Et annerledes opphold som frivillig

Jeg heter Elise, er 20 år og er nettopp ferdig som voluntær i Potosi. Jeg har jobbet på barnehjemmet Himmelbjerget og på dagsenteret Maria Cristina. Der har jeg vært siden slutten av september, så det vil si at jeg har bodd omtrent seks måneder i Potosi.

Potosi ligger på ca. 4300 m.o.h., altså noen meter høyere enn Galdhøpiggen. Det får sine følger med at Potosi alltid er kaldt og at det slett ikke er beste plassen for lange joggeturer. Det bor rundt 250 000 mennesker i Potosi, sentrum er ikke stort større enn sentrum i Sandnes og Potosi flyter ikke over av kulturopplevelser. Potosi er mest kjent for gruven, “Cierro Rico”: I dag jobber det rundt 30 000 i gruvene, og arbeidsmetodene er forsatt like primitive som de var under spansketiden. Mange unger er i dag farløse på grunn av det farlige arbeidet i gruvene. Under spansketiden var Potosi en av verdens rikeste byer, men da spanjolene dro tok de også med seg gull, sølv og den rikdommen som fantes. Det som står igjen i dag er nedslitte bygninger etter spanjolene, en gruve uten særlig store verdier og et folk som lever under ekstrem fattigdom.

Barnehjemmet var enda ikke åpnet da jeg flyttet til Potosi. Derfor begynte jeg å jobbe på dagsenteret Maria Cristina. Jeg trivdes svært godt der, så etter at barnehjemmet ble åpnet forsatte jeg på dagsenteret to dager i uken. Dagsenteret har rundt 35 unger og de kommer i to omganger: en gruppe kommer om morgningen og en gruppe kommer på ettermiddagen; avhengig om de går på skolen på morgen eller ettermiddag. I begynnelsen var jeg den eneste som var med ungene, med unntak av kokkedama som laget mat. Det var for meg ganske overraskende å få så mye ansvar! Heldigvis, med tiden har det nå kommet på plass en ny ansatt som skal hjelpe ungene med lekser og det som trengst. Ettersom jeg ikke er godt nok kjent med skolevesenet, metodene de bruker og hvordan lekser skal gjøres, var jeg langt i fra den rette personen til det arbeidet. Det jeg i stedet har brukt tiden på er å lage forskjellige ting med ungene; papirbretting, maling, tegning, lage norsk mat osv… Til stor glede for alle ungene!

De siste ukene i Potosi har jeg fått besøkt noen av ungene som kommer på dagsenteret. Da vil jeg bare si til alle, at den hjelpen dere gir går til unger som virkelig har behov for hjelp: Jeg tror neppe noen av dere kan finne dere i i å bo i et lite rom, der hvor dere akkurat har plass til senger og et bord, og der hvor dere i tillegg må dele to senger til hele familien. Hva om både mor og far i tillegg var syke? Og hva om taket i tillegg var så dårlig at regnet kom inn, mens dere ikke hadde rå til å gjøre noe med lekkasjen? Og om rommet deres var uten strøm og varme?

 

Himmelbjerget åpnet 16. oktober i fjor høst. Likevel er det fremdeles mye som står uferdig: ikke mer enn det aller nødvendigste er på plass. Ungene har soverom, et lite lekserom og et kjøkken som egentlig ikke er stort nok til alle sammen. En spisesal er derfor svært ønsket og under bygging, det vil også gi oss et stort fellesrom hvor alle kan være. For uten at barnehjemmet ikke er ferdig bygget, har det også gitt oss utfordringer på grunn av mangler på ting: da barnehjemmet åpnet var det 8 unger og kjøpt inn senger og det som trengs til 16 unger totalt. I begynnelsen av februar ramlet det inn 12 nye unger og vi hadde verken senger eller alt som behøves til alle disse ungene. Heldigvis er sengene nå på plass, selv om andre ting forsatt mangler. Jeg skal ikke begynne å nevne i detalj alle problemer som har vært og som fremdeles finnes, men å åpne et nytt barnehjem er ikke lett: verken hvordan økonomisk drift skal sikres eller hvordan ungene skal oppdras.

