En takk til Nannestad videregående skole

Boliviafamilien har i flere år hatt stor nytte av støtte fra elever og lærere ved Nannestad videregående skole, som har samlet inn betydelige beløp til glede for Bolivias barn. Lærer og ildsjel Anne Margrethe Langerud har også vært med oss på rundreise flere ganger. Litt mer om hva det har resultert i - og en dypfølt takk - er nå publisert på skolens nettsider.

Boliviagrillings med Siw - mandag 29.6.

Vår kjære Siw Broman, Boliviafamiliens utrettelige ankerfeste i Cochabamba, gjør nå i juni sin annetårlige norgesrunde på vei til hjemlige Finland. Vi opprettholder derfor vår gode tradisjon, og har åpent hus og terrasse hos Frode og May Linn for alle Boliviafamiliens venner mandag 29.6. fra kl 18.

Ta med det du ønsker å legge på grillen, så holder vi salat og drikke!

Fattige barns jul: Turen til fjellene

Etter prosjektet "Fattige barns jul" - finansiert av elevene på Teinå barneskole i Stavanger og klasse 4b ved Austrheim barneskole i Haugesund - kommer her en rapport fra Boliviafamiliens frivillige, Maria Dirdal. Hun var med jentene fra vårt barnehjem Corazon Grande og delte ut gaver til fattige barn i fjellene rundt Cochabamba.

Turen til fjellene med Siw og noen av de eldste jentene på Corazon Grande er et event som skjer hver jul. Prosjektet er i regi av Boliviafamilien. På forhånd er det mye som må ordnes. Det blir bestemt hvilke fjellandsbyer vi skal besøke og Siw får inn lister på hvor mange barn som bor der og deres alder og kjønn. Videre blir det kjøpt inn gaver som passer alder og kjønn samt tannkoster, såper, håndklær, brød, osv. Personalet på Corazon Grande står for organiseringen av dette.

På selve dagen pakket vi opp en lastebil med både barn og gaver. De eldste jentene på Corazon Grande fikk være med for å hjelpe. Vi startet tidlig på morgningen, det var kaldt og vi var spente på dagen. Jeg har vært med en gang før, men for Tonje var dette første gang hun var i Boliva i det hele tatt. Vi pakket på oss ”alle” klærene vi hadde med oss, vi skulle jo opp på 5 000 moh. Vi havnet inne i lastebilen vi satt høyt og hadde god oversikt, alle og alt er klart og turen kan begynne. Vi humper av gårde opp fjell ”stien” som går rett opp fra Tiquipaya. Som sagt så sitter vi i en lastebil med god oversikt og stien svinger seg oppover, når vi svinger føles det som halve bilen henger utenfor fjellsiden. Jeg og Tonje veksler et blikk og fniser litt - av redsel!  Håper det blir bedre etter hvert, sier vi på norsk. Det ble det ikke, men vi ble litt vant til å leve på kanten av stupet (!)  og etter hvert er det ikke såååå skummelt….

Naturen og fargene er nydelig. Brune runde fjell, lilla potetplanter og mange fine lamaer.  Det er vanskelig for to jenter fra Norge og forestille seg hvordan det er å bo her oppe i høyden og kulden. Uten varmt vann i dusjen, vanlige toaletter, WiFi  og andre nødvendigheter. Men nydelig og fredelig er omgivelsene. Finere utsikt skal du lete lenge etter.

Etter ca 1,5 time finner stopper vi på en liten høyde hvor det er noen barn som venter. De har ullkjoler og sko laget av gummidekk. De er nysgjerrige og spente og kikker litt rart på oss hvite med rosa hår og nisseluer. Jentene fra Corazon Grande deler ut gavene. Jentene får barbiedukker og guttene får biler. Noen ser litt forskrekket ut og er ikke sikker på hva de skal gjøre, noen er begeistret og smiler og klapper andre trekker seg tilbake og beskytter sine gaver. Vi kjører videre og vinker til menneskene på høyden.

Vi ankommer en ”større” landsby. Omgivelsene er  fantastiske. Flere små murhus omringer en kirke og en liten skole. Kirken er lagt mur og leire og har et lite klokketårn som ringer inn til gudstjeneste hver søndag. Landskapet er grønt og frodig, potetåkrene var i full blomst med sine nydelige lilla blomster. Det er høye fjell og dype daler rundt oss. Menneskene i landsbyen har samlet seg på en liten slette utfor kirken og skolen. Barna står spente og ser forskrekket på oss som lasser av lastebilen med gaver, såper, brød klær og diverse. Vi bruker litt tid på å organisere oss, vi får alle oppgaver som vi skal utføre. Vi har med oss ei som er fra denne landsbyen som bor i Tiquipaya som har lister over barna som bor i landsbyen og deres aldre og kjønn. Hun leser opp fra listen sin og barna kommer frem enten alene eller med sine mødre for å ta i mot gavene.  Vi står og deler ut i flere timer. 

