El Tejar: rock on!

 

Boliviafamilien har en fast og god partner i Frelsesarmeen i Bolivia. Det er lett å tenke seg at det er ganske dølle greier de driver med - på en god måte. Vel, på det store dagsenteret El Tejar i La Paz er det bra sprut over tingene. Noe av det første som møtte oss var...breakdans?!

Og hva med denne guttungen: Han sitter ikke og pusler bak batteriet, men dæljer ut synkoperte rytmer og varierte ruller opp og ned. Et skikkelig talent!

Kapteinen på senteret er heller ikke tapt bak mikrofonen. Når det spilles, ser han ut til å tilbringe det meste av tiden i luften. Da han vikarierte på et annet senter, fikk han beskjed om å holde seg på bakken, for gulvet var ikke bygget for slike påkjenninger. Men El Tejar er solid.

Lydnivået gjorde at vi som har mange år bak oss i rockens tjeneste følte oss godt hjemme her. Noen gitarsoli med tung distortion ga raskt nye venner på facebook...

Men altså, tradisjonene lever også godt videre. Her har jentene kledd seg i kjoler fra Tarijadistriktet, nær Argentina. Da er det ikke indianerkultur som gjelder, men noe umiskjennelig spansk med klare trekk fra flamenco.

Boliviafamilien har, takket være gode hjelpere, nylig finansiert yrkesrettede kurs for 16 av senterets ungdommer. Datakurs, blant annet. Vi fikk gleden av å dele ut diplomene.

Det var ikke det eneste vi kunne dele ut. Fra Lions Club Sandnes/Høyland hadde vi med en fet sjekk på 50 000 kroner!

El Tejar er et stort og veldrevet senter. Men nettopp fordi det fungerer så bra, har de måttet vente en god stund på å få gjennomført ønskede prosjekter. Andre senter med mer prekære behov har alltid sneket seg foran. Men med denne gaven var det endelig El Tejars tur. Og da til gagns: Med gaven fra Lions får man oppfylt fire ønsker på en gang. Det blir fornyelse av kjøkken, skjermer og DVD på klasserommene, nye instrumenter til barneorkesteret og treningsdrakter til alle barna!

 Faddere og noen av barna i trappen utenfor senteret.

I beste Nansenånd!

"Hei, kan jeg komme innom og gi dere noen penger?" Som de fleste andre blir vi sjelden stilt akkurat det spørsmålet. Men det skjedde altså kort tid før vi dro på vår lille oppfølgingstur til Bolivia i høst. Og en time etter denne hyggelige telefonen sto Helga Finne Pedersen på døren - med en bokstavelig talt gigantisk sjekk...

Forklaringen på gaven hadde hun selv skrevet på sjekken:

I Norge feirer vi for tiden polfareren Nansen. Men når han er kjent i store deler av verden, så er det fordi han senere, etter polferden, brukte sin status til et internasjonalt nødhjelpsarbeid som ingen nordmann har gjort ham etter. Han ble hedret, fortjent, med Nobels fredspris i 1922.

Kanskje burde vi heller ha feiret den innsatsen enn en veldig lang skitur? Eller hedret minnet og tradisjonen ved selv å være til nytte for andre...

Når vi spurte om å få lov til å ta med dette her i bloggen, var det for å vise at det er utrolig mye rart - og godt! - man kan finne på for å hjelpe. En dåpsgave tror jeg ikke vi noensinne tidligere har fått. Men bryllupsgaver, runde jubileumsgaver, løpe-fort-i-parken-gaver, gå-Norge-på-langs-gaver, blant annet!

Pengene fra denne gaven blir brukt til å sluttføre et prosjekt med nye toaletter og dusjer på dagsenteret Yaurichambi, som ligger langt ute på høyslettelandet utenfor La Paz. De trenger også nytt kjøkkenutstyr, blant annet med kjøleskap, fryseboks og gass til komfyren. Det er nemlig flere mil til nærmeste butikk. Upraktisk når mer enn 50 barn skal ha mat... Men nå får de det de behøver! Det er nemlig ikke riktig, som det står på sjekken, at den er "not valid abroad". Tvert imot rekker den svært mye lenger enn den ville gjort her hjemme...
.

FN-dagen: Takk til...

...Bamsebu barnehage, Taremareby barnehage, og Teinå skole. Alle disse har samlet inn penger til våre prosjekter for barna i Bolivia. Lapskaus og saft, kaker og kaffe, barnekunst til salgs. En femmer her og en tier der: Til sammen blir det som er samlet inn på FN-dagen av disse barna like mye som hele årsbudsjettet for en barnehage i Bolivia!

Minnegave etter Guro Flatland

Vi som ikke har opplevd å miste et barn gjør nok best i å ikke forsøke å beskrive sorgen. Men takknemligheten over at noen etter et slikt tap tenker på alle våre fattige barn, den kjenner vi!

