilde og annen informasjon for de første 20 barna som skal få et nytt hjem på Casa Himmelbjerget. De fleste av disse har vi allerede faddere på vent til, men en håndfull faddere behøves fortsatt. Kanskje du vil hjelpe oss å hjelpe, eller kjenner noen..?
.

Boliviafamiliens sommerbrev er på vei!

2010-06-21T02:32:00.004+02:00

Siw har samlet inn årsbrev og takkebrev fra alle barnehjem og dagsentere, og oversatt hvert eneste av dem. Det er den store jobben. Så har vi gjort det vi har å gjøre, nemlig å forfatte sommerbrevet og pakke det hele for utsendelse - godt hjulpet av entusiastiske frivillige hjelpere!

Brevene ble sendt i forrige uke. Men det kan også lastes ned fra Boliviafamiliens nettside (info-siden), og selvsagt her i bloggen.

Noen få brev ligger fortsatt på vent; vi mangler fortsatt årsbrev for noen av barna. Disse blir sendt ut straks vi mottar dem.
.

Takk til klubben ved Rosenberg Verft!

2010-06-21T01:47:00.004+02:00

(Siw Broman og en av jentene fra Corazon Grande Casa Baste Fanebust)

En stor takk til Rosenberg Verfts Klubb, som har gitt Boliviafamilien 30.000 kroner i støtte til pikehjemmet Corazon Grande Casa Baste Fanebust. Om kort tid står det nye bygget der ferdig, og 24 jenter vil da ha et trygt og godt hjem her. I dag er det egentlig plass til 12, men hjerterommet har vært større enn husrommet, så det er for tiden temmelig trangbodd...
.

Sommerhilsen fra Corazon Grande Casa Baste Fanebust

2010-06-18T01:37:00.016+02:00

(Luciana på idrottsdagen i förskolan)

Kära Vänner:

Med glädje och tacksamhet i hjärtat skriver jag till er!

Jag hoppas ni alla får en fin sommar med familj och vänner och att ni får njuta av sol och hav! Det har gått en tid sedan jag skrev till er senast! Vi mår bra på Corazon Grande!

(Från lunchen när vi firar vårt 4 års jubileum på Corazon Grande)

Men det har skett stora förändringar.... Vi har varit tvungna att skilja oss från 3 av våra barn. Det har vi gjort med sorg i hjärtat, men vi vet också att de även nu har det gått. Heidi flyttat hem till sin far och bror som bor i Chapare, djungeln... Tillsammans med våra voluntärer var jag och hälsade på henne får en vecka sedan.

Luz Clara och Elizabeth har flyttat till ett annat barnhem här i Tiquipaya, det är en SOS barnby. Barnskyddet bestämde att de skulle bo tillsammans med sin lillabror (som de ännu inte hade lärt känna). Flickorna får fortsätta i samma skola och de kommer med sin nya "mamma" till samma kyrka på söndagarna.

(Flickorna uppträder med dans)

Vår kära Rosita skall fara ifrån oss efter ca. en vecka. Och hon skall flytta för att bo med sina syskon. Vi kommer nog också att ha kontakt med henne.

Förra onsdagen fick vi fyra småflickor!!! Man vet inte exakt hur gamla de är , men två är omkring 2 år och två är omkring 3 år. De kommer från ett annat barnhem, vilket barnskyddet sett sej tvunget att stänga pga stora problem.

(Småflickorna uppträder som clowner)

De små flickorna blev väldigt bra bemötta av de andra flickorna. Men kanske inte så bra av de fem som tidigare varit våra minstingar. De känner nog lite avundsjuka! Men det går redan bättre. De stora flickorna har hjälpt mycket till att sköta nykomlingarnat vilket vi är så glada för! Och vi är också väldigt glada att vi har tre voluntärer från Finland som hjälper så bra till!

Den 27 maj firas Morsdagen i Bolivia. Det är en större "högstid" enn i Norge. I skolorna firas det mycket och också på arbetsplatserna. Jag fick vara i flickornas olika skolor och se dem dansa och de hade gjort små saker till sina mammor. Flickornas "pappa" Angel gjorde sitt för "tanterna" på vårt hem. Han grillade fisk den dagen och alla tyckte det var väldigt gott!

(Vi firar "Barnets Dag" med besök av clown)

Den 7 juni är det Lärarens Dag i Bolivia. Förra fredagen firade man det i skolan. Endel av de elever som inte dansade på Morsdagen dansade nu. Vi, jag med voluntärerna var och såg när Alba och Arminda dansade. De andra flickorna satt i publiken, men de deltog i sång tillsammans med skolans alla elever. Festen i skolan började med att Bolivianska flaggan och skolans flagga hyssades och man sjöng nationalsången. Det är obligatoriskt för eleverna att delta i uppvisningarna. De får karaktär (norska) för sitt uppträdande i gymnastik och musik.

Andra aktiviteter som vi hat på barnhemmet: Flickorna har fått lära sej dansa salsa. En före detta voluntär betalade en kurs och läraren kom till oss. Speciellt var de de tre äldsta som kunde dra nytta av kursen. Och så kommer Joni, en ung konstär och lär flickorna teckna. Han kommer vanligtvis på lördagarna. De flesta av flickorna tycker om att teckna med "farbror" Joni som lärare.

(Rosita och Patty i förskolan på festival på Morsdagen)

Hus nummer två på Corazon Grande börjar snart vara färdigt. Man håller på att göra golven, sätta plattor på och sedan skall väggarna målas... Lite mer än en månad är det kvar. Och i det nya huset skall det bo 12 flickor och 12 skall bli kvar i det första huset. Flickorna undrar vem som skall få bo i det nya huset.... Vi får snart besluta hur det kan bli bäst.

Det är vinter i Bolivia. Men det är inte så kallt i Cochabamba som tex. i La Paz. Den 23 juni, "San Juan" sägs vara årets kallaste natt. Det behäver ju inte vara så, men i slutet av juni och julimånad är det kallaste tiden här. Då kan det vara ett par minusgrader tidigt på morgonen i Cochabamba. Någon gång efter den 23 juni börjar skolelevernas vinterferie.

Det är inte ännu bestämt exakt datum när vinterlovet börjar för i år. Vinterferien brukar vara tre veckor långt.

Tusen tack kära ni för ert så värdefulla stöd!!! Utan er hjälp skulle vi inte finnas till som Corazon Grande! Jag vill änska er alla en riktigt skön och fin sommar!!!!

Varma hälsningar, Siw

Fremdrift ved dagsenteret Ushpa Ushpa!

2010-06-12T21:01:00.007+02:00

Fra Frelsesarmeens HQ i Cochabamba har vi fått bilder som dokumenterer god fremdrift ved det nye dagsenteret Ushpa Ushpa utenfor byen. Dette ser jo veldig bra ut - og med helt andre dimensjoner enn det skakke og stakkarslige enetasjes bygget som sto der tidligere.

Her blir det plass til flere barn, og ikke minst vil tilbudet til barna bli mye bedre. Vi skal innvie senteret på vår rundreise i september og oktober, og ut fra disse bildene skal det ikke være noe problem å bli ferdig i tide. Vi tipper at driften er godt i gang når vi kommer ned.

Byggeteknikken er kanskje ikke helt som her hjemme. Men det fungerer! Klikk på bildene for å få de opp i større versjon.

Takk til Nannestad videregående skole, som er storsponsor for dette prosjektet og har finansiert store deler av det!

Feliz cumpleaños, Noruega!

2010-05-24T22:02:00.015+02:00

Mai-hilsen fra Evangelina Booth jentehjem, Cochabamba.