Vi ble både solbrente og sultne på disse timene. Etter at alle barna hadde fått gaver hadde vi litt tid til å se oss litt rundt i den lille landsbyen. Vi gikk rundt sammen med jentene fra CG og vi fikk se både skolen og kirken men ikke minst alle barna som satt i klynger og lekte med gavene sine. Gule lastebiler og rosa dukker. Gavepapir som fløy rundt og barn som lekte og smilte. Veldig koselig og givende å se denne gleden hos barna. Alle barn fortjener å leke! Før vi måtte dra videre fikk vi servert fisk og poteter som takk fra landsbyen. Fisken var fisket fra en elv nede i dalen og potetene plukket fra åkeren. Vi styrte unna fisken, men skrelte poteter for hånd og nøt en og to bolivianske poteter. Vi nordmenn seter pris på en god potet! Etter herremåltidet hadde landsbyens ordfører en liten takketale til Boliviafamilien, Siw, Corazon Grande og oss.  De satte virkelig pris på gavene og takket oss for at vi hadde kommet opp i fjellene med dem. Vi takket for oss og lesset oppi lastebilen igjen for å kjøre videre til neste stopp.

Veien videre viste seg å være MINST like smal og svingete som tidligere. Tonje hadde et aldri så lite HALLELUJA-utbrudd i den ene svingen som fikk oss alle til å le. Sjåføren lurte på om vi syns det var skummelt?  Hehe. Vi måtte vell innrømme at vi ikke var helt på hvilepuls, og spurte om han hadde kjørt her før? Han lo litt og sa at han hadde kjørt her hele sitt liv og kunne veiene i blinde, så vi var trygge med han. Vi pustet ”lettet” ut og sa vel begge at det var greit at våre mødre ikke viste om veiene her før vi dro på tur, da hadde det nok ikke blitt tur….

Vi kom til neste lille tettsted som lå en times tid fra landsbyen. Her var det et flatere landskap, mindre hus og færre mennesker. Vi så folk oppe i åssidene og tutet på vei inn til den lille skolen som var der. Barn kom løpende fra alle kanter og var ivrige. Her var det ikke så mange barn, så her brukte vi ikke så lang tid. Vi fikk delt ut litt sukker og brød til de eldre og gaver til barna.  Det siste lille stedet var vi inne på skoleområdet. Barna fikk sine gaver og de voksne fikk også litt. Jeg kikket inn i en av bygningene som var et klasserom.  Det er virkelig en annen verden! Gulvet var bare jord. Gamle trebenker og pulter, ingen elektriske lys. De har nå skole tenkte jeg. Og det er jo bra!

Når vi kom tilbake til Corazon Grande var vi slitne etter en lang dag. Men først og fremst takknemelige for en fantastisk dag med mange inntrykk, mye glede og samhold. Kjekt å være med jentene fra CG og se dem lære å hjelpe andre som trenger hjelp. Kjekt å se gleden i fjeset på barna når de får gaver og foreldrene som gleder seg for barna. Tusen takk til Bolivifamilien, Siw Broman og jentene på Corazon Grande for at vi fikk være med denne dagen og ikke minst tusen takk til dere givere som støtter Boliviafamilien økonomisk som gjør det mulig å hjelpe de som trenger hjelp og oppmuntringer.

Vi kan ikke hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen!

Maria Dirdal

Julebrev og juletakk!

Først av alt: Takk for strålende respons på vårt julefestprosjekt! Dere svarte sporenstraks med små og store bidrag, og i løpet av få dager var mer enn 23000 kroner kommet inn på konto. De er sendt til Bolivia, og nå blir det julefest på alle våre 24 barnehjem og dagsentre. Mon tro om vi ikke har skapt en ny tradisjon her...

Julebrevet vil nå ha dumpet ned i de fleste fadderes postkasser, landet rundt. Alle er postlagt, så det handler kun om hvor effektive Postens reinsdyr er. Men som alltid kan selve brevet også lastes ned her fra bloggen.

Ha en riktig god jul!

Gi barna en fest til jul!

Er det for sent å gi fadderbarnet mitt en julegave? Det spørsmålet får vi stadig vekk nå for tiden. Svaret er fortsatt nei, i hvert fall i noen dager til! Faktisk skal vi vel klare å få formidlet alt som kommer inn før 10. desember. Og kommer det enda litt senere, setter man helt klart pris på en januargave også!

Men her er en idé: Boliviafamilien har per i dag 24 barnehjem og dagsenter. Ved en en del av disse har faddere eller andre sørget for at det blir skikkelig julefest i år. (Dessuten har vi igjen fått finansiert vårt prosjekt hvor jentene ved Corazon Grande får mulighet til å dra ut på landsbygda og gi gaver til barn som lever i den usleste fattigdom. Fantastisk!) Men ved femten steder eller mer finnes det ikke midler til slikt. Å ta pengene fra det månedlige driftsbudsjettet går ikke - slike ekstravaganser finnes det rett og slett ikke rom for.

Alle barn burde opplevd minst en fest i året. Ikke sant? Og når en hel verden har bestemt seg for å feire, burde ikke noen måtte stå utenfor og se på.