For meg har oppholdet i Potosi bydd på enormt mange utfordringer, det har ikke vært lett på noen måte. Jeg har ved flere anledninger hatt lyst til å snu. For det første har det vært vanskelig å fryse nesten hver dag. Enda vanskeligere har det vært å komme helt ny, uten å kjenne noen, og etterhvert finne ut at det heller ikke er lett å få seg et nettverk. Jeg har måttet akseptere at min plass og mitt miljø har vært jobben, folkene i Frelsesarmeen og ikke noe mer. Jeg har forstått at det er farlig når det er mørkt: barnehjemmet ligger et lite stykke utenfor sentrum i et fattig strøk og der kommer man ikke hjem etter at det har blitt mørkt! Jeg har forsatt store problermer med å finne meg i hvordan barna oppdras: jeg er ikke vandt med og heller ikke enig i at en unge skal få høre hvor lite flink han er, eller hvor stygg han er i fjeset. Det har overrasket meg å oppdage at unger på 8, 10 og 12 år har gått flere år på skolen uten å kunne lese eller skrive! Her i Bolivia er det ikke noen som fanger opp de med lærevansker.

Tross i alle disse utfordringene, er jeg nå veldig takknemlig og glad for at jeg ble tiden ut i Potosi. Jeg har lært enormt mye og jeg har fått sett Bolivia på en helt annen måte: jeg mener jeg nå kjenner bedre det som er hverdagen til den vanlige bolivianer. Og det er ikke mye som gleder meg mer enn 20 herlige unger som springer mot meg når jeg kommer hjem!

Nesten hele oppholdet i Potosi bodde jeg på barnehjemmet. Det gjor at jeg kom veldig tett på livet på barnehjemmet, noe jeg er veldig glad for! Ulempen med på bo på barnehjemmet var selvsagt at jeg ikke har like stor frihet til å gjøre andre ting, som jeg hadde hatt dersom jeg bodde utenfor barnehjemmet. Jobben min på barnehjemmet har bestått i veldig mye rart! Ettersom jeg er frivillig er det ikke mye som jeg blir pålagt å gjøre, det er mye opp til meg selv hva jeg vil bidra med. Jeg har for all del hatt lyst til å bidra med mest mulig, så dermed har jeg også jobbet mye! Hver morgen har jeg vært med å få ungene ferdige til skolen og jeg har laget forkost. Jeg har hjulpet til med lekser og når det har vært mulighet har jeg brukt mye tid på å lage ting sammen med ungene. Ungene er veldig ivrige på å lære nye ting, noe en av jentene har bekreftet med å si til meg” Tía Elise, du lærer oss alt du!” Jeg har laget norsk mat, og presentert flere norske tradisjoner, som f.eks: pakkekalender, som var til stor glede for alle ungene! Jeg har likt veldig godt å sette med ned med de som verken kan lese eller skrive, men se hvordan de har lyst til å lære, så lenge det er noen som gidder å bruke tid sammen med dem. Det har også blitt tid til noen ekskursjoner som f.eks. tur til Casa de Moneda (et veldig kjent myntemuseum) og tur til badebasseng. Utenom arbeid som har forgått på barnhjemmet har jeg også hatt flere handleturer til Cochabamba. Den siste turen, som var for et par uker siden, kjøpte jeg inn både senger, madrasser, klær og leker. Så mye at jeg måtte skaffe meg en lastebil til å frakte tingene til Potosi. Selv om jeg syns det er litt rart at Frelsesarmeen foretrekker å sende ei gringita (utlending) på handletur, i stedet for en av sine, så har jeg fått lært ganske mye av være handelsmann.

Når dette skrives er det bare noen få dager siden jeg drog fra barnehjemmet. Det var alt annet en gøy å ta avskjed med ungene. Jeg lengter allerede tilbake og ser fram til dagen jeg skal få besøke de igjen! Det som har vært aller, aller kjekkest med å være i Potosi, er å vite at jeg virkelig har vært til hjelp! Derfor, om jeg ikke kan anbefale alle å gjør det samme, så vet jeg at det likevel er noen av dere jeg kan anbefale å gjøre det samme. Å kunne spansk på forhånd er helt nødvendig og det er også helt nødvendig å ha reist litt før, gjerne med erfaring som frivillig på et annet barnehjem! Jeg anbefaler ikke å dra alene, det er bedre å dra to. Til slutt, dersom du virkelig har lyst til å gjøre en innsats og er klar for et par utfordringer, så anbefaler jeg Potosi! Det trengs nye frivillige i Potosi!

En frivillig takker for seg...

