Achachicala: rett på dass

Nei da, dette er ikke et sorgens kapittel om et sted som har gått ad undas. Alt er vel ved dagsenteret Achachicala i La Paz. Men etter å ha vist en mengde bilder av glade barn og faddere i lek og dans, tenkte jeg å vise litt av den andre siden ved våre besøk. Og ikke noe er da mer relevant enn nettopp toaletter.

Det overrasker sikkert ikke at toalettstandarden generelt i Bolivia ligger lang - langt! - under det vi er vant til i Norge. Ikke sjelden er man veldig klar for å snu i døren. Men det går jo ikke. For i og med nettopp denne toalettstandarden, samt ikke så rent lite slums i generell hygiene og en annen bakterieflora enn vi er vant til hjemme, så er det ikke sjelden at behovet for et toalett er temmelig prekært. Da tar man til takke med det som bys, også om det er et hull i bakken...

Men det skal altså ikke våre barn på barnehjem og dagsentre behøve å gjøre. Derfor er nettopp toalettprosjekter en gjenganger på listene våre, enten det dreier seg om helt nye toaletter, nye avløpsrør, ny vannforsyning eller hva det måtte være. Boliviansk byggestandard - og det er den eneste som finnes - tilsier dessverre at det ikke går så veldig mange årene mellom hver fornying. Ikke minst når det gjerne er 30 brukere av hvert toalettsete!

På Achachicala var toalettene elendige ved sist besøk. Dermed ble nok et toalettprosjekt notert og etter hvert finansiert. Nå er de nye og fine, med rennende vann og håndvask. Til og med plansjen med hvordan man foretar en skikkelig håndvask er på plass.

Toalettprosjektene våre er ikke de som gir mest prestisje, og det er ikke sikkert giverne våre alltid går i taket av glede når de får se at gaven deres bokstavelig talt har gått rett i dass. Men å arbeide for god hygiene - kropp, tenner, hender og i det hele tatt - er nok likevel noe av det viktigste vi gjør. Det er nemlig ikke bare nordmenn på tur som får kjenne følgene av svikt på dette området, og som med stor lykke og lettelse kan ta plass på et av Achachicalas velfungerende toaletter!

 

Finfin lekestue, med soverom for de minste i 2. etasje!

 Sjefen for dagsenteret. Ikke en veldig selvhøytidelig type!

Manos limpios! Rene hender!

El Tejar: rock on!

 

Boliviafamilien har en fast og god partner i Frelsesarmeen i Bolivia. Det er lett å tenke seg at det er ganske dølle greier de driver med - på en god måte. Vel, på det store dagsenteret El Tejar i La Paz er det bra sprut over tingene. Noe av det første som møtte oss var...breakdans?!

Og hva med denne guttungen: Han sitter ikke og pusler bak batteriet, men dæljer ut synkoperte rytmer og varierte ruller opp og ned. Et skikkelig talent!

Kapteinen på senteret er heller ikke tapt bak mikrofonen. Når det spilles, ser han ut til å tilbringe det meste av tiden i luften. Da han vikarierte på et annet senter, fikk han beskjed om å holde seg på bakken, for gulvet var ikke bygget for slike påkjenninger. Men El Tejar er solid.

Lydnivået gjorde at vi som har mange år bak oss i rockens tjeneste følte oss godt hjemme her. Noen gitarsoli med tung distortion ga raskt nye venner på facebook...

Men altså, tradisjonene lever også godt videre. Her har jentene kledd seg i kjoler fra Tarijadistriktet, nær Argentina. Da er det ikke indianerkultur som gjelder, men noe umiskjennelig spansk med klare trekk fra flamenco.

Boliviafamilien har, takket være gode hjelpere, nylig finansiert yrkesrettede kurs for 16 av senterets ungdommer. Datakurs, blant annet. Vi fikk gleden av å dele ut diplomene.

Det var ikke det eneste vi kunne dele ut. Fra Lions Club Sandnes/Høyland hadde vi med en fet sjekk på 50 000 kroner!