Da er 17.mai over, og alle barn i Norges land har vel lekt seg gjennom den dagen i året som man ofte omtaler som barnas dag, med alle de pølser i brød, is, kaker og brus som hører med.

Her i Cochabamba, Bolivia, på Frelsesarméens jentehjem ”Evangelina Booth” har vi hatt vår egen lille markering av Norges nasjonaldag. Vi er for tiden 3 norske frivillige jenter som jobber her, og har hendene fulle med å fordele oppmerksomheten vår på de 47 jentene som bor der per i dag.

Vanligvis er det slik at hverdager fra 9-11 er det leksetid med innbakt ”recreo” (friminutt) fra 10-10:30, men i anledning 17.mai fikk vi avtalt med Majora Vargas at de skulle få en ”leksefri” formiddag. Dette betydde jo selvsagt ikke at de slapp å gjøre leksene sine, men de gjorde ferdig leksene på fredag og lørdag slik at de kunne få fri denne formiddagen.

Vi pyntet bakgården på barnehjemmet med selvtegnede norske flagg, ballonger i rødt, hvitt og blått, og laget også til en vegg i ene arbeidsrommet med diverse informasjon om og bilder fra Norge samt viste slideshow med enda flere bilder på en PC. Jentene ble veldig begeistret for bildene fra Norge, og det er nå jammen et vakkert land vi kommer fra!

Som underholdning for jentene arrangerte vi tradisjonelle norske 17.mai-leker, ispedd noen typiske bursdagsleker:

Vi hadde stafettløp med potetsekk, stafettløp med potet i skje, kasting på boks og fisking (en av oss satt gjemt under et bord og hengte smågaver på kroken). Det virket som jentene syntes det var kjekt med noen nye leker, og de satte selvsagt også pris på småpremiene som de fikk på de forskjellige lekene; sjokoladefrosker, fruktkarameller, blyanter, viskelær, hårstrikk og hårspenner. Og på stafettene ble det god stemning med høylydt hei-ing og selvsagt et par forsøk på juksing – som seg hør og bør når barn konkurrerer... Spesielt de minste jentene fikk kanskje i overkant mye hjelp på sekkeløpet, da de strengt tatt skulle hoppe seg fremover, men i praksis ble mer eller mindre bært av de eldre jentene.

Vi hadde egentlig planlagt å ha med sjokoladekake pyntet i norske farger, men med litt andre råvarer enn hjemme, samt en småtrøtt kokk som muligens leste litt feil på oppskriften, endte vi opp med en kake som smakte mer av margarin enn av sjokolade, så vi lot den bli hjemme. Jentene baker så mye godt selv i bakeriet på barnehjemmet, at vi fant ut det ikke var noen vits i å gi de en kake som egentlig ikke smakte spesielt godt..

Det var veldig kjekt å se jentene bare leke seg over såpass lang tid, vanligvis er det et ganske strengt oppsett på dagen og det går mye i å sitte i ro og gjøre leksene sine, vaske klærne sine for hånd, og rydde og ordne rundt omkring. På formiddagen har de vanligvis en halvtime friminutt, deretter er det ikke mer fri før de har litt fritid på kvelden. Det er ganske annerledes enn i Norge hvor ungene leker, og leker, og leker, og kanskje gjør litt lekser hvis de gidder (?).

Kan forøvrig melde om flott 17. mai-vær her, strålende sol og varmt og fint i været!

For å fortelle litt mer om Evangelina Booth: Det er som nevnt Frelsesarméens jentehjem her i byen. Per i dag bor det 47 jenter der, fra 4 til 19 år. Mange av jentene har foreldre som de har kontakt med men som de av forskjellige grunner ikke kan bo med. En del foreldre har reist til Spania eller Italia for å arbeide – det er visst lite arbeid å få i Bolivia, ihvertfall arbeid som kan betale regningene til en familie – og når de kommer tilbake til Bolivia flytter barna hjem igjen. Enkelte av barna har av forskjellige årsaker bare en forelder, og fordi den forelderen må jobbe har vedkommende dermed ikke tid til å ta seg av de i ukedagene, men ungene er da gjerne på besøk hjemme annenhver helg for eksempel. Enkelte har foreldre som er funksjonshemmete eller alvorlig syke og dermed ikke har mulighet til å ha barna sine boende hjemme. Men så har du også enkelte jenter som bodde mer eller mindre på gata før de kom på barnehjemmet, og ikke har kontakt med foreldrene sine. Det er mange skjebner, og vi kjenner bare til en brøkdel av de.

Det er ikke så ofte det er frivillige fra Norge på dette barnehjemmet, men det er virkelig behov for det! Det er som dere skjønner et stort barnehjem, og de har per i dag veldig få ansatte slik at det blir lite ”voksenkontakt” i hverdagen for jentene. De faste ansatte er sjefen Majora Vargas, sekretæren Ruth, Kokka Maria, og ”tante Pamela” som sørger for at jentene gjør det de skal på morgenen og formiddagen. Ingen av disse er der hele tiden og de tre førstnevnte har mange andre oppgaver enn å bare være med jentene. I tillegg har de en ung lærer som underviser de litt eldre jentene i data, matematikk og fysikk flere dager i uken, samt to frivillige studiner som hjelper de minste jentene med leksene tre dager i uka. Vi frivillige fra Norge var således et velkomment innslag i hverdagen, og jentene har tatt imot oss med åpne armer. Vi får så mange klemmer i løpet av en dag at vi ikke har tall på det, og er etter hvert blitt temmelig knyttet til jentene. Det er en stor tillitserklæring når en jente kommer bort til deg, holder rundt deg og sier ”jeg er så trist i dag”. Eller når en annen gir deg en lapp hvor det står ”vi er veldig glade i deg, du gjør oss så glad”. Eller når man ser at en jente blir tryggere og tryggere for hver dag som går, og gjør fremskritt læringsmessig, og vi vet at dette kan være delvis som følge av den oppmerksomheten og kjærligheten som vi overøser henne med.

Majora Vargas er veldig streng, og i begynnelsen var det vanskelig å akseptere enkelte av reglene hun kjører steinhardt på; for eksempel at alle MÅ spise opp maten sin uansett. Vi synes nok fortsatt at hun er i strengeste laget når det gjelder enkelte ting, men for å ha kontroll på så mange jenter med så få ansatte er man nødt til å ha en viss jerndisiplin. Og jentene har virkelig respekt for henne, dersom noen gjør noe galt hører vi ofte ”jeg skal si det til Majora”, og da blir de plutselig veldig snille. Vi har heldigvis etter hvert fått se at hun i tillegg til å være streng også er både rettferdig og oppriktig glad i jentene. Da en av oss tok opp med henne det faktum at vi har observert enkelte av de litt eldre jentene slå de yngre jentene, for eksempel fordi de ikke har vasket sokkene sine enda, sa Majora klart og tydelig at slåing det var IKKE akseptert der. Hun tok dette opp ved lunsjen neste dag og sa at ingen får lov til å slå, sparke, lugge eller på annen måte såre noen av de andre jentene – de skal respektere hverandre og prate om ting, ikke slåss. Dette var i grunnen et lite gjennombrudd for oss (altfor?) snille norske jentene, for mens vi tidligere sa ”ikke slå” hver gang vi så noen slå, så kan vi nå si ”ikke slå, det er ikke lov, det har Majora sagt” og da respekterer jentene det så mye mer. Vi prøver til stadighet å forklare jentene at de ikke skal slå hverandre, at det er bedre å snakke enn å skjenne dersom de vil få en av de yngre jentene til å gjøre leksene, at de må være litt forsiktig med de minste jentene og ikke bare kan hive rundt på de som de vil. Vi håper jo at vi når igjennom litt ihvertfall.