Hva er det vi snakker om her? For en tusenlapp får man en fin markering. For to blir det skikkelig fest. For fem blir det legendarisk, som da en fadder gjorde stas på guttene ved hjemmet på Viacha nå i oktober. Det er det bildene her viser.

 

En piñata må til på en skikkelig fest!

Hvis du eller familien, klubben, bedriften din ønsker å bidra til en julefest for barna på et av våre barnehjem eller dagsenter, er det bare å sette inn et passende beløp på Boliviafamiliens konto 5343.20.53780. Merk det med "julefest". Pengene går så, uten fradrag av en eneste krone, til akkurat dette formålet. Vi kommer tilbake på nyåret med en rapport her i bloggen om hva vi fikk til, og hvor!

Roy Mangersnes: En fotograf som gir tilbake

Boliviafamilien har fått en fantastisk gave fra en av Norges mest anerkjente og prisvinnende fotografer. Roy Mangersnes har vært på to lange reiser i Bolivia, og gir nå bort hele fortjenesten fra fra salget sine ti beste bilder derfra - i korte, nummererte serier - til Boliviafamiliens barn!

Roy presenterer prosjektet i sin egen blogg, hvor du også kan bestille bildene. Sørg for å få dine favoritter før jul - til deg selv eller venner!

PS:
Vi behøver et utstillingslokale i området Sandnes/Stavanger. Har du en mulighet som passer, vær vennlig å ta kontakt.

Sucre: Den vakre, hvite byen

Litt av velkomstkomiteen på flyplassen!

Vakker er den, Bolivias tradisjonelle hovedstad og sete for Høyesterett! De fleste kaller den nok nå Sucre, men byen har også hett Charcas og La Plata - og for urinnvånerne heter den fortsatt Chuquisaca.

Snakker man om la ciudad blanca, den hvite byen, er det også klart hvilken by man mener. Navnet passer riktig så godt, i hvert fall om man beveger seg i sentrum, på og rundt den store plazaen, eller om man kikker ned på den fra utsiktspunktet La Ricoleta, hvor romantikken alltid ser ut til å blomstre.

Boliviafamiliens buss: Ikke akkurat førsteklasses, men bedre 

etter reparasjon av bremsene...

Byens bakside er imidlertid ikke like hvit, og man skal ikke langt bort fra sentrum før fattigdommen blir åpenbar. Også her finnes det svært mange barn med behov som foreldrene ikke klarer å dekke. Det har derfor aldri manglet barn ved våre dagsentre her.

Ved besøket på Batallon Colorados manglet det heller ikke faddere, siden hele vår store gruppe med reisende fra Norge fortsatt var intakt. Som ellers fikk vi oppleve tradisjonelle danser, men her også fiolinmusikk og sang av senterets egen stjerne: Jenta med det usedvanlig velpassende navnet Melody!

For noen av oss ble det også mulighet til å treffe (igjen) eget fadderbarn, og til å ta ham med rundt på både det ene og andre. Slikt blir det glade selfies av!

En annen ting vi gjør ganske ofte, er å besøke hjemmet til noen av de barna som er på dagsentrene. Så også her. Da slås man ikke bare over den enorme kontrasten til våre hjem i Norge, men også over det paradokset som ligger i relativ forbedring. For selv om det mangler lys, oppvarming, dør og vinduer - og selv om toalettet med det kalde vannet befinner seg under trappen og ute i gårdsrommet - ja, selv om hele "leiligheten" får plass i stua vår hjemme: Er det ikke flott når ett rom med fuktig jordgulv i løpet av noen år har blitt til tre rom med tørt sementgulv, og én seng på deling har blitt til to?

Det meste av et boliviansk hjem for tre

I møtet med en slik virkelighet, er det i det hele tatt mye man kan komme til å tenke på. Som disse godt situerte - både hjemme og her i Bolivia - som mener at fattigdom først og fremst har rot i latskap. De burde ha tatt en prat med moren som, i stedet for å ta minibussen, sparer 6 kroner hver dag ved å gå i én time, hver vei, til og fra arbeidet. For gjør hun det, kan hun sette bedre mat på bordet til ungene til hverdags, og invitere gjester på en flaske cola og litt sjokolade når det er fest!

 Hvem kommer på besøk?

Noen dager senere - og etter en tur til Potosi som jeg snart skal skrive om - var vi bare en håndfull omreisende igjen som kunne besøke ungene på Pokonas. De fleste av oss hadde måttet reise hjem til jobb og skole, forståelig nok. Vi som var igjen, hadde dessuten reist to, fire eller mange ganger tidligere. Dermed ga vi beskjed om at man kunne ta det helt rolig med disse flotte oppvisningene som så ofte blir oppført til vår ære. Samtidig vet vi at dette er noe mange barn ser frem til, så oppfordringen var bare å finne en passelig middelvei.

Det klarte man utmerket. Dansing ble det, etter at vi selv hadde vært med og pyntet gårdsrommet for anledningen. Men også tid til å leke med fotball, fotballspill og ballonger. Og til å ta uendelig mange portrettbilder på oppfordring!

