Etter prosjektet "Fattige barns jul" - finansiert av elevene på Teinå barneskole i Stavanger og klasse 4b ved Austrheim barneskole i Haugesund - kommer her en rapport fra Boliviafamiliens frivillige, Maria Dirdal. Hun var med jentene fra vårt barnehjem Corazon Grande og delte ut gaver til fattige barn i fjellene rundt Cochabamba.
Turen til fjellene med Siw og noen av de eldste jentene på
Corazon Grande er et event som skjer hver jul. Prosjektet er i regi av
Boliviafamilien. På forhånd er det mye som må ordnes. Det blir bestemt hvilke
fjellandsbyer vi skal besøke og Siw får inn lister på hvor mange barn som bor
der og deres alder og kjønn. Videre blir det kjøpt inn gaver som passer alder
og kjønn samt tannkoster, såper, håndklær, brød, osv. Personalet på Corazon
Grande står for organiseringen av dette.
På selve dagen pakket vi opp en lastebil med både barn og
gaver. De eldste jentene på Corazon Grande fikk være med for å hjelpe. Vi startet
tidlig på morgningen, det var kaldt og vi var spente på dagen. Jeg har vært med
en gang før, men for Tonje var dette første gang hun var i Boliva i det hele
tatt. Vi pakket på oss ”alle” klærene vi hadde med oss, vi skulle jo opp på 5
000 moh. Vi havnet inne i lastebilen vi satt høyt og hadde god oversikt, alle
og alt er klart og turen kan begynne. Vi humper av gårde opp fjell ”stien” som
går rett opp fra Tiquipaya. Som sagt så sitter vi i en lastebil med god
oversikt og stien svinger seg oppover, når vi svinger føles det som halve bilen
henger utenfor fjellsiden. Jeg og Tonje veksler et blikk og fniser litt - av
redsel! Håper det blir bedre etter hvert, sier vi på norsk. Det ble det ikke, men vi ble litt vant til å leve på kanten
av stupet (!) og etter hvert er det ikke
såååå skummelt….
Naturen og fargene er nydelig. Brune runde
fjell, lilla potetplanter og mange fine lamaer. Det er vanskelig for to jenter fra Norge og
forestille seg hvordan det er å bo her oppe i høyden og kulden. Uten varmt vann
i dusjen, vanlige toaletter, WiFi og
andre nødvendigheter. Men nydelig og fredelig er omgivelsene. Finere utsikt
skal du lete lenge etter.
Etter ca 1,5 time finner stopper vi på en liten høyde hvor
det er noen barn som venter. De har ullkjoler og sko laget av gummidekk. De
er nysgjerrige og spente og kikker litt rart på oss hvite med rosa hår og
nisseluer. Jentene fra Corazon Grande deler ut gavene. Jentene får barbiedukker og guttene får
biler. Noen ser litt forskrekket ut og er ikke sikker på hva de skal gjøre,
noen er begeistret og smiler og klapper andre trekker seg tilbake og beskytter
sine gaver. Vi kjører videre og vinker til menneskene på høyden.
Vi ankommer en ”større” landsby. Omgivelsene er fantastiske. Flere små murhus omringer en
kirke og en liten skole. Kirken er lagt mur og leire og har et lite klokketårn
som ringer inn til gudstjeneste hver søndag. Landskapet er grønt og frodig,
potetåkrene var i full blomst med sine nydelige lilla blomster. Det er høye
fjell og dype daler rundt oss. Menneskene i landsbyen har samlet seg på en
liten slette utfor kirken og skolen. Barna står spente og ser forskrekket på
oss som lasser av lastebilen med gaver, såper, brød klær og diverse. Vi bruker
litt tid på å organisere oss, vi får alle oppgaver som vi skal utføre. Vi har
med oss ei som er fra denne landsbyen som bor i Tiquipaya som har lister over
barna som bor i landsbyen og deres aldre og kjønn. Hun leser opp fra listen sin
og barna kommer frem enten alene eller med sine mødre for å ta i mot
gavene. Vi står og deler ut i flere
timer.
Vi ble både solbrente og sultne på disse timene. Etter at alle barna
hadde fått gaver hadde vi litt tid til å se oss litt rundt i den lille
landsbyen. Vi gikk rundt sammen med jentene fra CG og vi fikk se både skolen og
kirken men ikke minst alle barna som satt i klynger og lekte med gavene sine. Gule lastebiler og rosa dukker. Gavepapir som
fløy rundt og barn som lekte og smilte. Veldig koselig og givende å se denne
gleden hos barna. Alle barn fortjener å leke! Før vi måtte dra videre fikk vi
servert fisk og poteter som takk fra landsbyen. Fisken var fisket fra en elv
nede i dalen og potetene plukket fra åkeren. Vi styrte unna fisken, men skrelte
poteter for hånd og nøt en og to bolivianske poteter. Vi nordmenn seter pris på
en god potet! Etter herremåltidet hadde landsbyens ordfører en liten takketale
til Boliviafamilien, Siw, Corazon Grande og oss. De
satte virkelig pris på gavene og takket oss for at vi hadde kommet opp i fjellene
med dem. Vi takket for oss og lesset oppi lastebilen igjen for å kjøre videre
til neste stopp.
Veien videre viste seg å være MINST like smal og svingete
som tidligere. Tonje hadde et aldri så lite HALLELUJA-utbrudd i den ene svingen
som fikk oss alle til å le. Sjåføren lurte på om vi syns det var skummelt? Hehe. Vi måtte vell innrømme at vi ikke var
helt på hvilepuls, og spurte om han hadde kjørt her før? Han lo litt og sa at
han hadde kjørt her hele sitt liv og kunne veiene i blinde, så vi var trygge
med han. Vi pustet ”lettet” ut og sa vel begge at det var greit at våre mødre
ikke viste om veiene her før vi dro på tur, da hadde det nok ikke blitt tur….
Vi kom til neste lille tettsted som lå en times tid fra
landsbyen. Her var det et flatere landskap, mindre hus og færre mennesker. Vi
så folk oppe i åssidene og tutet på vei inn til den lille skolen som var der.
Barn kom løpende fra alle kanter og var ivrige. Her var det ikke så mange barn,
så her brukte vi ikke så lang tid. Vi fikk delt ut litt sukker og brød til de
eldre og gaver til barna. Det siste
lille stedet var vi inne på skoleområdet. Barna fikk sine gaver og de voksne
fikk også litt. Jeg kikket inn i en av bygningene som var et klasserom. Det er virkelig en annen verden! Gulvet var
bare jord. Gamle trebenker og pulter, ingen elektriske lys. De har nå skole
tenkte jeg. Og det er jo bra!
Når vi kom tilbake til Corazon Grande var vi slitne etter en
lang dag. Men først og fremst takknemelige for en fantastisk dag med mange
inntrykk, mye glede og samhold. Kjekt å være med jentene fra CG og se dem lære
å hjelpe andre som trenger hjelp. Kjekt å se gleden i fjeset på barna når de
får gaver og foreldrene som gleder seg for barna. Tusen takk til
Bolivifamilien, Siw Broman og jentene på Corazon Grande for at vi fikk være med
denne dagen og ikke minst tusen takk til dere givere som støtter
Boliviafamilien økonomisk som gjør det mulig å hjelpe de som trenger hjelp og
oppmuntringer.
Vi kan ikke hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen!
Maria Dirdal