...og vi for henne! Elise Øksendal har det siste halvåret - og vel så det - gjort en fantastisk innsats for oss ved det nye barnehjemmet Casa Himmelbjerget i Potosi. Å si at hun har vært til nytte og glede både for barna der og Boliviafamilien her hjemme, er å underdrive sterkt. Vi er henne stor takk skyldig.

Hun har en veldig god blogg fra sitt opphold. Du finner den her.
.

Zoom Ins vårfest til Casa Himmelbjerget

Vi er visst inne i en god stim! Ikke før har vi børstet av oss støvet etter feiringen av de "100 fortryllende kilo", så inviterte ungdomsgruppen Zoom In ved Fredheim Arena til Vårfest. For fjerde gang!

Det ble miniforedrag, sang, mannekengoppvisninger av hotteste indianermote fra Bolivia, boliviansk mat og drikke, samt utlodninger og auksjoner til den store gullmedaljen. Et desidert høydepunkt var å treffe vår (og Zoom Ins!) frivillige Elise Øksendal live på storskjerm fra Casa Himmelbjerget via Skype, omgitt av barnehjemmets glade beboere! Utrolig hva som går an...

Og utrolig hva man får til! Zoom In og - mistenker vi - foreldre som har latt seg overtale til å åpne lommebøkene på relativt vidt gap, har betydd veldig mye for dette prosjektet. De har stilt opp gang på gang. Ved denne anledningen ble det visst rekord, med nær 58 000 kroner i løpet av festen. Det vil bli sendt uavkortet til byggeprosjektet, og betyr at vi nå kan få fullført kjøkken og spisesal i sidebygget. At de kan ta i bruk dette, vil igjen gi plass til flere barn på barnehjemmet - pluss bedre fasiliteter for alle.

Takk for en strålende innsats. Dere er gode!
.

"100 fortryllende kilo"

 (Fortryllende. De 100 klarer han alene...)

Den siste tiden har det tikket inn prosjektbidrag til Boliviafamiliens konto med denne påskriften. Cirka 15 000 kroner til sammen!

(Goe gang!)

Bakgrunnen er denne: Vår gode venn og søskenbarn Tor Inge har oppnådd både en anseelig alder og ditto kroppsvekt. Alderen, men kanskje ikke vekten, ble nylig feiret med en stor fest. Bursdags"barnet" ønsket ingen gaver til seg selv, men i stedet bidrag til vårt nye barnehjem, Casa Himmelbjerget i Potosi.

(Korte bukser, langt hår. Bursdagsbarnet trakterer også seksstrengeren.)

Festen var topp, med god mat, fine taler, god musikk av AC/ZZ. ;-) Og ikke minst ble altså resultatet veldig godt. Tenk at man kan gjøre en fest til nytte!
.

Vårbrev fra Corazon Grande

Hej Kära Vänner:

Det har hunnit gå en tid in i det nya året!!! Hoppas ni alla har det bra!! Jag har hört och sett att ni har hatt kallt och mycket snö...

I går var det 36 grader som varmast här...  Men vi är inne i regnperioden och då det regnar är det kylligt, man behöver nog ha varmare kläder på sej då. Regnet kom sent denna gång och skörden blir nog inte så god det borde bli. På endel ställen i Bolivia drabbades man av torka så pass att boskap dog, man hade inget vatten att ge dem. Och nu är det översvämningar tex. i Chapare, speciellt i en turistort som heter Villa Tunare. Det är 4 timmars körning från Cochabamba. (I Bolivia talar man om tid och inte avstånd, vägarna är inbte så bra här). Över 1000 familjer i landsbyn är drabbade.

Några dagar före det nya året började beslöt regeringen att höja bensinpriset med 70 % och det blev stora protester och våldsamheter. Före det hann bli värre beslöt regeringen att igen gå ner till det normala bensinpriset. Men man säljer bensinet billigare är det egentligen kostar, så en liten höjning skulle ha varit bra. Man höjningen ville man motverka den illegala försäljningen av bensinet till grannländerna. 

Just nu är det brist på socker i Bolivia. Det säjs också att det nog finns, men att det är undangömt för att man skall kunna höja priset. Det går rykten om att staten vill bli ägare av allt socker...

Skolorna har börjat och livet är mera normalt här. Flickorna på Corazon Grande hade en väldigt fin sommarferie. I december fick de gå i simskola. Vi hade en så fin jul och nyårsfirning tillsammans med de danska voluntärerna och vännerna Ivan och Kirsten. Och vi blev bjudna av dem på en resa. De hade samlat ihop pengar i Danmark till denna resa. Carla och jag reste med de 12 största flickorna till Santa Cruz och vi var där fem dagar. Den fjärde dagen kom också Ivan och Kirsten och anslöt sej till gruppen...