Konklusjonen på oppholdet i Sucre, var i år som tidligere. Det er mye vi kunne og ville ha gjort, dersom de økonomiske forutsetningene var til stede. PC-lab for læring og lekser, utetak mot sol og regn, en ansatt til som kunne avlastet et tynnslitt personale. Får vi muligheten, så gjør vi alt dette, og mere til. Men tross alt vi skulle og kunne ha gjort, så er dette godt fungerende sentre som gjør mye godt for både barn og foreldre.

Trinidad: Hete dager i Amazonas

Etter fire meget travle dager i Cochabamba, reiste vi fredag til Trinidad. Altså ikke øya i Karibien, men den rare, lille jungelbyen som ligger som en øy ute i det enorme, grønne "havet" som kalles Amazonas.

Vi ble møtt av en livlig flokk av småfolk allerede på flyplassen, og etter innsjekking på hotellet var det rake veien ut på besøk til dagsenteret. Eller det plankeskuret med jordgulv som de siste årene har fungert som et dagsenter. Det holder tett mot regnet, og har dessuten et lite kjøkken for matprosjektet vårt, som gir et tyvetalls barn tiltrengt ernæring. Men å si at det er enkelt, er ikke å ta for hardt i. Blant annet mangler toalett, noe som gjør at senteret bare kan fungere for de barna som bor like i nærheten. De springer nemlig hjem når de må på do, og kommer så straks tilbake for mat, lek og leksehjelp!

Siden sist hadde gulvet fått dype sprekker. Det skyldtes at den forrige regntiden, som sluttet i mars, ble usedvanlig våt. På det verste sto vannet 40 cm opp på veggene i senteret. Det betyr at det ofte gjorde det samme i de nærliggene hjemmene. Svært mange fikk avlingene sine ødelagt. Men med karakteristisk pågangsmot har de satt igang igjen, for fordelen med dette ekstremt hete og fuktige klimaet, er at alt av planter gror ekstremt raskt.

Uansett var det ikke noe som la en demper på gleden under vårt besøk. Barna i Trinidad er veldig kontaktsøkende, og generelt langt mindre generte enn for eksempel oppe på høyslettene. Leksjonen om Norge som vi ofte drar - kommer vi fra Europa eller Afrika, er det varmt eller kaldt, stort eller lite, og er det sant at vi har sommer når det egentlig er vinter? - ga mange svar og enda flere kreative forslag.

Etterpå gikk vi bort på den omtrent 3 mål store tomten som er kjøpt for vårt kommende dagsenter. Det var vel for tredje gang, og vi spøkte litt om hva naboene må tro om disse rare gringoene som kommer innom hver oktober, tusler bort for å se på et halvryddet stykke jungel, og så reiser av gårde igjen - for så å komme tilbake neste år og gjenta nøyaktig den samme prosessen.

I så tilfelle skal de snart få se! For som bildet ovenfor viser, har tre av Vågen videregåene skoles elever nå tatt første spadetak og machetehugg. Så mye mer skjer ikke før regntiden er over - prøv selv å jobbe mens du blir spylt med en hageslange - men i april starter endelig byggingen av det nye dagsenteret.

Byggingen vil skje i moduler, pø om pø, ettersom økonomien gir muligheter. Men i første omgang blir det kjøkken, spisesal, kontor og to-tre "aulaer", altså rom hvor ungene kan leke og lære. Og toalett, selvsagt, noe som vil øke rekkevidden og gjøre senteret anvendelig for langt flere barn enn i dag.

Lørdag og søndag stoppet hele Boliva opp. Gater som ellers er fulle av trafikk, lå helt øde. Alle butikker var stengt. Hva i all verden? Svaret var valg på nasjonalforsamling, og et høyst ventet gjenvalg av president Evo Morales, som dermed i 2015 begynner på sin tredje femårsperiode. Det skal vi ikke mene så mye om her, annet enn å si at som statsledere flest gjør han vel både godt og dårlig, men åpenbart nok av det første til å bli gjenvalgt med rungende majoritet - og uten at det er grunn til å mistenke noe rusk i den forbindelse. Om man da ikke synes det er bittelitt i overkant at de som ikke stemmer (på den de måtte ønske), risikerer å få sin bankkonto stengt for uttak i tre måneder...

Vi dro lørdag ut på elvene som går på kryss og tvers i regnskogen, og som utgjør det viktigste transportnettet. Der fikk vi med oss et yrende dyreliv og lærte ikke så rent lite om tropisk jordbruk, men også et kraftig værskifte, med kjapp overgang fra sol og nydelig vær til tordenstorm, vind og sprutregn. Så ble det igjen helt stille, men også helt mørkt. Det var dermed en temmelig utslitt gjeng som var tilbake på hotellet, ikke klokken seks som planlagt, men ved ellevetiden. Søndagen - selve valgdagen - ble ytterst lite gjort. Og like fullt var det en boliviagjeng preget av opplevelser som fylte det knøttlille ruteflyet fra Trinidad mot Sucre mandag morgen. Faktisk fylte vi det så godt at det ble et "privatfly": Pilotene så lite poeng i å fly innom La Paz, slik ruten egentlig tilsa, når det uansett ikke var ledige seter om bord...