For å gi eksempler på Majoras myke sider: Det var spesielt flott en dag vi var i parken, Majora satte seg ned på gresset og de yngre jentene flokket seg rundt henne og satt i fanget hennes og koste seg. Det var også morsomt å se da jentene hadde fått musikken de skal danse til i en idrettskonkurranse, og Majora kom dansende inn i spisesalen til rungende diskomusikk.

Nå er det imidlertid ikke lenge til Majora skal gå av med pensjon, ryktene sier alt fra august til desember, og vi er veldig spente på hvem som skal ta over og hvordan det da blir – om det blir store forandringer eller om det meste blir som før.

Hilsen fra Dina, Terese og Hanne

Strålende innsats fra Forus videregående skole!

2010-04-16T13:23:00.004+02:00

Vi har tidligere lagt ut videoen fra karnevalet som Forus videregående skole hadde i forbindelse med sin årlige innsamlingsaksjon for Boliviafamilien. Nå er også resultatet her, offisielt og flott overrakt på en meterbred sjekk i sist uke: kr 81.469,50!

Dette går nå uavkortet til byggingen av verdens mest himmelnære barnehjem, Casa Himmelbjerget i Potosi. Akkurat det kunne ikke passet bedre: Det var av skolens tidligere elever, Linn Hansen og Marita Bjerga, som gjennom et opphold som frivillige for oss kom med ideen om at barnehjemmet burde bygges. Siden har vi fått mange og gode bidrag til å virkeliggjøre denne drømmen, men Forus vgs har vært en av de helt sentrale giverne.

Vi gleder oss å komme tilbake til skolen på våren neste år, med bilder fra åpningsfesten! Og helt sikkert med nye behov, for selv om mye er gjort, er det alltid mer å gjøre... Derfor var det fantastisk å høre at denne skolen, som har støttet Boliviafamiliens arbeid i mange år, planlegger å fortsette med det etter at de nå gjennom flytting og fusjon snart blir til Vågen videregående skole!

Men for denne gang: en stor takk til alle de engasjerte elevene og lærerne ved Forus!
.

God fremgang på Casa Himmelbjerget!

2010-04-13T01:25:00.008+02:00

(Klikk på bildene for å få dem opp i stort format)

Vi har fått en ny sending bilder, tatt i midten av mars. De viser at det nå er god gang på byggingen. Ovenfor ser vi porten inn på tomten, som nå er på plass. Nedenfor, hovedbygget hvor soverommene til barna skal være.

Siden vi besøkte byggeplassen i november, har vinduer og dører kommet på plass. I regntiden har man så arbeidet inne i bygget.

Dessuten er man godt i gang med nabobygget. Der kommer kjøkken og spisesal i første etasje, mens leiligheten til de som skal være ansvarlige for barnehjemmet kommer i andre etasje.

I tillegg tenker vi å få laget en hybel til frivillige her - men vi må se om dette er noe vi klarer å få med på budsjettet allerede nå i første omgang. Hvis du ønsker å bidra, så er kontonummeret direkte til dette barnehjemsprosjektet 6340.05.25511.

Vi er ikke i mål ennå - men nå ser vi målet!
.

Dedikert!

2010-04-06T18:53:00.005+02:00

Lene Kristin er ferdig vernepleier til sommeren, og skal til høsten ha noen måneder som frivillig for Boliviafamilien, sammen med sin venninne, Emma.

Det er jo strålende. Men bakgrunnen for dette blogginnlegget er stiligere enn som så. Lene Kristin har nemlig falt slik for vårt kjente motto - Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen! - at hun har satt av plass til det. På seg selv, og på spansk, som hun allerede snakker flytende. Tatoveringen er plassert nedover skrogsiden (vi er bedre på seiling enn anatomi), og ser slik ut:

Dette er definitivt ikke noe vi kommer til å innføre som fast praksis for våre frivillige. En bør være temmelig sikker i sin sak før en finner på sprell som dette. Men det er Lene Kristin, som lenge har tenkt i akkurat samme baner, og deler vår filosofi. Og da er det bare å innrømme at vi synes dette var skikkelig kult. :-)
.

2009: 25% økning!

2010-03-15T01:10:00.003+01:00

Nei, alt handler ikke om penger. Men gode ønsker kan ikke fylle en sulten mage, vennlige tanker gir ingen husly om det ikke følges opp med handling, og et godt hjertelag kan ikke på egenhånd finansiere en skolegang. Derfor vil de mulighetene vi har til å gjøre nytte for oss - til å hjelpe Bolivias fattige barn - alltid være avhengig av hvor mye penger vi klarer å skaffe til arbeidet. Dernest må de utnyttes så godt som overhodet mulig, og der vet vi at vi har en temmelig uslåelig partner i Frelsesarmeen. Sløsing et ukjent begrep der i gården. Det har vi kunnet konstatere både ved selvsyn ute på dagsentrene og barnehjemmene, og i gjennomføringen av utallige prosjekter.

Vi var veldig fornøyde med at vi for første gang passerte 2 millioner kroner i 2008. Som overskriften gjorde dere (alle våre gode givere!) en enda bedre jobb i 2009. Det gjorde at vi kunne sende hele 2.524.047 kroner til Bolivia, altså en vekst på litt over 25%. Fantastisk!

Noe annet som er gledelig, er at selv om vi har fått flotte enkelttilskudd fra skoler, bedrifter, barnehager, menigheter og privatpersoner, så er det de mange bekker små som gjør det meste av utslaget: Flere faddere, og faddere som betaler litt mer enn tidligere. Det er mye sunnere enn om vi skulle vært prisgitt én stor giver, og vi misunner ikke de mange organisasjonene som får det meste av sine midler fra NORAD eller andre offentlige instanser. I sine 25 år som Boliviafamiliens "far" søkte aldri Baste Fanebust om offentlige midler. Han ønsket at hjelpen skulle være basert på frivillighet, ikke skattlegging. Jo da, den skulle komme fra lommeboken - men også fra hjertet. Det er en tanke vi har respektert også i de snart fem årene som nå har gått siden han gikk ut av tiden. Og om det ikke er den enkleste måten, så gir det altså like fullt resultater vi alle kan være mer enn bekjent av!

En stor takk går med dette til alle dere som er med på å gjøre dette mulig. Gi dere selv en klapp på skulderen - før vi nå går på med krum hals for å gjøre 2010 til et enda bedre år for Boliviafamiliens snart 950 barn!
.

Forus vgs til aksjon for Casa Himmelbjerget!

2010-03-07T18:21:00.003+01:00

Forus videregående skole har gitt bort dagsverk og hatt innsamling til det nye barnehjemmet vårt, Casa Himmelbjerget, som er under bygging i Potosi. Elever og lærere ved Forus har vært blant Boliviafamiliens gode hjelpere i syv år, og sørget for midler til mange store prosjekter. Vi har også hatt flere frivillige derfra som har reist ned og... jobbet ved våre barnehjem - og to av disse kom med ideen til Casa Himmelbjerget!

Tydeligvis går det også fint an å ha det moro mens man er til nytte. Som en del av innsamlingsaksjonen ble det arrangert karnevalskveld. Video her!

En stor takk fra oss til alle dere som hjelper oss å hjelpe!
.

Bli med på fadderreise til Bolivia!

2010-02-19T22:46:00.006+01:00

Våre 850 faddere og mange frivillige er med dette invitert til å bli med vår rundreise ved alle våre barnehjem og dagsentere høsten 2010. Erfaringene tilsier at dette er en opplevelse for livet. De to blad Fanebust gleder seg allerede enormt, sammen med allerede påmeldte faddere.