Santa Cruz är en stor stad i den tropiska delen av Bolivia. Det tar 11-12 timmar från Cochabamba till Santa Cruz med buss. Vi gjorde mycket under vår vistelse i Santa Cruz. Vi besökte en park som heter ”Aqualandia” med flera simbassänger och rutschbanor och en stor simbassäng där de hade emellanåt kostgjorda vågor. Vi hade det väldigt hyggligt när vi simmade och lekte i vågorna.

Vi besökte en kväll ett litet nöjesfält, vi besökte huvudtorget i Santa Cruz och vi prövade på typisk mat från området, vi besökte zoologiska hagen och vi fick se vilda djur i burarna. Sista dagen fick vi besöka en park som heter Guembe. Väldigt fint område och där fanns den största sommarfågelsamling i sydamerika och vi såg också olika sorters papegoyor och apekatter. I parken Guembe fanns det också fina badmöjligheter med såväl några konstgjorda som naturliga bassänger.

Vi hade en drömferie och flickorna var mycket glada och tacksamma för dagarna de fått tillbringa i Santa Cruz!!!

I januari fick de också gå på en datakurs på Hemmet. Flickorna var också glada när skolorna började den första februari.

Det har kommit tre nya flickor till Corazon Grande:  Florinda som är 7 år, Dora som är 10 år och Melodi som är ungefär 8 år. Alla är söta flickor med en dyster förhistoria, men på kort tid har de anpssat sej till Corazon Grande. Vi tror att våra flickor skall fortsätta göra framsteg och att detta år blir ett bättre skolår än förra året. 

Vi har haft ett projekt och vi har fått en finare trädgård på Corazon Grande och vi har redan små odlingar av grönsaker. Vi hoppas också flickorna skall lära sej odling av grönsaksprodukter och annat. Så har vi fruktträd och vi hoppas snart få egna frukter...

Vi är så glada och tacksamma för varje Fadder! Ni skall veta att ni är väldigt viktiga för att vi skall kunna erbjuda en bättre framtid till våra flickor!!!!  Utan er skulle inte Corazon Grande vara en verklighet!!! Tusen tack för vad ni gör för oss!!!! Jag önskar er alla en riktigt fin vår!!!!!

Varma hälsningar från oss alla på Corazon Grande!

Siw
.

Lasse og Lennart om sine opplevelser som frivillige

 

Det å bo på barnehjem i Bolivia stappfullt med gutter, et godt stykke utenfor allfarveien er en opplevelse i hvert fall ikke vi kommer til å glemme med det første. Her får du vår historie:

Vi kom hit til Cochabamba etter 1 måned med reising gjennom Argentina. For vår del var det nok bra å få reist litt i forkant av oppholdet på barnehjemmet, slik at vi visste mer hva vi gikk til i forhold til at mye er veldig ulikt Norge og norsk kultur på mange måter. Dessuten fikk vi praktisert litt språk før vi skulle arbeide med barn, noe som absolutt er en fordel (om man ikke kan spansk fra før av da).

Vi jobbet og bodde på barnehjemmet Oscar Alhm som har 46 gutter i alderen fra 6 til 18 år fordelt på 4 moduler. Barnehjemmet ligger i et rolig område av Vinto, som er ca 40 minutter med buss/trufi utenfor sentrum av Cochabamba. Lasse jobbet med de eldste (modul D) og Lennart med de nest eldste (modul C). Tio (onkel) og tia (tante) brukes på alle ansatte, dermed ble det fort til Tio Las og Tio Leo. Den resterende halvparten med de yngste guttene var fordelt på modul A og B. Det var mange utskiftninger av personell den perioden vi var tilstede, men alt i alt kom vi godt overens med de ledelsen og de andre ansatte. Selv på tross av nokså forskjellige pedagogiske syn.

Cochabamba er en relativt fin og stor by som ligger sentralt plassert i Bolivia. Byen har gode muligheter for kafé, restauranter, disco og mer men de store kulturopplevelsene er det derimot ikke altfor mange av. Byen har derimot inntil Polen ferdigstiller sin statue, den største Kristus-statuen i verden.  Den står på en liten fjelltopp og skuer utover hele Cochabamba. Transport med buss og fly er relativt lett fra Cochabamba, men man kommer ikke hit med internasjonale flygninger.