Guro var alvorlig syk og ble bare 13 år gammel. Hun var opptatt av rettferdig fordeling av godene, og visste om sin "faddersøster" Wilma, omtrent like gammel, som bor på Corquemaya. Dette er en liten bygd på Altiplano, noen lange mil fra La Paz, hvor vi har et dag- og skolesenter.

Minnegaven etter Guro har blitt brukt ved dette senteret. Barna der har nå fått en PC-lab med 5 PC'er, samt opplæring og serviceavtale som skal sikre driften. De har også fått et lite bibliotek med bøker og multimedia - og på toppen av det hele et nytt tilbygg med dusjer og toaletter. Det er nesten luksus i et område hvor de færreste har innlagt vann.

Dette er ting som barna på Corquemaya kommer til å ha glede av i mange år fremover. Og vi kan bare si med dem: Takk.

(Klikk for større bilder)

Takk for julegavene...

Dette er noe av det kjekkeste jeg vet: Når brev nå i månedene etter jul begynner å strømme inn fra våre barnehjem og dagsentre, fulgt av bilder av barna våre og de gaver de har fått av fadderne sine til jul. Da legger jeg meg på sofaen (ja, jeg har sofa på kontoret), blar gjennom bunkene og leser litt i brevene. Men aller mest ser jeg på bildene.

Da ser jeg hvor forskjellige de er. Store, små, gutter, jenter. Barn er like forskjellige i Bolivia som her hjemme. Mange smiler. Ofte er det varme, ekte smil, andre ganger er de nok presset fram på ordre fra en litt for ivrig fotograf. Noen er for generte eller utilpass til å smile og ser ganske så morske ut. Jeg tror det ikke et sekund, til det har jeg møtt altfor mye glede ved våre besøk. Men det er få ting som er så vanskelig som å ta bilde av barn. De er så omskiftelige!

Og så alt det rare de har fått! Det er det ikke vi som styrer. Noen ganger har fadderen sagt sitt, men oftest blir det overlatt til offiseren på barnehjemmet eller dagsenteret. Er det noen mor, far eller slektning man kan spørre om hva som er viktigst, så blir det gjort. I samarbeid finner man fram til hva gavene skal bli. Klær, sko, leker og godteri går igjen. Penger, cash kontant, også - det finnes ikke noe mer anvendelig enn det, så lenge man har forvisset seg om at den som får dem er ansvaret bevisst. Men vi ser også massevis av senger, skap og andre møbler, og kjøkkenutstyr, sekker med ris eller sukker, kanner med olje. Blant bildene nedenfor har vi til og med mat på fire bein: To grisunger!

Det vil komme mange flere slike pakker av pur glede utover våren, og vi har ikke råd til å sende dere alle disse etter hvert. De kommer til alle med sommerbrevet. Men her er en liten forsmak:




(Klikk for større bilder)

Dette, kjære faddere og andre, er verdens beste lykkepiller. Hundrevis av bilder som disse. Snakk om privilegium!

Vennlig hilsen
Frode

Julefest for fattige barn

Med penger gitt av Hjerteløpet, Round Table Sandnes og faddere har Boliviafamilien vært ute på landsbygda utenfor Cochabamba. Vi lar en av våre frivillige fortelle om det:

---

Till Boliviafamilien

Min fru Kristina och jag är volontärer på barnhemmet Corazon Grande. Vi har varit här två månader och skall vara här ytterligare två. Vi kommer från Finland och bor i Nagu. En ö som ligger i den sydvästra skärgården. Jag pensionerade mig i oktober och då hade vi den stora glädjen att få kontakt med Siw och möjligheten att få vara här och hjälpa till.

Nu vill jag framför ett mycket stort tack till er alla i Boliviafamilien för det som vi fick vara med om på lördagen. Vi delade ut julklappar och bröd åt fattiga barn i Tiquipaya. Det var julklappar för pengar som ni donerat.

Jag var utklädd till tomte ”Papa Noel” och fick tillsammans med personal och fem flickor från Corazon Grande ge gåvorna åt barnen. Det var en mycket stor upplevelse. Rörande men också mycket glädjande. Det är svårt att beskriva de känslor jag upplevde.

Det var mer än 350 barn som stod i kö för att få en julklapp, bröd och mjölk. Jag hälsade på dem alla från handen. Det var små händer, varma händer, kalla händer, slitna händer, torra händer, kladdiga händer och smutsiga händer. Men det kändes bra, mycket bra i mitt hjärta. Många tittade på ”Papa Noel” med tindrande ögon. Det var en stor ära för mig att få vara jultomte.

Ni i Boliviafamilien gör en mycket stor insats. Ni kan alla vara stolta för det. Tack.

Vi önskar er en riktigt GOD JUL och ett GOTT NYTT ÅR !

Per-Olof och Kristina Andersson

(Klikk for større bilder)