Jentene på Evangelina...

Evangelina Booth er Boliviafamiliens arnested. Det var her vår grunnlegger, Baste Fanebust, fant sitt fadderbarn Naida i 1981, etter noen uker på loffen i Bolivia. Da hadde de mistet støtten som tidligere hadde kommet fra Nordisk barnefond. "Noen må gjøre noe med dette", skrev Baste i avisen etter hjemkomst. Og så ble det han selv, med gode venner og kolleger.

Ikke rart, derfor, at det er et spesielt sted også for oss å komme til i dag. Vi gleder oss, i trygg forvissing om at det gjør et femtitalls jenter også. Her ser de ikke gutter og menn for ofte... Det er på flere måter en god ting, men du verden for en oppmerksomhet som blir oss til del.

Tradisjonen er den at etter en omvisning på barnehjemmet, som alltid ser aldeles utmerket ut, stapper vi to busser fulle av barn. Så går turen opp i åsen over Cochabamba, til Taquiñaparken, et sted den lokale ølkongen har laget til.

Den slags tradisjoner skal man ikke rote med, så her er vi på plass i den tilhørende restauranten. Der er det fargereik dans og flotte oppvisninger.

Og taler, ikke minst. Denne gangen ble det tåredryppende en stund. Det skyldes at major Vargas, som er på bildet ovenfor, nå går av for pensjonen. Hun har vært en klippe ved Evangelina Booth i mange år. Til å begynne med var hun beryktet for sin kustus, men gjennom årene har hun mildnet betraktelig, og det er en elsket dame som nå trekker seg tilbake. Trist, men slik er nå livets gang...

Tradisjoner, ja. Is og brus...

...og så ut i parken for å leke. Og posere for fotografen. Det er populært! Alle vil bli tatt bilde av, gang på gang, og det vrimler av linselus. Men så er de da også usedvanlig fotogene, disse jentene!

For dem som måtte lure: Nei, bolivianerne går ikke rundt i disse fargesprakende klærne hele tiden. De er for festlige anledninger, og da kommer det tydelig frem hvor stolte de er av kulturen sin - ikke minst sine indianske røtter. 

Men etter en stund er det over i de vanlige klærne, og vips er vi tilbake i det 21. århundre. Bolivia er et fattig land, og da er det lett å se for seg at de lever litt sånn som i Norge anno 1930. Det er i mange tilfeller sant når det gjelder boligstandard. Men ellers er Bolivia for en stor del et moderne samfunn, hvor alt finnes og mye fungerer. For de få som har penger.

Enkle gleder her, og de samme stativene hver gang. Det gjør ikke så mye for dem som bare kommer hit annethvert år. Men heldigvis er ikke den eneste ekskursjonen jentene får. De drar for eksempel på bading av og til. Men ofte blir det ikke.

Gode venner. Herlig! :-) PS: Du kan få alle bildene opp i stort ved å klikke på dem.
.

Gjensyn med Oscar Ahlm

På dette guttehjemmet i Cochabamba bor 53 flotte unge karer, under stødig ledelse av major Alvarez og hans kone. Majoren er utdannet psykolog, noe som jo ikke er den dummeste bakgrunnen når man skal drive et barnehjem...

Vi fikk en flott velkomst, med gitarspill, fløytetoner og sang. 

Gerd er fadder for en gutt på Oscar Ahlm, og var med oss for tredje gang. Hun har gjort dette hjemmet til sitt, og guttene til sine gutter. Vi ser ikke bort fra at hun blir med også i 2012. 78 år er jo ingen alder - hennes venn på 80 år var med denne gangen...

Snorklipping var noe vi drev en del med denne gangen! Her er det Gerd som får åpne lekeparken som hun og venninnene hjemme i Norge har spandert på guttehjemmet.

Populært? Gjett om! :-)

Lek er noe av det viktigste som finnes. På Oscar Ahlm er fasilitetene ellers såpass gode at dette er noe vi har kunnet fokusere på de siste årene. Bøker, spill, leker, datarom - og ikke minst major Alvarez' stolthet, høns og noen ufyselig stygge kalkuner...

Noen ganger vinner imidlertid den rene fornuft. Pengene Gerd sponset holdt ikke bare til lekeplassen, men også til å kjøpe én ny vaskemaskin, og reparere to andre. Som sagt, her bor 53 gutter...

Bildet over er fra kurset i søm og kokkelering som guttene fikk i fjor. Tilsvarende er planlagt for neste år. I tillegg har vi gått i gang med et tannhelseprosjekt for alle guttene. Det behøves: Noen har fine tenner, mens de hos andre står i alle mulige og umulige vinkler...