Da vi startet gikk det relativt kjapt å bli kjent med barna. Spesielt ettersom vi bodde på selve barnehjemmet og rommene våres var 3 meter fra soverommene til guttene. Siden vi bodde så tett opptil ungene ble rutinen til at vi jobbet og bodde på barnehjemmet fra søndag til torsdag, og tok oss fri fredag til søndag ettermiddag. 

Fordi vi ikke kunne flytende spansk var det vanskelig å jobbe med de minste barna. Ikke alltid like lett for alle de minste å forstå hva de to nordmennene mente, selv om man kommer et stykke med kroppsspråk og litt medium nybegynnerspansk. Man er nødt til å kunne forklare hvorfor sola er gul, søpla som man kaster på bakken ikke forsvinner av seg selv, mattestykker og hvorfor verb bøyes i forskjellige former. Også det å stoppe en slåsskamp eller mobbing er en utfordring når språkferdighetene er medium. Å jobbe med de eldste var derimot en hel del enklere og trolig mer givende for dem og for oss. De fant fort ut at vi hadde potensial til å lære dem en god del samt gi innspill på personlighet og karakter på en annen måte enn hva de andre ansatte gjorde. Blant annet var det gøy å se den brennende interessen for å lære engelsk hos enkelte av guttene. Det var en god følelse å kunne lære bort noe til personer som hadde lyst til å lære.

For de fleste var fotball på ettermiddagen et daglig høydepunkt. Og vi ble ikke mindre populære når vi tok fram noen av våre kunnskaper på banen fra gamle dager.  Vi dro absolutt en stor fordel ved å være 2 fotball og sports interesserte gutter. Vi fikk også brukt dén interessen godt når vi innførte quizkveld hver torsdag. Det var et nytt konsept for alle som de likte svært godt, spesielt når det var en liten godtepremie til vinnerlaget. Spørsmålene varierte fra ”escribe en ingles”, til sport og kultur, geografi og matte. Læremåten på skolene her går mye på kopiere og huske tekster ikke så mye på å faktisk lære, derfor er quiz et hot tips til de som skal ut å jobbe med barn.

Det er fordeler og ulemper ved å bo på barnehjemmet hele døgnet kontra det å jobbe der på dagen (fra kl.8-16 for eksempel). På den måten kan man ikke regne det som arbeidsdager, men heller en livsstil. På den ene siden er det veldig ålreit for å bli godt kjent med barna og de ansatte, for å leve økonomisk og for å lære spansk. Samtidig er det en utfordring å gjøre utenomjobb relaterte ting på kveldene fordi vi bodde såpas langt unna det meste. 

Ettersom vi hadde fri i helgene prøvde vi å bruke dem godt til å slappe av, reist litt og tenkt på helt andre ting enn pedagogikk og vaskelister. De fleste helgene har vi riktignok brukt i Cochabamba hvor vi har fått gode venner, både europeere og bolivianere og hvor vi har hatt det kult. Vi har også reist litt rundt omkring og besøkt blant annet La Paz, Oruro og Chapare. Etter oppholdet reiste vi nordover gjennom Peru og Equador.

Alt i alt kan vi si det har vært en spennende opplevelse å bo på barnehjem i Cochabamba og å få bli kjent med guttene. Selv om 2 måneder ikke er al verdens av tid så føler vi at vi fikk utrettet en del og etterlatt noen positive spor. Man kan heller ikke utelukke at vi en vakker dag kommer til å befinne oss her igjen. Absolutt en opplevelse som kan anbefales.

.

Verste flommer på 30 år i Bolivia

Etter å ha ventet lenge og vel på regnet i år, har man nå fått langt mer enn man ba om. Nå er jo ikke Bolivia ukjent med kraftig nedbør. Man snakker jo gjerne om regntid mellom november og mars. Men situasjonen nå er helt spesiell og rammer store deler av landet - fra La Paz på 4000 meter over havet, og helt ned til jungelområdene ved bielvene til Amazonas.

Bildene her er fra nærområdet til Cochabamba, som er langtfra verst rammet. En video fra Benidistriktet viser enda mye verre forhold.

 
Siw Broman, som er i Cochabamba, har sendt oss disse bildene, og skriver:

Det har inte regnat så här mycket på 30 år i Bolivia, så många mäckor är drabbade, så många familjer är utan hem.....