El Tejar er et stort og veldrevet senter. Men nettopp fordi det fungerer så bra, har de måttet vente en god stund på å få gjennomført ønskede prosjekter. Andre senter med mer prekære behov har alltid sneket seg foran. Men med denne gaven var det endelig El Tejars tur. Og da til gagns: Med gaven fra Lions får man oppfylt fire ønsker på en gang. Det blir fornyelse av kjøkken, skjermer og DVD på klasserommene, nye instrumenter til barneorkesteret og treningsdrakter til alle barna!

 Faddere og noen av barna i trappen utenfor senteret.

En lang dag i La Paz

Vi har én barnehage og to dagsentre i La Paz. De ligger alle innen en halvtimes kjøretur fra hverandre, og tradisjonen tro har vi derfor valgt å besøke samtlige på én dag. Først barnehagen, som heter Refugio de Amor; "Kjærlighetens tilfluktssted".

Denne plassen har en spesiell historie. Vi har ikke faddere her, siden barna er så små og bare blir noen få år, frem til skolealder. I stedet er det kunder og betjening ved Sjøboden Pub i Mandal som finansierer driften, både med tips, kjøp av "årer" og annet. Dette med Frelsesarmeens  lattermilde aksept. "Måtte de aldri gå tom for øl", var hilsenen vi fikk med oss hjem...

Det er stort sett enslige mødre som har fått plass til sine barn her. Da vet de at barna er trygge mens de er på arbeid; et typisk eksempel på at det ikke er så mye som skal til for å hjelpe noen til å hjelpe seg selv.

Det ble dans og opptredener til glede for oss gjester. Det småtrollene mangler av koreografi, tar de igjen i pur sjarm. :-)

Noen av barna, og de fleste av fadderne som var med på rundreisen. Barnehagen gjorde et meget godt inntrykk: Her fungerer tingene som de skal.

Det samme kan i aller høyeste grad sies om dagsenteret "El Tejar". Et stort senter, dette. Her er vi ikke alene, men en av flere organisasjoner som sørger for driften. Men som vanlig er vi de som sender penger jevnt og trutt hver måned, mens det ellers er straks mer uforutsigbart.

Danser og opptredener en masse her også. For oss på tur blir det selvsagt en god del av det samme, men heldigvis også alltid variasjon. Her på El Tejar var vel det eneste stedet vi fikk se og høre hip hop!

I tillegg fikk vi høre den yngste bror Fanebust fra talerstolen. Det var sjelden kost, men gikk aldeles utmerket. Vår kjære Gerd Dahlin tar seg her av oversettelsen til spansk.

Barn og faddere samlet i trappen utenfor senteret. Og så dro vi videre...

...til dagsenteret "Achachicala". Mens vi bare har godt å si om "El Tejar", var det en del å plukke på her. For noen år siden bekostet vi nytt kjøkken. Det fungerer fortsatt utmerket. Men toalettene var det så som så med. Her behøves et prosjekt, og det håper vi å motta om ikke så lenge.

Dansene var det imidlertid ingen ting å si på!

Flotte drakter og farger!

Noe nytt også her: Den dramatisk illustrerte historien om den gule katten! En katt ingen vil ha, men som man også må være meget forsiktig med å kvitte seg med, dersom det ikke skal gå riktig ille. 

"Ta bilde av meg!", "...og meg!". Stort sett er de temmelig så kontaktsøkende også her i La Paz, og alle ønsker å bli tatt bilde av. Igjen og igjen og igjen... :-)

Tøff kar, ikke sant? Han sto og hang like utenfor dagsenteret, men har forhåpentligvis også sin plass innenfor. Oppsummerng av dagen: Noe småplukk er det alltid å trekke - hvorfor skulle vi ellers reist rundt på våre besøk - men det var en både sliten og lykkelig gjeng som etter en langt dag kunne konstatere at Frelsesarmeen ivaretar driften ved barnehage og dagsentre i La Paz meget godt.
.