Til slutt ble det arrangert et stort bursdagsselskap for noen av guttene, med alle de andre, og oss faddere, med som gjester. Guttene syntes Spidermankakene var überkule...

Tiden fløy, og altfor snart måtte vi videre: Jentene på Evangelina Booths skulle også besøkes. Men vi satt igjen med et meget godt inntrykk av et barnehjem som åpenbart fungerer som det skal.
.

Besøk på dagsenteret Parotani

Parotani er et dagsenter vi har noen mil utenfor Cochabamba. Det er et støvete og søvnig lite sted hvor det ikke virker å være så veldig mye å ta seg til. Derfor ordnet vi en minibuss til barna her i 2008, noe som ble satt stor pris på. I tillegg kom det til nytte nå: Det er faktisk denne bussen vi har blitt kjørt rundt i under vårt besøk i Cochabamba!

Vi har også hatt noen andre prosjekter her de senere årene, blant annet med kjøkkenutstyr, bord og stoler. Boliviafamilien er eneste organisasjon som gir fast støtte til dagsenteret, og har rett oppunder 50 faddere her. Nå virker det hele å fungere meget bra, så jeg tenker bare å ta dere må på en liten bildespesial fra vårt besøk:

Grasiøse dansere!

Også i dansen: Den tradisjonelle måten å bære barn på i Bolivia.

Se det! "Mannfolkene" får overta stellet! Dette har vi ikke sett før. Bra! :-)

Men hva er det som er så morsomt?

Jo, gutta har nok fortsatt litt å lære...

Taler skal holdes, og Fanebustene tar gjerne avlasting (selv om vi som oftest må i ilden uansett). Her er det Hans Olav som gir Siw den skryten hun så absolutt fortjener. Hun gjør en glimrende jobb for oss i Bolivia!

Utdeling av flotte gaver. Fantastisk lama- og alpakkaull, som virkelig varmer i vinterkulden. Vi bør nok bli flinkere til å bruke disse hjemme! :-)

Det høytidelige er over, vi løsner på snippen, og alle danser med alle...

...ikke minst vår medbrakte danseløve.

Så er det lek med barna. Øyvind og Rune utfører snurretrikset, gang på gang på gang...

...og det er moro både for de som blir snurret og de som ser på.

Imens gjør jeg noe av det jeg liker best: tar portrettbilder av barna. Å vise dem bildene bryter isen, og er en flott kontaktskaper. Så snakker vi litt om hvordan de har det hjemme og på senteret, og mye annet.

Flott blikk, ikke sant? Klikk på bildene dersom du vil ha de i større format (gjelder alle).

Humørbombe. :-)

Portrett med neseblod...

Men utenfor døren til dagsenteret...

...står de man ikke har funnet plass til...

...og håper.

 .

En dag med Boliviafamilien

0930

Jeg går opp til resepsjonen for å si adjø til Arve, Bergitte og Trine, som nå drar hjem til Norge etter å ha vært med oss noen uker.

1105

Frelsesarmeen plukker oss opp en god halvtime for sent, og kjører oss til dagsenteret Batallon Colorados, et senter vi et hovedsponsor for.

1125

Fantastisk mottakelse! Barna står ved bord fra inngangen og innover. Hvert bord representeret ett av distriktet Sucres regioner. Vi blir presentert for vin fra ett område, tradisjonelle retter fra et annet, brukskunst fra et tredje, og så videre. I tillegg får vi se resultatene av kurs i håndarbeid og smykkedesign som en myndig señora holder for både mødre og jenter ved dagsenteret. En ny vinkling på våre mange besøk, og en flott variasjon over et, for oss, velkjent tema. 

1205

De nye offiserene har jammen hentet med seg nye ideer! Vi får se danser fra hvert av Bolivias mange disktrikter, utført av barn med drakter fra hvert enkelt område. Flinke er de også. I siste dans, Sucres egen, er mitt fadderbarn en av to dansere.

1220

For et halvt års tid siden sendte Boliviafamilien, med hjelp fra fadder, et par tusen kroner til behandling av en åtteåring som heter Alexander. Han er oppdratt av faren, etter at moren forsvant, uten beskjed, da han var fem år gammel. Alexander hadde blitt syk av bedervet svinekjøtt. En parasitt hadde satt seg på hjernen, og truet med å ta livet av gutten. Pengene vi sendte ga mulighet for en behandling faren aldri ville hatt råd til; han forsørger seg selv og Alexander ved å selge havresuppe på markedet. En velsmakende suppe han nå hadde med seg i en plastbeholder, og som han spanderte på oss norske padrinos. Han hadde også med andre gaver, både til oss og fadderen: en tradisjonell lue og veske, og en flott poncho av lamaull, nesten like varm som omfavnelsen fra en far som fikk beholde sønnen han trodde han skulle miste.