En hektisk uke i Cochabamba

-->

To kule karer!

Avreisen fra Sola var fredag kveld, og egentlig burde vi ha kommet frem lørdag ettermiddag: En gruppe på femten boliviafarere som skulle møte en håndfull allerede ankomne i Cochabamba. Men slik gikk det ikke: En times forsinkelse fra Sola – og et lite behjelpelig Lufthansa – gjorde oss ti minutter for sene til flyet over Atlanteren. Dermed ble det et døgn på hotell i Frankfurt som vi definitivt kunne klart oss uten.

Vel fremme var gleden likevel stor. For en fantastisk velkomst! Små og store barn med blomster, ballonger, kyss og klemmer; et stort oppbud fra Frelsesarmeen; gamle venner fra tidligere besøk. Og Siw Broman, selvsagt, med sitt store smil.

Noen time senere, etter å ha blitt installert på høyst beskjedne, men rene og vennlige Hotel Monserrat, satt trøtte nordmenn på restaurant og duppet med hodet i tallerkenen. Vel var klokken ni på kvelden i Bolivia, men for andre var det klokken tre på natten…

Neste morgen begynte programmet. Først gikk ferden til dagsenteret Huayra Khasa. Det ligger midt i Cochabamba by, og har både småtroll og større fadderbarn. Det samme gjelder dagens neste visitt, Catalina Booth. Begge stedene har vært drevet av Frelsesarmeen i mange tiår, og det bærer de preg av. Ikke på noen negativ måte, men ved at alt ser ut til å fungere trygt og godt, og er ved det samme hver gang vi er på besøk. Slik var det også denne gangen. Vi fikk se barna (og personalet!) opptre med danser, og deltok selv på stive ben. Vi gikk fra rom til rom og hilste på små barn med godt grep om suppeskjeen, før vi selv fikk servert en enkel, smakelig lunsj. Inntrykket var klart: Dette er to sentre som fungerer akkurat slik de skal, til glede for barna selv, foreldre (der de finnes) og lokalsamfunnet. Her er det stø kurs som gjelder!

Det er til de grader også sant for dagens tredje stopp: Corazon Grande. Bedre barnehjem finnes neppe i Bolivia! Sammen med et stabilt, dyktig personale sørger Siw og Carla for at de 25 jentene har det så godt som overhode mulig. Det merkes med en gang man kommer innenfor porten, og bekreftes av jentene selv: trygge, herlige barn som tar kontakt, pludrer i vei, leker og inkluderer. Når man ser dem slik, er det vanskelig å forså hvilken forferdelig oppvekst mange har hatt før de fikk et trygt hjem.

Julia og Patty går på dans tre kvelder i uken. Det synes!

Kvelden ble avsluttet på beste vis: Tradisjonen tro dro hele bølingen av faddere, barn og personale noen hundre meter bort i veien, til Don Robertos flotte restaurant. Så fikk vi altså klemt inn det vi egentlig skulle ha gjort, selv om det var kveld og bassenget fikk stå i fred. Fantastisk hyggelig ble det uansett! For om det er hyggelig med dans og taler, så er det ikke noe som er bedre enn å få tid til å bli kjent med ungene, bare ved å være med dem.

Tirsdag formiddag tok vi av gårde til vårt nyeste dagsenter, La Roca. Igjen en stor opptur: Ikke bare er selve bygget både flott, godt dimensjonert og funksjonelt, men driften ser ut til å gå meget bra. Dyktige offiserer, godt personale, blide barn. Vi fikk også gleden av å åpne det nye datarommet, komplett med fire PC-er. Men stoler hadde man visst ikke husket! Det blir det en snarlig ordning på.

Etter dette var det med sommerfugler i magen vi besøkte det nærliggende senteret Ushpa Ushpa, som vi bygget to år tidligere, blant annet med meget god hjelp fra Nannestad videregående skole. Det viste seg helt unødvendig, for også her ventet en positiv opplevelse. Mest av alt skyldtes nok det samarbeidet som Frelsesarmeen har fått med frivillige fra organisasjonen Tearfund. Ikke mindre enn ni ungdommer, de fleste fra Storbritannia, var til stede for å hjelpe med det daglige arbeidet. Dette er et samarbeid som har pågått noen måneder, og som er tenkt både å fortsette og å bli utvidet til flere dagsentre/barnehjem. Fra Boliviafamiliens side synes vi dette er aldeles utmerket: Ikke bare vil det gi barna våre bedre oppfølging, både med lekser og annet, men det får midlene vi sender til å strekke lenger. Samtidig gjør det på ingen måte våre egne frivillige unødvendige: Med 24 barnehjem og dagsentre over hele landet kommer vi aldri til å få for mange gode hjelpere!