Dato er fastsatt: 26. september til 23. oktober. Man må selvsagt ikke være med på hele reisen: for de som har det travelt er det for eksempel mulig å ta hjemreisen den 11. oktober. Da vil man ha fått med seg Cochabamba, La Paz og Altiplano, og med det de aller fleste av sentrene våre. De neste to ukene vil by på like fantastiske opplevelser, både høyt til fjells i verdens høyest liggende by og nede i Amazonasjungelen, men mer reising mellom plassene vi besøker.

Programmet ser slik ut:

Søn 26.09.: Ankomst Cochabamba. Dit kan man komme på mange måter, for eksempel via Miami, Sao Paulo eller Buenos Aires til Santa Cruz eller La Paz.
Man 27.09.: Dagsenteret Catalina Booth på formiddagen, fest på Corazon Grande Casa Baste Fanebust på kvelden. Vi skal feire at annet og siste byggetrinn nå er ferdig!
Tir 28.09.: Dagsentrene La Roca og Ushpa Ushpa. Siden sist har La Roca flyttet, og vi har bygget et nytt dagsenter ved Ushpa Ushpa som har langt større kapasitet enn det forrige. Nyinnvielser også her, altså!
Ons 29.09.: Dagsentrene Parotani og Huayra Khasa. Det vil også bli arrangert flytur til saltørkenen, for de som ønsker å oppleve denne. Et utrolig sted!
Tor 30.09.: Reise til jungelen i Chapare. Her vil vi finne på noen sprell, enten det nå blir rusletur i jungelen for de voksne blant oss, et besøk hos våre slektninger i apeparken, rafting, fiske med nett...
Fre 01.10.: Retur til Cochabamba.
Lør 02.10.: Guttehjemmet Oscar Ahlm og pikehjemmet Evangelina Booth. Vi fyller opp et par busser med blide jenter, og besøker parken Taquiña, som er bygget av den lokale ølkongen. Dans og lek, is og brus...
Søn 03.10.: Fly til La Paz.
Man 04.10.: Barnehagen Refugio del Amor, og dagsentrene El Tejar og Achachicala. Dette blir en travel men hyggelig dag! Disse sentrene ligger alle sentralt i La Paz, så det er ikke mye transport mellom dem.
Tir 05.10.: Tur til Titicacasjøen og Isla del Sol. To unike steder i verden. Det er litt som å oppleve en annen planet, men kanskje mer som å se det beste av denne.
Ons 06.10.: Retur til La Paz.
Tor 07.10: Dagsentrene Lacaya og Tiahuanacu. Nå skal vi langt ut på Altiplano, det fantastiske høyslettelandet på 4000 meters høyde over havet. Her finnes en utrolig fascinerende og særegen kultur. Den vil vi oppleve både ved dagsentrene, og ved besøk på tempelruinene ved Tiahuanacu. Thor Heyerdahl mente å finne spor av denne sivilisasjonen på Påskeøya, det sted i verden som ligger lengst fra alt annet!
Fre 08.10.: Sykkeltur på Dødsveien. Verdens farligste vei pleide å koste er par hundre mennesker livet hvert år, noe som ikke var så merkelig når man forsøkte å få til toveis lastebil- og busstransport på en grusete krøttersti som snor seg høyt oppe i fjellsidene. Nå er det bygget ny motorvei, og syklistene har overtatt gamleveien. Det er vel så spektakulært, men veldig mye tryggere. Se video her. NB! For de som synes dette blir i tøffeste laget blir det sightseeing med guide i La Paz og Månedalen i stedet.
Lør 09.10.: Guttehjemmet Viacha. Alltid et høydepunkt - og de skal vel knuse oss i fotball, som vanlig. Det nytter ikke for nordmenn å spille i denne høyden!
Søn 10.10.: Dagsentrene Yaurichambi og Corqueamaya. Også disse ligger ute på Altiplano, en times tid utenfor La Paz.
Man 11.10.: Fly til Tarija. Dette er en by som ligger på grensen mot Argentina. Det produseres mye god vin i Bolivia, og nesten alt kommer fra dette området. For de som ikke har anledning til å bli med på hele rundreisen er dette en god anledning til å fly hjem til Norge.
Tir 12.10.: Besøk på dagsenteret Casa Elisabeth.
Ons 13.10.: Fly til Sucre. Vakre "La Ciudad Blanca" - den hvite by - fortjener virkelig navnet sitt. Dette er fortsatt hovedstaden i Bolivia, selv om La Paz langt på vei har overtatt i praksis. Kan sammenlignes med Spania på sitt beste og mest autentiske, altså før turistene kom...
Tor 14.10.: Dagsenteret Pokonas. Distansen fra høyslettene er ikke så stor, men kulturforskjellen enorm. Det er noe av det som gjør en rundreise som denne til slik en opplevelse.
Fre 15.10.: Reise til Potosi og besøk på dagsenteret Maria Cristina. En flott tre timers kjøretur på gode veier fra Sucre bringer oss til Potosi, verdens høyest liggende by, over 4090 meter over havet.
Lør 16.10.: Åpning av det nye barnehjemmet Casa Himmelbjerget! Dette er noe vi har gledet oss til lenge. Behovet for dette barnehjemmet er stort, og at det nå åpnes vil komme mange barn til gode. En stor dag for Boliviafamilien.
Søn 17.10.: Retur til Sucre.
Man 18.10.: Dagsenteret Batallon Colorados.
Tir 19.10.: Fly til Santa Cruz.
Ons 20.10.: Dagsentrene Primero de Mayo og Nueva Vida. Det første har de livligste og mest sjarmerende barna i hele Bolivia. Det andre er nytt for oss: Vi sponser foreløpig bare noen relativt få barn her, og det skal derfor bli interessant å se stedet.
Tor 21.10.: Fly til Trinidad og besiktigelse av tomt. Dette er hovedstaden i Benidistriktet, midt i den bolivianske delen av Amazonasjungelen. Her er det elvene som utgjør veinettet. Store flommer de siste årene har fratatt tusenvis av familier deres hjem og levebrød. Flere organisasjoner er inne og hjelper med boliger, men lite er rettet mot barna. Vi skal se på behov og muligheter for et dagsenter her, og dette er et sannsynlig hovedprosjekt for 2011.
Fre 22.10.: Båttur på Mamore og overnatting på elvens dronning. Dette er en stor bielv til Amazonas, med et helt utrolig dyreliv. Fargerike fugler, krokodiller, skilpadder, og ikke minst rosa delfiner! Noen vil fiske pirayaene, andre bade med dem, og viktigst er at vi ender med å spise fiskene, ikke motsatt. Det cruisebåten mangler i standard og utseende, tar hun sterkt igjen på sjarmen...
Lør 23.10.: Vi tar vannveien tilbake til Trinidad.
Søn 24.10.: Fly til Santa Cruz.
Man 25.10.: Hjemreise.

Slik blir altså rundreisen vår i 2010. Fire uker, syv byer, 23 barnehjem og dagsentre og ett nytt prosjekt...

De som ønsker å være med, på hele eller deler av turen, kan ta kontakt via nettsiden vår. Alle andre vil bli fyldig informert i etterkant, både via vårt julebrev i 2010, og her i bloggen.
.

Hilsen fra Corazon Grande Casa Baste Fanebust

2010-02-18T21:35:00.006+01:00

Kära Vänner:

Jag hoppas att det nya året har börjat bra för er! Jag har hört att ni har en kall och vacker vinter med mycket snö! Det var länge sedan jag upplevde en finsk vinter!