1225

Vi spiser lunch sammen med barna. Grønnsakssuppe fulgt av kylling og bringebærmousse. En magnumsflaske rødvin var nok mest ment som illustrasjon på hva distriktet kan tilby, men animerer oss faddere til en demonstrajon av norsk jenkadans, og min bror til lystig lek og rundkast med ungene. Det er første gang Frelsesarmeen spanderer vin på oss, men vi ser gjerne at det skjer igjen...

1340

Den uforliknelige Marita er ikke bare en av initiativtakerne til vårt nye barnehjem i Potosi, men også kraften bak prosjektet med å utstyre barnehjem, dagsentre og flinke studenter med utrangerte norske bærbare PC’er. Den siste av de fem laptopene vi har med fra giveren Halliburton går til Lidia, en jente på 18 år som vil studere til økonom. Hennes mor stakk av til Argentina for fem år siden, og har ikke latt høre fra seg. Den yngste søsteren er også ved dagsenteret, mens den mellomste, som lider av depresjon, blir tatt hånd om av en tante i Oruro. Offiseren ved dagsenteret spør om vi kan tenke oss å besøke Lidia hjemme senere på dagen, og det sier vi ja til. Vi har planlagt en runde til flere fadderbarn da.

Selve møtet foregår i den enkle leiligheten til offiserene, som er i andre etasje på dagsenteret. Lidia stirrer lenge på PC’n i fanget til Marita, kanskje med et lite håp, men definivt ikke med forventning. Når vi forteller henne at hun har blitt valgt ut til å få en PC, fordi hun er så flink på skolen, begynner hun å gråte av glede.

1435

Mens noen av fadderne tar turen tilbake til hotellet, drar vi andre ut på besøk hjemme hos noen av barna. Først hos Jhohan på 10 år. Moren hans er sykepleier, og tjener 1094 bol (930 kroner) i måneden. De bor på et rom på 3 x 3 meter som koster 300 bol. Det er akkurat stort nok til to senger, et skap, noen hyller og en TV. Med stor verdighet hun inviterer oss inn, og skjenker opp Coca Cola i rene glass. Hun har noen gaver til sin fadder. Jeg vet at han også har en pengegave til henne, men velger å gå ut, forbi den illsinte lille hunden, før overrekkelsen.

1505

Neste besøk er hos ett av mine egne fadderbarn. Vi har vært ute og hygget oss sammen i dinosaurparken her i Sucre dagen før, og egentlig er det vel helst moren jeg nå vil hilse innom. Hun har fått bedre jobb siden i fjor. Da måtte hun reise langt for å gjøre tjeneste hos noen rikfolk i utkanten av byen. Nå har hun økt lønnen til 450 bol (380 kroner) i måneden, og arbeider nærmere ”leiligheten”, en kjellerbod på 9 kvadratmeter uten utsikt og med jordgulv, som hun deler med tre sønner. For den betaler hun 170 bol i måneden. Det er omtrent like mye som den eldste sønnen, som har jobb av et eller annet slag, bidrar med. Jeg konstaterer med glede at den livsfarlige gassbrenneren hun brukte tidligere, nå er erstattet med en komfyr jeg sendte pengene til.

Hun har kjøpt en gave til mine døtre: en liten håndveske i lamaull. Jeg gir henne en avskjedsgave på 300 bol. For to år siden gråt hun da hun fikk en tilsvarende sum, for ett år siden lo hun og sa at dette kunne hun bli vant til. Nå tar hun imot med et smil og en klem. Fadderbarnet mitt får et bilde av hver av mine to døtre. Jeg forteller at vi ofte snakker om ham hos oss hjemme i Norge. De gjør det samme om oss, forsikrer moren. Jeg skriver navnene til jentene mine på baksiden av bildene, og tross at de er norske, leser tiåringen navnene raskt og riktig. En skarp liten gutt.