Kapteinen og en av de frivillige. Plakaten har barna laget:

"Livet mitt har verdi, kroppen min har ingen pris"

En annen ting som er verdt å fremheve, er hvor godt Uspha Uspha er integrert i lokalsamfunnet. Mødre, noen fedre, besteforeldre og annet dukker alltid opp ved vårt besøk, og innendørs har man stilt ut mye flott håndverk som blant annet er resultat av kurs og samlinger på kveldstid. Det er altså ikke kun barna som har glede av senteret. Slikt er noe vi oppmuntrer til overalt, men sjelden fungerer det som godt som her.

Så kom onsdagen med en – riktignok forventet – nedtur. Guttehjemmet Oscar Ahlm har, unnskyld uttrykket, vært vårt problembarn de siste to årene. Det har først og fremst to årsaker: Myndighetens mislykkede politikk og Frelsesarmeens dårlige ledelse. Politikken kan vi ikke gjøre noe med, annet å forklare at den har gått ut på å bedre statistikken ved å sende flest mulig barn hjem, samme hvilket helvete som venter dem der. Nå er det tegn til at de har forstått at dette resulterer i flere gatebarn, ikke sunne oppvekstforhold. Det neste blir forhåpentligvis at man forstår at man bør støtte private barnehjem, som jevnt over gir barna et betydelig bedre – og for myndighetene kostnadsfritt – tilbud, i stedet for å straffe dem med pålegg de selv ikke er i nærheten av å overholde. Faste tjenester fra psykolog og sosialarbeider er blant disse, noe Oscar Ahlm faktisk har på plass.

Oscar Ahlm har (for?) mye plass, for lite innhold

Når det er sagt, så var Oscar Ahlm preget av mangel på det aller meste. Det inkluderer møbler og gardiner, men først og fremst tilstrekkelig personale og ledelse. Det forrige offiserparet fra Frelsesarmeen som hadde fått i oppgave å ta seg av hjemmet, har ikke vært oppgaven voksen. Det har Frelsesarmeen selv forstått, og derfor byttet dem ut to uker før vårt besøk. Den som, tydelig forfjamset, var satt inn i stedet, har god erfaring med barnehjemsdrift, men er enslig. Bemanningen på et barnehjem med 32 innskrevne gutter er altså én offiser og én kokke, samt psykolog og sosialarbeider med 10 timer per uke hver.

Guttene leker i velbrukte apparater

Dette duger ikke, og Oscar Ahlm ble derfor hovedtemaet for vårt møte med ledelsen i Frelsesarmeen i Cochabamba. Her hadde vi forberedt en real oppvask. Men så viste det seg at også ”Frelsen” møtte med solide planer. Disse innebar øyeblikkelig innsetting av et ektepar – begge leger – som ansvarlige for Oscar Ahlm, samtidig som den nå ansvarlige går over i en hjelperolle. Dermed får guttene ikke bare 100 prosent økning i tilgjengelig personale, men også noen med relevant kompetanse som kan ta den farsrollen som så sørgelig har manglet.

Om vi ikke var fornøyde, snyter vi selvsagt ikke guttene for en fest. 

Da hører galskapen rundt en piñata med!

Når Frelsesarmeen nå tar disse grepene, vil Boliviafamilien følge opp med prosjektmidler. Her behøves alt fra madrassovertrekk for sengevætere til nye stoler, bord og hyller, samt midler til oppussing. Det positive er at dette er slikt som enkelt kan kjøpes for penger (vi må bare klare å skaffe pengene!), og at det meste av nødvendige fasiliteter allerede er på plass. Transportbehovet fikk vi også raskt løst, ved at en personbil byttes mot minibussen fra dagsenteret Parotani. Oppsummert har vi da troen på at de største utfordringene ved Oscar Ahlm omsider er løst. Men at gode planer nå blir omsatt i praktiske tiltak, det er noe vi vil følge med argusøyne fremover!

Onsdagen kunne heldigvis avsluttes langt mer positivt. Vi dro videre nettopp til dagsenteret Parotani, som ligger i en søvnig og støvete landsby noen mil utenfor Cochabamba. Her var alt ved det gode og gamle. Dagsenteret har åpenbart en viktig plass å fylle, med mat, leksehjelp og lek. Også her har barna vonde historier, som hun på ti år med en liten treårig søster i hånden som kunne fortelle at pappa stakk av før minstejenta ble født, og mamma døde i feber i fjor. Men så gikk livet likevel videre: Onkel og tante overtok ansvaret for dem, og dagsenteret har gitt dem et trygt sted å være når disse er på jobb. Så kom en stor gjeng bleke gringos fra Noruega på litt overveldende besøk, det ble fest og dans for en stakket stund, men helt sikkert også langt bedre hverdager enn uten senteret.