Här är det varmt.. över 30 grader. Vi har regnperiod... Det har inte regnat mycket i staden Cochabamba, men nog i den tropiska delen av länet. I Djungeln har det varit stora översvämningar och över 7000 familjer är drabbade. De har förlorat sina hem, men cokså deras odlingar är helt under vatten.

La Paz ligger nere i en dal men de fattiga som bor uppe på slutningen runt staden har också lidit mycket av de rikliga regnen. Jorden har blivit mycket mjuk av regnen och husen har rasat och blivit helt förstörda. Och de har också varit översvämningar i andra län.

Det har inte varit några epidemier på sistone.

På påsksöndagen är det valdag i Bolivia, då väljer man nya borgmästare. Så snart börjar valkampanjerna igen.

Februarimånad är karnevalmånad. Ungdomarna tycker om att kasta vattenballonger på varandra och ibland är det svårt att undvika bli våt. Oruro, en stad som är känd för karnevalen har blivit utnämnd som värdslig kulturstad. Också folk från flera andra länder kommer för att njuta av karnevalen. Karnevalen i år är den 13-14 februari och måndag och tisdag därefter är helgdagar. Och den 20 februari är det karneval i Cochabamba.

För en vecka sedan börjhade skolorna igen och flickorna från Corazon Grande är glada att igen vara i skolan. I år har vi fyra flickor i specialskola. Jag anser att det är viktigt att de får uppleva att de lyckas (när de inte klarade sej i normalskola) och att får det stöd de behöver.

Vi har kommit långt med deta andra bygget som ni kan se på bilden. Nu skall de börja med taket före de börjar med finarbetet.

Vi håller också på att bygga en brunn. Vi ansåg det var viktigt med en egen brunn eftersom vi ofta hade problem med vattnet, vattnet kunde ta slut två gånger i veckan och vi måste ringa efter vattenbilen och det blev dyrt i längden coh de kom heller andrig med det samma. Brunnen är färdig, men nu låter vi bygga en tank som kan innehålla 10.000 liter vattnet och från tanken skall det delas ut vatten till de olika byggnader.

Jag vill säga tusen, tusen tack till alla ni som hjälper/hjälpt med bygget av hus nummer 2 !!! Det blir nog så fint!!! Snart bör vi börja tänka på inredningen... Och det är väldigt spännande att se de nya huset bli till!

I går reste Elise som varit voluntär hos oss i ett halvt år. Det var många kramar, kyssar och tårar... Nu under veckolsutet kom det två nya voluntärer plus att det kommer en i morgon och så har vi tre voluntärer, tre unga personer som vill hjälpa till på Corazon Grande! Vi är väldigt tacksamma för det!

Jag vill önska er alla en mycket fin vår!!! Ta väl vara på er! Och tusen, tusen tack för ert stöd!!!

Många hälsningar av flickorna, personalen och Siw på Corazon Grande
.

Julefeiring for Cochabambas fattige barn

2010-02-09T12:24:00.010+01:00

Dette er en flott tradisjon, som begynte med at vi arrangerte julefest for alle de barna som sitter inne - sammen med sine mødre - i det beryktede San Sebastian-fengselet i Cochabamba. Vi gjorde dette i flere år, til stor glede for både barn og mødre. Men etter hvert kom flere andre organisasjoner etter, med samme type arrangement. Etter hvert ga dette det snodige resultat at noen av barna innefor murene nærmest ble oversvømt med gaver og festligheter, mens mange utenfor ikke får noe som helst. Når barna i fengselet også får gå i barnehage og på skole (utenfor murene), er det sørgelige faktum at selv om det er helt uholdbart at barn skal straffes for det mødrene (kanskje) har gjort, så finnes mange barn i Bolivia som har det verre enn disse.

Dette var ingen grunn til å avslutte prosjektet, men derimot til å flytte det ut i en av Cochabambas mange fattige bydeler. Det har vi gjort de siste årene. Det har også den store fordelen at jentene ved Corazon Grande Casa Baste Fanebust kan delta i festlighetene, ved å dele ut mat, snop og gaver. De får se at de selv, som vokser opp på barnehjem, er mer privilegerte enn mange andre. Og det gir barn som selv er vant til å motta hjelp, mulighet til å oppleve gleden ved å hjelpe andre. De blir hjelpere, ikke ofre.

Årets arrangement var til glede for cirka 350 barn. Som året før ble det sponset av sport og spill, nærmere bestemt sprekingene bak Hjerteløpet i Haugesund og vinneren av Round Table Sandnes' sitt julecasino - samt noen private givere. En stor takk til dere alle!
.

Julehilsen fra Corazon Grande Casa Baste Fanebust

2009-12-24T16:02:00.009+01:00

Kära Vänner:

Det är ett privilegium för mej att få skriva detta brev till er! Ofattbart att vi igen närmar oss julen! Julen betyder olika för olika personer. Men det är en glädjens högtid, då familj och vänner samlas, då man får dela med sej av vad man har...

Jag är så glad och tacksam till er alla! Det är svårt för mej att finna de rätta orden att tacka er på... men mitt hjärta flödar av tacksamhet... Tack för allt ert stöd till barnhemmet Corazon Grande!!!!

Vänner som besöker oss säger att vi har så fina flickor, så glada och så ömma... Tack vare er alla är Corazon Grande en verklighet och få skall snart också kunna hjälpa lite flera flickor. För en månad sedan började vi bygga hus nummer 2 på Corazon Grande. Det skall bli för 12 flickor och i det första huset skall det bo 13 flickor. Vi har ju nu 19 flickor, det är många det i samma hus. Men för att behoven varit så stora har det blivit så.

I mitten av oktuber slutade skolåret och sommarlovet började. Skolorna börjar igen i början av februari. I januari är det inskrivningen. Varje år skall man skriva in sej på nytt. (Men man har företräde om man varit i samma skola förut). En av de större flickorna fick diplom och vi är väldigt stolta över det! Och tyvärr var det två flickor sopm bör ta på nytt samma skolår, så vi har bestämt att de nästa år skall börja en specialskola där de får mera hjälp. Det är ju viktigt att de får känna att de lyckas!

För några dagar sedan började alla flickor med undantag av de tre mista simskola. De är väldigt glada för att få gå i sinskola. Simskolan är fyra veckor, fem gånger i veckan. Det är viktigt med aktiviteter för flickorna anser vi och simning är ju en god och nyttig sport!

Den 13 december firade vi Lucia och i år var det Albas tur att vara Lucia. Alba var en mycket söt Lucia och alla flickor var så fina i sina vita kläningar och med glitter i håret och de sjöng så vackert Lucia sången. Det var stämningsfullt! Och pepparkakorna och Lussekatter och risgrynsgröten med plommonkräm lär sej väl smakas!

Nu väntar man förväntansfullt på julen. Barnen har fått skriva en önskelista till jultomten. De skall få en gåva med en sak och ett klädpaket. De ser mycket fram emot att fara efter julgranen och att få pynta den. Vi skall efter några dagar tillsammans med de större flickorna och dela ut julgåvor, kakao och sött bröd till fattiga barn.

Vi har glädjen att också denna jul ha "los abuelitos" (mormor och morfar), Per Olof och Kristina från Finland hos oss. De besöker oss under en tid på tre månader.

Jag vill önska er alla en riktigt god och välsignad Jul och ett Gott Nytt År!!!

Och tusen, tusen tack för all er hjälp!

Corazon Grande Casa Baste Fanebust
Siw Broman

Julehilsen fra Siw i Bolivia

2009-12-22T00:08:00.004+01:00

Hej kära Vänner:

Det är en glädje för mej att få skriva denna julhälsning till er!

Jag vill på Frälsninsgarmens och alla barns vägnar tacka er för ert stöd under detta år!!! Ni skall veta att er hjälp har kommit till stor nytta av barnen här !!!