Och ca. 800 hus har fallit i La Paz....

Tror du Boliviafamilien vill hjälpa till?

Hälsningar; Siw

Svaret på det er nok at Boliviafamilien ikke har særlig mulighet til å drive generell nødhjelp. Vi  har vært midler eller organisasjon til det. Men vi vil selvsagt mobilisere dersom vi får beskjed om at noen av våre dagsentere eller barnehjem er rammet. Vi har ikke fått noen slike beskjeder ennå, heldigvis, men er forberedt på at det kan komme.

Vår jobb er først og fremst å være der hele tiden, år ut og år inn, og å gi barna som trenger det mat, klær, skolegang og et trygt sted å være. Behovet for det blir nok ikke mindre etter dette, dessverre...
.

Corazon Grande på tur til Aqualandia

Siw Broman har sendt oss en fin liten billedreportasje fra en tur med jentene på barnehjemmet hennes, Corazon Grande, til nabobyen Santa Cruz. Klikk for større bilder!

Flickorna kommer ner för en liten rutchbana i en av bassängerna i parken.

 

Veronica och en papegoya i parken "Guembe"

 

 Vid floden.

Vid ett litet vattenfall i en av bassängerna i parken Guembe.

 

Alba på hästryggen

 

Vi sitter och äter i "Aqualandia"

 Ingången till "Aqualandia" i Santa Cruz.

.

Bliv frivillig på Corazon Grande og få en oplevelse for livet!

Vi er et ægtepar fra Danmark på hver 52 år som for et par år siden besluttede os for at bruge et halvt år på at arbejde som frivillige på børnehjemmet Corazon Grande i Tiquipaya, Cochabamba.

Vi har begge taget orlov fra vores arbejde i Danmark som henholdsvis sygeplejerske og serviceleder på en voksenuddannelses skole. Og hvordan er det så at være her? Intet mindre end fantastisk.

Det har allerede beriget vores liv at tilbringe vores tid sammen med børn og voksne her. Mange har sagt til os at det er en fantastisk af os at hjælpe disse børn ved at være sammen med dem og ved at ville dem. Det er måske rigtig nok, men man skal ikke glemme at vi får ligeså meget ud af det som dem, bare på en anden måde.

Inden vi kom, kunne vi tale lidt spansk, og vi har brugt tid og penge på at få privat undervisning flere gange om ugen. Derudover er der jo rig mulighed for hele tiden at praktisere det vi lærer så vores spanske sprog forbedres løbende. ( Til orientering koster det 40 bolivianas = 30 d.kr. at få ene timers undervisning).

I begyndelsen gik vi meget op i vores arbejdstider som var fire dage om ugen inkl. lørdag og søndag fra ca. 8 om morgenen til 19 om aftenen. Nu er det lidt mere flydende, vi træder mere til når vi ser der er behov for det og går ikke så meget op i hvad dag det lige er. Vi laver dansk mad torsdag og søndag til stor glæde for alle, som elsker fremmed mad. Det modsatte gælder såmænd os, som er vilde med den boliviansk kost personalet her laver. Der bruges masser af frugt og grøntsager her og vi har lært at lave forskellige typiske retter. Maden her er i det hele taget sund og velnærende og alle får hvad de kan spise.

Der bor p.t. 20 børn her i alderen fra 2 til 15 år. Det er rigtig rart at der er stor aldersspredning da det gør arbejdet her meget afvekslende. Da vi er her som frivillige har vi ikke faste pligter, men laver det der er brug for og det som har vores interesse og hvor vi kan udnytte vores egne resurser. Vi tilbringer meget tid sammen med børnene, leger, spiller bold, danser m.m. Vi hjælper også med det praktiske bl.a. vasketøjet, oprydningen m.m. Vi har fejret Lucia, jul og nytår med et miks af traditioner fra Bolivia og Skandinavien.

Derudover har vi forskellige projekter som at bygge borde/bænke, lave førstehjælpskursus, tage børnene på ture/ferie m.m. Vi har været opmærksomme på personalet her, som gør en meget stor indsats for alle.

Her er der også plads til at vi har haft besøg af venner fra Danmark samt vores to døtre. De er alle faldet for stedet her ligesom os.

Der er ind imellem også frustrationer specielt p.g.a sproglige vanskeligheder, og vi har været både sure, vrede og triste, men det er som regel over småting, og alle de gode stunder opvejer til fulde de små genvordigheder.