Siste dag i Cochabamba begynte med besøk på Evangelina Booth. Og igjen er det noe fortrøstningsfullt i at et barnehjem som har tatt vare på rotløse jenter siden lenge før Papa Baste banket på porten i 1981, bare fortsetter å gjøre akkurat som det er ment å gjøre. Vi har ikke råd til noen store løft – sant å si må det av og til litt økonomisk nødhjelp til ved siden av fadderskapene, for å fylle opp matboden og annet. Kanskje vil nyåpningen av ”Dulce Hogar” – jentenes egne lille snackbar, hjelpe også hjelpe litt. Men det er uansett en fryd og en glede å tilbringe tid med disse flotte, glade, bråkete jentene.

Stapp bussen full, vi skal på tur! Det ble masse herlig 

sang & skrål på veien...

Derfor var det også fint at det meste av tiden vår med jentene fra Evangelina ikke gikk til å sitte å se dem opptre for oss. I stedet gjorde vi som vi pleier: Tok alle med opp til ølkongens lekepark og restaurant. Der pratet vi sammen på spansk, engelsk og fingerspråk, lekte i apparatene, drakk brus, spiste is. Helt til det ble kveld.

Film: Dagligliv og utfordringer på Evangelina Booth

For et herlig gjensyn, når vi nå straks står på reisefot til Bolivia igjen! Frelsesarmeens film fra jentehjemmet Evangelina Booth bringer gode minner. Dette var stedet hvor Baste Fanebust fant sitt fadderbarn Naida i 1981, og dermed også Boliviafamiliens begynnelse.

I alle årene etter har Boliviafamilien finansiert driften her. Filmen viser til fulle hvordan Frelsesarmeen i Cochabamba har omsatt dette i praktisk omsorg. Av alle verdens soldater er nok medmennesker som Franklin Abasto og Leonora Vargas blant dem som har gjort mest godt...

Noe som er flott med en dokumentarfilm som denne, er at vi kan komme innpå dagliglivet til jentene. Det er ellers ikke lett på tusen mils avstand, og heller ikke på våre korte besøk med to års mellomrom. I filmen får vi også høre om jentenes fremtidsdrømmer - og møte Magda T., som har vokst opp med fadder fra Boliviafamilien og blitt hjulpet frem til en fullført universitetsutdannelse!

Boliviafamiliens sommerbrev - og en oppdatering

De aller fleste av våre faddere vil ha fått det i posten allerede, sammen med brev og bilde fra fadderbarnet sitt. Et tyvetalls faddere hadde flyttet siden sist uten å oppgi ny adresse: Deres brev er nå i posten for andre gang. Og noen få mangler fortsatt, fordi vi venter på informasjonen fra Bolivia. Den er underveis!

Uansett, og for alle som vil vite litt om hva vi holder på med: Sommerbrevet kan lastes ned her!

En annen ting: Nettsidene våre på www.boliviafamilien.org hadde ikke blitt oppdatert på en stund; det er jo i bloggen og på Facebook ting skjer. Men nå har vi fått pusset litt også på denne faste nettsiden, slik at den ikke henger igjen i 2010. :-)

Artikkel om Boliviafamilien

Når det piper i telefonen, da er det ikke sjelden vår ildsjel Hans Olav Meland som befinner seg i den andre enden. Hva som da er på gang er ikke lett å si, men ofte innebærer det god PR for Boliviafamilien. Så også da vi nylig fikk beskjed om å innfinne oss i Stavanger på nærmere angitt tid og sted for intervju...

Resultatet ble riktig så bra. Det sto nylig på trykk i bransjebladet til Industri og Energi, en av landets viktigste fagorganisasjoner. Klikke selv og se:

O fryd! Reddet av posten...

 (Glad gutt med bursdagsgaver fra fadder)

De to blad Fanebust har ikke vært særlig høye i hatten de siste ukene. Fra Bolivia gikk meldingen om at to svære konvolutter var sendt - som alltid rekommandert - med hundrevis av brev, bilder og takkekort som skal ut til våre faddere med sommerbrevet vårt. Vi ventet så rolig i en uke, holdt fortsatt hvilepuls etter to...men etter den tredje begynte angsten å sige på. Etter den fjerde sendte vi etterlysning gjennom Posten. For hva i all verden skulle vi gjøre dersom alt dette arbeidet, møysommelig gjort ved hvert eneste dagsenter og barnehjem, bare forvant?

Den femte uken gikk også. Og den sjette. Og så endelig:

 

Aldri har vi vel vært gladere over å få en diger kladeis med arbeid! Nå skal alt sorteres, systematiseres, oppdateres... Men katastrofen er avverget, og vi skal få til et fullverdig sommerbrev i år også!

Bruk Tanken!

En av Boliviafamiliens absolutt ivrigste ildsjeler, Hans Olav Meland, har fått velfortjent oppmerksomhet i Stavanger Aftenblad. En oppmerksomhet han generøst deler med Boliviafamilien, for i 20 år har tanken om å bruke Tanken vært til nytte og glede for Bolivias barn. Les mer om dette i denne artikkelen!

Hilsen fra Corazon Grande

Kära vänner, 

Hoppas det nya året börjat bra för er alla. Tusen tack för att ni fortsätter att hjälpa oss!!!