Här i Bolivia har vi full sommar, omkring 30 grader varmt... Regnperidoen har börjat, men det har inte regnat mycket hittills. Endel platser i Bolivia lider av torka. Det känns nog märkligt för en nordbo att det är jul mitt i sommaren!!!

I centrum finns det många juldekorationer, förgglada lampor som lyser på kvällen. Man hör julmusik på gatan, i affäererna och man ser folk som julhandlar. Man ser också mera folk som tigger på gatorna för månag fattiga kommer in till staden den här tiden på året för folk är mera givmilda under jultiden. Många fattiga barn önskar sej en leksak och glädjen är väldigt stor om de får en gåva...

Det har varit lugnt i landet detta år... Den 6 december var det presidentval och den nuvarande presidenten Evo Morales vann med överlägsen majoritet. Tiden får visa om det var ett gott val. Låt oss hoppas på det bästa för Bolivia!

Skolåret slutade lite olika i olka skolor, men före december hade nog alla skolor börjat sitt sommarlov och det nya skolåret börjar igen i början av februari. Frälsninsgarmens dagcenter är stängda i januarimånad och det är färre barn på våra barnhem, många far hem eller besöker släktingar.

I Frälsninsgarmen hade vi glädjen att få besök av Öyvind och Frode i höst och nästa år hoppas vi att många faddrar har intresse och möjlighet att besöka oss tillsammans med Boliviafamilien! Ni är alla hjärtligt välkomna!!!

Jag vill till slut önska er en riktigt God Jul och ett Gott Nytt År!!!

Varma hälsningar och ett STORT TACK!

Siw Broman
Frelsesarmeens fadderkontor
.

Casa Himmelbjerget i Potosi

2009-12-18T00:56:00.010+01:00

(Status i midten av november - klikk for større bilde)

Det var en stor glede å krone vår altfor korte reise i Bolivia med et besøk på dette prosjektet, som på 4300 m.o.h. kanskje er verdens høyest liggende barnehjem. Det var også helt nødvendig, for fremdriften har vært så som så. Men det må være lov til å si at under trusselen av vårt forestående besøk ble det virkelig fart i sakene de siste tre månedene. Det skyldes blant annet at vi har fått inn et skikkelig råskinn av en prosjektleder i kaptein Jacinto Lecoña.

(Jacinto. S på kragen står for "Supermann")

Han er fantastisk dyktig, arbeidsom og oppofrende. Det siste også bokstavelig talt, da han har ofret et fingerledd til prosjektet og litt egenrådig dynamitt. Men han har hjelp av både et stort arbeidslag, kone og denne krabaten:

(Lecoña den yngste, tidlig krøket.)

Det var var altså en skikkelig opptur å se hvordan bygget nå reiser seg. For oss alle, og ikke minst Marita Bjerga, som sammen med Linn Hansen er en av våre to frivillige som tok initiativ til dette barnehjemmet, og som senere har vært til stor hjelp i å gjøre det til virkelighet.

Det fremgår ikke så tydelig av disse bildene, men bygget er svært. I tillegg er arbeidet i gang på sidebygget. Der kommer kjøkken og spisesal i første etasje, og leiligheten til de som skal bestyre hjemmet i andre. Det vil si, den vil bare dekke ca. halvparten av arealet - i tillegg tenker vi å få bygget en liten leilighet hvor frivillige kan bo. Dette siste er imidlertid ikke en del av første byggetrinn.

Nå går det altså unna med byggingen. Men de er noe over budsjett, av flere gode grunner som definitivt ikke handler om sløsing. Vi må derfor klare å skaffe minst 20.000 dollar til før vi er i mål med byggingen. Mye penger, men det kan ikke være uoppnåelig med tanke på de 100.000 dollar vi (og dere!) allerede har fått på plass. Men det betyr at vi fortsatt må appellere til alle gode givere - hvilket tross alt er vår oppgave! :-) Kontonummeret er 6340.05.25511, og vi er takknemlige for alle bidrag!

Planen videre: Ferdig bygg i løpet av våren (vår vår, ikke Bolivias!), de første barna på plass i august, og en skikkelig heidundranes åpning av et fungerende nytt barnehjem under Boliviafamiliens rundtur med faddere i oktober!
.

Takina Wasi

2009-12-18T00:13:00.004+01:00

Dette er ikke et av Boliviafamiliens prosjekter, men så beslektet med det vi holder på med at vi gjerne tar det med like vel: Musikkskolen Takina Wasi i Cochabamba. Dette er et sangens og musikkens hus, og på foreningens egen nettside skriver de dette om sitt formål:

Bygge opp og videreutvikle et ressurssenter i en fattig bydel i Cochabamba by i Bolivia. Vi vil gi barn med dårlig utgangspunkt, økonomisk og sosialt, en mulighet til å fullføre skolegangen og en mulighet til en bedre framtid. Takina Wasi ønsker å bygge bro mellom ulike grupper av folket.

I Boliviafamilien har vi tre barnehjem og fem dagsenter i Cochabamba, men ser slett ikke bort fra at vi også vil avlegge Takina Wasi en visitt ved nese besøk i landet. Sjekk ut nettsiden deres, og dersom du ønsker å hjelpe dem med en julegave er det helt sikkert velkomment...

Boliviafamiliens julebrev 2009

2009-12-08T23:31:00.002+01:00

Nå er det skrevet og levert i trykken! I løpet av de neste dagene skal vi pakke nærmere tusen konvolutter - ikke bare med brevene, men med julekort og hilsener fra barna...

Men brevet, det kan du få på minuttet, dersom du ønsker det. Du finner det her!

Sende julegave?

2009-11-29T18:54:00.002+01:00

Nei da, man må slett ikke! Det er helt frivillig. Men populært, både for de som gir og de som får!

Dersom du ønsker å sende en julegave til ditt fadderbarn betaler du inn på fadderkontoen, men merker betalingen med BFN-nummeret og "julegave". Da er det lett for oss å skille ut gaven når vi går gjennom alle månedens betalinger, og gi beskjed slik at barnet får sin gave. Fremgangsmåten ved bursdagsgave er akkurat den samme.

Den vanlige fadderbetalingen går uavkortet til driften av det barnehjem eller dagsenter hvor ditt barn hører hjemme. Jule- og bursdagsgaver går direkte til barnet. Man kjøper da noe barnet behøver (og har lyst på!). Sammen med sommerbrevet vil du så få bilde av ditt fadderbarn, sammen med gaven.

Det er mye bedre å sende penger enn å sende en gave fra Norge. Man får svært mye mer for pengene i Bolivia, og ved å kjøpe der støtter man en fattig økonomi i stedet for en rik. I tillegg er det dyrt å sende pakker til Bolivia, og ikke sjelden forsvinner ting i posten...

Man bestemmer selvsagt selv hvor mye man ønsker å sende, men vanlig er mellom 100 og 500 kroner. Vi gir beskjed om innkomne julegaver helt frem til en uke før jul - men forsinkede gaver gir også glede! :-)

FN-dagen: Takk til...

2009-11-02T00:44:00.003+01:00

...Bamsebu barnehage, Taremareby barnehage, og Teinå skole. Alle disse har samlet inn penger til våre prosjekter for barna i Bolivia. Lapskaus og saft, kaker og kaffe, barnekunst til salgs. En femmer her og en tier der: Til sammen blir det som er samlet inn på FN-dagen av disse barna like mye som hele årsbudsjettet for en barnehage i Bolivia!

Hilsen fra Corazon Grande

2009-10-26T02:02:00.007+01:00

Vår kjære Siw har gått berserk og sendt oss en masse bilder. De kommer her, sammen med en god oppdatering og hyggelig hilsen!