Tiden flyver af sted og snart skal vi hjem. Det bliver svært at forlade både børn og voksne, men vi vender også tilbage som andre før os.

Vi kan varmt anbefale et ophold som frivillige her på Corazon Grande.

Kirsten og Ivan, Lejre Danmark (oktober 2010 til april 2011)
.

2010 i tall

Nå er det jo mennesker det handler om i Boliviafamilien. Men selv om vi kan vise dere bilder av hundrevis av barn som blir hjulpet - og gjør det! - så kan tallenes klare tale av og til også komme godt med. Så her kommer, vår vane tro, en rask oppsummering også av fjorårets tall:

Ved utgangen av 2010 er vi i Boliviafamilien 883 faddere som hjelper 987 barn ved 5 barnehjem, 17 dagsentre og 1 barnehage. Vi har 35 barn som mangler faddere. Det er etter at vi selv ba om å få tilsendt 30 nye barn, siden vi var i ferd med å "gå tom for" fadderbarn, etter god pågang denne høsten. Samtidig har vi en "venteliste" med over 20 faddere på Corazon Grande i Cochabamba og Casa Himmelbjerget i Potosi, hvor vi venter at det skal komme inn flere barn i nær fremtid.

Hjelpen vår kom i form av bidrag på til sammen 2,78 millioner kroner sendt til Bolivia. Det er opp 10% fra 2009, noe vi er svært godt fornøyde med.Noen vil kanskje likevel stusse over at dette er nok til å hjelpe så mange og drifte så mye. Svaret på det ligger i kostnadsforskjellen. Tusen kroner er for mange en brukbar månedslønn i Bolivia, hvor man kan leie et enkelt rom for noen hundrelapper i måneden, og spise seg høvelig mett for en femmer. Forskjellen varierer mye, men som en tommelfingerregel bruker vi 15-gangen. Det vil si at pengene du bidrar med, på mirakuløst vis 15-dobler sin verdi på vei til Bolivia...

Hva så med 2011? Vi kommer ikke med en stjernespekket fadderaksjon på TV. Ingen vil bli oppringt av av pågående telefonselgere som tilbyr fadderbarn, men selv tar 40% provisjon. Faktisk vil vi ikke bruke en krone på markedsføring, av den enkle grunn at hver krone vi får av dere faddere blir sendt videre til Bolivia, hvor de behøves langt mer. Men vi håper, med deres hjelp, å fortsette en stille og rolig vekst, innenfor rammen av det vår bittelille og ulønnede administrasjon kan klare. Målet er derfor enkelt nok: Å finne faddere til de 35 barna som i dag mangler dette. Og, når vi har klart det, noen til...
.

2010: Mye å takke for

Da er det siste kveld i 2010. I kveld skal et hundretalls millioner kroner hvine til værs, si poff! og falle tilbake til jorden som søppel. Det er egentlig en litt merkelig måte å feire på, synes en som heller vil høre godlyden fra en champagneflaske som sprettes, før den nytes.

For mange av oss jordboere handler kvelden verken om fyrverkeri eller champagne, og det er aldri feil å ta med seg den tanken.

Men så kan man også minnes alt det gode som faktisk er gjort, og håpe på et enda bedre 2011!

Det  gode som er gjort? Ja, i Boliviafamilien har vi i 2010 ikke bare holdt driften gående ved alle våre dagsentre og barnehjem, vi har sett åpningen av nye bygg på Ushpa Ushpa og Corazon Grande. Vi har kjøpt hus til dagsenteret La Roca. Og vi har endelig åpnet vårt nye barnehjem, Casa Himmelbjerget i Potosi.

Ikke småplukk! Men ikke noe av dette har vi gjort på egenhånd. Vi har gjort det ved hjelp av snart 900 faddere. Dessuten med bidrag fra bedrifter som EB Marine og Svithun Elektro, foreninger som Lions Club og Rotary, menigheten på Fredheim arena, ungdomsgruppen Zoom In. Dessuten barnehager som Havbrisen og Taremareby, skoler som Teinå, Røldal og Nannestad videregående. Og så arrangementer som Hjerteløpet i Haugesund, fra bryllup og 50-årsdager, og en god del annet.