Vi har haft mycket regn det här året.... Det var översvämningar förra året och jag läste någonstans att det regnat 5 gånger mera i år.

Åtminstone 42 tusen familjer är drabbade av översvämningarna och över 22.000 djur har dött. Det är inte alltid att det regnar sååå mycktet, men varken hus eller vägar är byggda för regn. Det är varje år samma problem under regnperioden. Ett typiskt u-landsproblem! Priserna på matprodukterna har stigit som följd av översvämningarna. De tropiska delarna av landet är mest drabbade av regnet. Vi får hoppas regnet snart tar slut för denna gång!

Första mars är den stora karnevalen i Oruro där det är folkdans natt och dag, ca. 24 timmar är det dans. Folk åker till Oruro från olika delar av landet och också från utlandet. Karnevalen i Oruro har blivit utnämd till världs kulturstad av Unesco. (”Oral and Intangible Heritage of Humanity”). Det är en fröjd att se flera tusen dansare i färgglada dräkter dansa olika folkdanser på gatorna i Oruro! Det direktsänds i teven.

Och i februari börjar man redan ”fira” Karenval, dvs man leker med vattenbalonger, båda stora och små pojkar... Lite motsägande, det är stor vattenbrist i Cochabamba och så skall man kasta bort vattnet! Det har varit få dagar med sol hittills, så man har inte sett många vattenballonger ännu... 

Presidenten har bett om hjälp till de drabbade av översvämningarna och det har också kommit internationell hjälp. Det finns många som förlorat allt, alla sina egendomar. Ett 40 tal personar har dött i  översvämningarna.

Sommarferien tog slut och den 3 februari började skolorna igen. De flesta av flickorna på Corazon Grande var väldigt glada att återvända till skolan. De var glada att få se sina klasskamrater igen och också lärarna och villiga att möta nya utmaningar...

Jauqeline flyttade till ”Reci” ( Frälsningsarmens studenthem för flickor) i slutet av januari. Det var inte lätt för henne att flytta bort från oss, men ett nytt skede i hennes liv har börjat. Det är ju nog en process för henne att vänja sej till det nya och bli självständig. Den 26 februari börjar hennes studier på univeristetet. Hon skall studera ekonomi. Hon får komma och hälsa på oss på veckosluten och det har hon gjort.

Vi har två flickor, Alba och Arminda, som blir studenter i år, dvs i december. Och vi hoppas att de också får plats på Frälsninsgarmens studenthem för flickor. Alba har redan i flera år sagt att hon vill bli läkare. Hon är mycket bra elev i skolan så jag tror hon har alla förutsättningar att lyckas. Alba har fått 3 års stipendium på ett institut för att lära sej engelska, CBA (”Centro Boliviano Americano”), hon får studera gratis där och det är ett bra institut. Hon åker dit varje dag från måndag till fredag.

Arminda är inte lika säker på vad hon vill studera. Men under ferien/lovet har hon jobbat halv tid hos en fysioterapeut (behandlingar och därtill har man spinning) och hon säger att hon blivit intresserad av att studera fysioterapi.

En fin nyhet är att vi fått stipendier av skolstyrelsen så 9 flickor kan studera sömnad. Vi vill att flickorna skall lära sej praktiska saker och att de har någon teknisk utbildning före de lämnar oss. Vi vill att de skall vara förberedda att möta livet utan för, vi vill ge dem redskap att försvara sej med. Och nu fick vi tillfället ! Men fastän vi har 9 stipendier bör vi betala en del. Inskrivningsavgiften är 100 Bs per flicka (nästan 10 Euro) och månadsavgiften är 600 Bs (nästan 60 Euro) som är lärarens avgift. Och så har de en lärobok och de behöver material och så tyger (stoff). De studerar varje lördag förmiddag mellan 9.00 och 12.00. De hinner nog på ett år lära sej mycket inom sömnad!  Vi hoppas få pengar att täcka dessa extra utgifter i samband med flickornas studier i sömnad.

Marisol flyttade ifrån oss förra veckan. Barnskyddet bestämde att hon skulle bo tillsammans med sina systrar och bröder vilka bor på ett annat barnhem. Vi saknar henne, men Marisol ville nog också vara tillsammans med sina syskon.

Vi hoppas det här året blir ett bra studieår för alla våra flickor! Studierna är viktiga, de är nog grunden till hur ens framtid blir, i de flesta fall. Och vi hoppas att flickorna skall ha en god självkänsla som de sedan kan bygga vidare på. 

Vår lilla buss börjar bli liten för oss, för 24 flickor och tanter.... och vi har redan haft den i ca. 7 år, ofta hamnar vi att föra den till verkstad pga olika tekniska fel. Hoppas vi får möjlighet att detta år byta ut den mot en nyare och mot en lite större.

 

 Jag vill önska er alla kära vänner en god fortsättning på det nya året!!!

TUSEN TACK FÖR ALLT SOM NI GÖR FÖR OSS!!!

Kramar och kyssar från oss på Corazon Grande!

Hälsningar; Siw