Hej kära Vänner:

Det är vår och väldigt varmt i Bolivia! Snart kommer regnperioden....

Jag fick ha en väldigt fin ferie i Danmark, Norge och Finland och mesta tiden av min 6 veckors ledighet var jag i Finland. Jag känner att jag fick ladda upp batterierna igen och det vart så skönt att få vara tillsammans med goda vänner...

Och så kom jag tillbaka till Bolivia den 17 augusti och här väntade mina flickor på mej och för övrigt nya utmaningar! Under tiden som jag var i Finland hade man på Corazon Grande acepterat tre nya flickor; tre systrar som förlorat sin mamma, hon dog i cancer i början på juli. Flickorna hade skött om sin mamma under hela hennes sjukdomstid, speciellt äldsta systern Christina (14år).Och mamman dog i Christinas armar. Flickorna kom i början på september (före det turades de om att bo mellan två familjer som hörde till deras kyrka). De tre flickorna tyckte det var väldigt fint på Corazon Grande. De har anspassat sej väldigt fort och de visar sej glada, fast de har säkert sina svåra stunder då saknaden efter sin mamma är väldigt stor. Men på Corazon Grande har de många vänner och vuxina som har tid för dem och de får kärlek...

Den 29 augsuti kom Elise (19 år) från Norge till oss för att arbeta som voluntär ända till februari. Och hon har lärt sej på väldigt kort tid komunisera på spanska! Och den 15 september kom Astrid (24 år) och Kine (24 år) och de skall vara hos oss i 9 veckor. De gör sin praktikperiod hos oss och de skall bli värnepleier. Voluntärerna leker med flickorna och ger dem kärlek coh omsorg.

Kine och Astri bekostar en fem gångers ridskola för flickorna och ni kan föreställa hur glada och lyckliga flickorna är för det... Jag tror att det är en mcyket bra terpai form för flickorna att få vara tillsammans med hästarna och att få lära sej att rida lite grann. Och det är en bra ridlärare som har erfarnehet av barn och speciella barn.

Vi hör till en organistation som heter Red Viva som arbetar med barn i riskzon. Man lär ut till barn att vara protagonister, att prata för sin sak. Alba och Jaquelin är representanter för Corazon Grande. De lärs om barn rättigheter. I september hade man en kampanj och man "vacinerade mot gott uppförande", man stannade upp folk på gatan och talade om för folk att det är förbjudet att slå barn, barn har rätt att bli respekterade etc. Också en del av de andra flickorna var inblandade i kampanjen. Och den 11 september hade olika barnhem och institutioner uppträdande på huvudtorget i Cochabamba och myndighetspersoner var närvarnade.

Den 14 september var det Cochabamba Dagen. Vi var med de fem små och se på paraden på huvudgatan och de nadra var på läger som kyrkan ordnade.

Den 20 september var det festival på Daghemmet där Luciana, Rosita och Patty går. De tre dansade så fint "la saya afro" ( negrernas dans) och efterår var det matförsäljning och jag och de tre flickorna stannade och åt ungskyckling.

Den 21 september firar man Vår Dagen i Bolivia och det är också de Studerandes Dag och Kärlekens Dag. Lärarna gör en liten fest för sin elever i skolan! Och flickorna kom glada hem från skolan den Dagen...

Den 24 september firades Tiquipaya Dagen och Corazon Grande var inbjudna igen att delta i paraden i landsbyn. Det var göy (roligt på sv.), men också väldigt varmt så det var också påfrestande.

Vi sätter stor vikt på studierna... Vi har Lorena som arbetar hos oss halvtid, hon är pedagog som hjälper med läxläsningen och så hjälper också tanterna till. Man vet inte ännu när skolorna slutar för i år, men troligtvis i slutet av november. I flickornas skola fanns två fall av virus A. Skolan stängdes för två dagar och man besprutade skolan och så igen tillbaka till undervisningen.

Det har varit lugn i Bolivia den senaste tiden... men den 6 december är det igen president val.... och det är mycket troligt att den nuvrande socialistiska presidenten Evo Morales blir omvald. Detta är hans fjärde år som president.

Vill man läsa mera om vad som sker i Bolivia kan man se på internetsidan: www.latinamerika.nu

Jag vill tacka er av hela mitt hjärta för ert så värdefulla stöd till Corazon Grande! Tusen tack alla Faddrar och Vänner!!!

Och nästa vecka skall vi börja bygga hus nummer två på Corazon Grande! Det skall bli väldigt spännande! Och vill du hjälpa till med detta projekt så är din hjälp väldigt mycket välkommen!!!

Jag vill önska er alla en riktigt fin fortsättning på hösten!

Varma hälsningar från oss alla på Corazon Grande!

Siw

Masse bilder her (klikk for større):

Nye frivillige på plass i Bolivia

2009-09-18T08:21:00.002+02:00

og kan følges i egen blogg her:

"Praksistiden i Bolivia med Kine og Astri",
http://bolivia.blogg.no/

Vi takker for innsatsen, og ønsker lykke til! Det blir nok både lærerikt, spennende og utfordrende, på flere vis...

Fantastisk gave til barnehjemmet i Potosi!

2009-09-17T14:44:00.003+02:00

Gode venner av de to blad Fanebust har satt inn 150.000 kroner på det nye barnehjemmets konto. Det tilsvarer hele 25.000 dollars av de 100.000 vi har lovet å støtte Frelsesarmeen med i dette byggeprosjektet. Pengene er sporenstraks sendt av gårde, slik at byggeprosessen fortsetter.

Vi er veldig takknemlige for gaven. Den letter en bør fra våre skuldre, siden det betyr at vi nærmer oss fullfinansiering. Nå er det bare innspurten igjen, og vi tror at vi er i mål før nyttår. Det gjelder ikke selve byggingen, som nok vil fortsette godt inn i nyåret. Men det passer godt: Høsten 2010 blir det igjen stor fadderreise, og da må vi jo også ha nyåpninger på programmet!

Men misforstå oss nå ikke: Hoveddelen av finansieringen, av dette barnehjemmet og av alt annet vi holder på med, det kommer som et resultat av mange små bidrag. Hundre kroner her, fem hundre kroner der. Det er det at vi alle yter vårt som gjør at vi om ikke lenge kan gi nærmere 50 barn et hjem. Så takk til alle som hjelper oss å hjelpe!

Boliviafamiliens nye barnehjem i Potosi

2009-08-25T16:07:00.006+02:00

(Sovesalene til barna kommer her, toppetasjen er ikke murt opp ennå. Klikk for større bilde, og du kan se at de er i gang med å mure gulv mellom 1. og 2. etasje.)

Jo da, det går fremover, om ikke i et rasende tempo! Men det rapporteres at det tunge, farlige og dermed langsomme arbeidet nå er over: Planering, fjerning av stein og masse, forstøtningsmur rundt tomten, grunnmur for bygget, og så videre. Det som nå er i gang er muring av vegger, og snart skal taket på plass.

(Stort bygg, eller bitteliten person med hatt?)

Vi har klart å skrape sammen ytterligere 15.000 US dollars og sendt av gårde, så nå har man penger å arbeide videre for. Men helt i mål er vi ikke; det gjenstår cirka 180.000 kroner av de 650.000 vi har lovet til prosjektet. Så vi tillater oss å minne om prosjektkontoen: Boliviafamilien, 6340.05.25511. Alt går til bygget, ikke en øre til administrasjon her i Norge!

(Murerarbeid på motsatt side av tomten)

Byggingen av Ushpa Ushpa er i gang!