1530

Vi besøker Lidia, hun som fikk laptopen tidligere på dagen. Hun bor sammen med sin far, broren Leon på tyve år, og søsteren Maribel på ti. Vi får større innblikk i familiesituasjonen. Faren er sinnslidende, og har vært det så lenge barna kan huske. Kanskje var det derfor moren stakk til Argentina, og ikke lot høre fra seg igjen. Hun og faren hadde noen forferdelige krangler. Etter at hun forsvant har han blitt verre: Nå går han gatelangs, kledd i fillete klær, og med en stor hjelm på hodet. Barna har spart penger og kjøpt nye klær til ham, men de nekter han å ta på seg. Han snakker om Jesus til fremmede på gaten, og har dekorert rommet sitt, i underetasjen, med plakater hvor han har skrevet ”Jesus; Jesus; Jesus”, med store, barnslige bokstaver.

 

Tidligere eide faren halve kvartalet. Men da han ble syk ble han også lettlurt, og ga fra seg det meste til en sluere halvbror, uten betaling. Nå sover han i en stol i underetasjen, de få timene i døgnet han er hjemme, mens Leon, Lidia og Maribel klatrer opp stigen til rommet ovenpå.

Leon beklager overfor offiseren at han ikke lenger kommer til dagsenteret eller kirken. Det er fordi han studerer bygningskonstruksjon på dagen, samtidig som han gjør seg ferdig med videregående på kveldstid. I helgene jobber han, slik at han kan forsørge sine tre yngre søstre. ”Ikke tenk på det”, sier offiseren. ”Det viktigste er at du tar vare på familien din.”

I løpet av de siste årene har Leon også jobbet ni måneder i gruvene i Potosi, og vært rettsassistent i tinghuset der. ”Men jeg måtte flytte tilbake og ta en dårlige betalt jobb, siden jeg var redd for hva far kunne komme til å gjøre med søstrene mine”, forklarer han saklig, uten at jeg kan lese noen sorg verken ut fra ansikt eller stemme. Sånn er det bare.

Jeg forteller Lidia at Boliviafamilien kommer til å sørge for at hun får støtte til studiene, når hun nå snart er klar for å begynne å studere økonomi ved universitetet. Hun kan ikke tro det er sant. Gang på gang spør hun meg: ”Er det sant at jeg nå skal få en padrino?” Jeg svarer ja på det, samtidig som hun også får forklart at hun må skrive til fadderen sin minst fire ganger i året, og også sørge for at vi får oversikt over karakterer og oppmøte for hvert semester. Mellom tårer og smil lover hun å fortsette å studere samvittighetsfullt og få gode karakterer, slik hun alltid har gjort. På vei ut tar jeg bilde av både henne og søsknene, slik at vi har noe å vise til en fremtidig fadder. Før vi drar videre kommer Lidia springende med noen av kosedyrene sine, som hun vil gi oss i gave. Jeg tror jeg har en anelse om hvor viktig der er å få gjøre gjengjeld, og tar med en liten tøyhund med ”Alaska” på brystet hjem til døtrene mine. Når vi vinker adjø fra inne i bilen lagrer jeg det gledesstrålende ansiktet hennes i minnet. Jeg tror kanskje hun har opplevd den lykkeligste dagen i sitt liv, men jeg er sikker på at det er jeg som skal takke.

Vi behøver fadder (privatperson, skole, bedrift, forening...) som kan støtte denne jenta med studiene i økonomi. 500 kroner i måneden, og beløpet går uavkortet til henne.

1555

Siste besøk for dagen. Fadder og ildsjel Hilde Hognestad er med oss på turen, og hennes mor har et fadderbarn som heter Diana og er 11 år. Dianas bror Matias (12) og søster Julieta (10) er også ved senteret. Moren deres døde for fire år siden, og de bor nå sammen med sin far. Han drikker, forteller Frelsesarmeens offiser meg, og de har også måttet ta en prat med ham etter at Matias dukket opp på senteret med tydelige blåmerker. Faren innrømmet å ha slått ham, og lovet å slutte med det.

 Diana er en stille og beskjeden jente. Hele dagen har hun båret rundt på en liten hvalp, sikkert ikke mer enn to måneder gammel. Da vi blir låst inn i gården de bor i, viser det seg at de allerede har en hund; en hissig svart liten tispe som de kaller ”Negra” (”den sorte”). Diana viser oss rommet som hun deler med lillesøsteren. Det er lite, umalt, rotete og stinker av hundepiss. På gulvet ligger det kosedyr og papirsøppel.

Hilde har bestemt seg for å ta med Diana og Julieta ut for å handle klær. Mens vi kjører til markedet spør offiseren om faren også slår dem. ”Av og til”, svarer Julieta, uttrykksløst.

Av hensyn til barna har jeg gitt Lidia, Maribel, Leon, Diana og Julieta andre navn i denne teksten.