2009-08-23T16:57:00.007+02:00

Dette nye dagsenteret i Cochabamba er altså det ene av årets store prosjekter, mens barnehjemmet i Potosi er det andre. I Ushpa Ushpa er nå den gamle bygningen revet, og grunnmuren og reisverket til det nye på plass. Et mye større bygg i to fulle etasjer.

Vi må komme med en stor takk til Nannestad videregående skole, som gjennom sin innsats for Bolivia i våres har finansiert en betydelig del av dette nye dagsenteret. Nå skal vi stå på for at også resten av midlene som behøves på en eller annen måte åpenbarer seg! Totalbudsjettet er på 39.000 US dollars, cirka 240.000 kroner. Det er ikke småpenger, men tenk at man kan bygge et dagsenter for opp mot 100 barn i Bolivia for omtrent prisen av en norsk garasje!

Bildene her er tatt i slutten av juli, altså for cirka fire uker siden. Det har skjedd en del siden den gang, og nye bilder vil følge. Etter planen skal bygget stå ferdig i løpet av september...

For faddere ved Ushpa Ushpa som lurer på hva som skjer med fadderbarna deres nå som byggingen her er i gang, så er svaret at de holder til i midlertidige lokaler like i nærheten - mens de venter i spenning på å få ta det nye senteret i bruk!

Sommerbrevet er her

2009-07-17T11:05:00.002+02:00

De aller fleste faddere skal allerede ha mottatt det. Cirka 30 brev kom i retur på grunn av feil adresse (husk å gi oss beskjed ved endring...), men er nå sendt ut på nytt.

Med i konvoluttene følger årsbrev med bilde og informasjon om barnet. Mange faddere vil også få takkebrev og bilde av barnet med de jule- eller bursdagsgaver som er kjøpt for ekstra gavepenger som er sendt. Noen får rapport i forbindelse med ulike prosjekter de har vært med å finansiere.

Sommerbrevet kan selvsagt alle lese. Du laster det ned (pdf) ved å klikke her!

Sommerbrevet er på vei

2009-06-16T16:29:00.003+02:00

Eldste blad Fanebust har lagt sitt hånd på verket før han stakk av til sol og seil i Hellas. Fanebust d.y. har med gode hjelpere klistret etiketter, romstert i arkivene og pakket de over 800 brevene som skal sendes til våre faddere. Der kommer årsbrev, bilde, takkebrev fra de som har fått jule- eller fødselsgaver, og mer.

Brevet kommer også her i bloggen og på vår webside, men på grunn av begrensede redigeringsmuligheter fra en knøttliten PC i Hellas skjer ikke det før medio juli.

Ha en finfin sommer!

Barnehjemmet vårt i Potosi

2009-05-12T01:22:00.008+02:00

Nå skjer det ting her! Det har det for så vidt gjort en stund, men man ser jo ikke så veldig stor forandring mens en tomt graves ut, masse kjøres bort og det planeres. Det er ikke så fascinerende at det som er skratt og humpete blir glatt og flatt. Men det er mye jobb! Blant annet var det mange store og tunge steiner som måtte graves ut og kjøres bort - et hardt og farlig arbeide når man bare har det enkleste av hjelpemidler.

Det begynte så smått i november. Desember og januar er regntid i Bolivia. Det høljet ned, og tiden ble da brukt til å ordne papirmølla med de lokale myndighetene. Dessuten måtte det ordnes med vann og strøm fram til tomta. Det gikk bra; det hjelper å ha borgermesteren selv med på laget! Forhistorien her er jo at ikke bare har vi fått tomta gratis, men det er tomt nummer to. Den første syntes vi var for bratt og vanskelig...

Men i februar og mars har det vært fullt arbeid. Bildet ovenfor (klikk for større) er fra mars, og vi ser vi tomta utgravd og planert (kommunen lånte oss maskiner gratis).

Dessuten er en diger støttemur murt opp. Det må til for at ikke massene skal skli ut i neste regntid, når det står bygninger der...

Dette neste bildet viser at grunnmuren stort sett er på plass i det som skal bli barnas soverom. Dessuten har man begynt å reise de søylene som skal støtte veggene og bære 2. etasje og taket.

Tredje bilde, og grunnmuren er nå på plass. Det er langt på vei søylene også, så nå skal man begynne med selve murerarbeidet for å få veggene på plass.

Så langt har det gått med 300 sekker med sement og 3 tonn med bindingsjern. I disse dager leveres de neste 300 sementsekkene, samt 10.000 murstein. Arbeidet har nå kommet ennå noe lenger - man har økt fra to til tre arbeidslag - og vi venter nye bilder i løpet av et par uker.

Vi har fått en god og nøyaktig oppstilling over alt som er brukt så langt. For å spare penger er det gjort få og store innkjøp. Nå er ca. 45.000 av de første 50.000 USD vi har sendt brukt, og vi må snart gi de påfyll. Du kan støtte oss i dette arbeidet ved å sette inn ditt bidrag på Boliviafamiliens konto for dette prosjektet, 6340.05.25511. Hver krone går direkte til prosjektet, uten noe fradrag for administrasjon.

At ikke noe beløp er for stort, skjønner du nok når ca. 50.000 USD fortsatt gjenstår. :-) Men intet bidrag er heller for lite: Pengene strekker omtrent 15 ganger lenger i Bolivia enn her hjemme, og hver hundrelapp i Norge tilsvarer altså 1.500 når det blir omgjort til boliviansk kjøpekraft. Slikt blir det barnehjem av!

Minnegave etter Guro Flatland

2009-05-11T21:47:00.007+02:00

Vi som ikke har opplevd å miste et barn gjør nok best i å ikke forsøke å beskrive sorgen. Men takknemligheten over at noen etter et slikt tap tenker på alle våre fattige barn, den kjenner vi!

Guro var alvorlig syk og ble bare 13 år gammel. Hun var opptatt av rettferdig fordeling av godene, og visste om sin "faddersøster" Wilma, omtrent like gammel, som bor på Corquemaya. Dette er en liten bygd på Altiplano, noen lange mil fra La Paz, hvor vi har et dag- og skolesenter.

Minnegaven etter Guro har blitt brukt ved dette senteret. Barna der har nå fått en PC-lab med 5 PC'er, samt opplæring og serviceavtale som skal sikre driften. De har også fått et lite bibliotek med bøker og multimedia - og på toppen av det hele et nytt tilbygg med dusjer og toaletter. Det er nesten luksus i et område hvor de færreste har innlagt vann.

Dette er ting som barna på Corquemaya kommer til å ha glede av i mange år fremover. Og vi kan bare si med dem: Takk.

(Klikk for større bilder)

Frivillig - og det kjapt?

2009-05-04T12:16:00.002+02:00

Vi har hatt frafall av en forventet frivillig som skulle kommet til Corazon Grande Casa Baste Fanebust nå i mai. Det har fått Siw til å sende oss følgende forespørsel:

VILL DU ARBETA SOM VOLUNTÄR I COCHABAMBA, BOLIVIA PÅ CORAZON GRANDE I SOMMAR???

Du är hjärtligt välkommen om du tycker mycket om barn och har ett oppet sinnelag for en ny kultur. (Och det är ett stort pluss om du kan lite spanska.)

Vi har brukat ha voluntärer, men en ungdom som skulle komma mellan maj- augusti har fått forhinder. Tror du detta är något for DEJ? Tänk efter,på Corazon Grande finns 14 underbara flickor!

Om du är villig att ge av dej själv är jag säker på att du får mycket i utbyte!!! Vi kan inte betala lon, men du får mat och husrum for din arbetsinsats.

Är Du intreserad så skriv till mej: Siw832001@yahoo.se