To ting vil vi nevne spesielt. Det ene er det gledelige i at Vågen videregående skole fortsetter å støtte oss, nå som vår gamle samarbeidspartner Forus videregående har gått sammen med Lundehaugen videregående skole i et praktbygg i Sandnes sentrum. Fra dem har det nylig tikket inne et solid bidrag som er med på å sikre ferdigstillelsen av Casa Himmelbjerget. Her er elever og lærere virkelig med på  å gjør en forskjell, og vi gleder oss til å komme tilbake til høsten og fortelle om resultatene.

Og så den store overraskelsen som nesten trillet en Fanebust av kontorstolen: En telefon fra en fadder som ga oss en julepresang på 100.000 kroner til ombygging av det altfor trangbodde dagsenteret La Roca. Dermed ble en drøm for 2011 plutselig en realitet, allerede før årets begynnelse. Fantastisk!

Ikke noe av det vi gjorde i 2010, er endelig. Alt innebærer fortsatt arbeid og fortsatte utfordringer. Slik vil det alltid være, for det skal ikke bare bygges, men også driftes. Men i kveld kan vi feire det gode arbeidet som er gjort, og takke alle gode hjelpere som har vært med å gjøre det mulig. Noen av dere ved navn, andre bare i tanken.

Takk for i år, og til lykke med 2011!

Boliviafamiliens julebrev

Det er sendt ut til alle våre 880 faddere, og noen få har også kommet i retur. Det er alltid noen som har flyttet, men glemt å nevne det for oss. Det skal vi snart nok finne ut av, og sende ut på nytt, sammen med et forsinket julekort...

Men julebrevet, det kan alle få. På øyeblikket. Klikk her, og last ned!

God jul!
.

Fordi hun er verdt det

(Klikk for større bilder)

Av alle stupide slogans er L'Oréals et av de jeg finner mest provoserende. I mange år var det "Because I am worth it". Midt på 2000-tallet ble det endret til "Because you are worth it", og i 2009 til "Because we are worth it". Den bokstavelig talt kosmetiske forskjellen følger trender i tiden, for de som er verdt det er hele tiden utspjåkete hollywoodbabes som selvsikkert forsikrer om sin egen verdi. Slik selger man drømmer til massene, og på kjøpet får man kremer til 4 000 kroner som det koster 20 kroner å produsere. 

I virkelighetens verden finnes det mange som ikke kan betale for illusjoner. De kan ikke engang betale et beløp tilsvarende 400 kroner for å hjelpe en datter som har utviklet et stort og reelt problem.

Vi traff jenta ovenfor da vi nylig besøkte dagsenteret Yaurichambi, langt ute på Alitiplano utenfor La Paz. På nær 4 000 meters høyde over havet tar sol og frost hardt på huden, men det var likevel helt åpenbart at det her var snakk om noe som behøvde medisinsk behandling. Det fantes det ikke penger til, før vi kunne hjelpe - med det som for oss er lommepenger, men på Altiplano en månedslønn. Og for noen dager siden kom det brev fra en lykkelig og takknemlig far. Med dette bildet vedlagt:

Det har bare gått uker mellom bildene. Behandlingen må fortsette en stund, med oppfølging hos legen. Men det er fremdeles mye igjen av pengene, står det i brevet, og derfor skal vi få nytt bilde og rapport etter at behandlingen er ferdig.

Kynikerne vil ha det til at nøden er så stor at det uansett ikke nytter, og det beste man kan gjøre med pengene er å bruke dem på seg selv, i håp om litt kortsiktig kjøpelykke. Dessverre er de for mange til at vi kan ta dem med til Bolivia, og vise hvor feil de tar...
.

Julehilsen fra Corazon Grande

Kära Vänner:

Otroligt att tänka att ett år igen har gått!!!  Jag vill här skriva en julhälsning till er kära Vänner!

Julen; en högtid då man samlas med familjen och jag är glad att få fira den med mina flickor...   Vi har redan pyntat lite till jul, rättare sagt vi dekorerade Casa Baste till Lucia festen.... I morgon åker vi efter julgranarna som vi reserverat. Det skall bli gott med julgransdoft i husena! Det skall bli hyggligt att dekorera julgranen och ännu en gång baka pepparkakor med barnen...

Den 27 september invigde vi Hus nummer två på Corazon Grande: "Casa Finlandia" som vi döpt det till! Det var en stor grupp norrmen här då, Öyvind, Frode och Boliviafamilien, en representant från Barnskyddet i Cbba och Tiquipaya och borgmästaren från Tiquipaya. Det var tal och det var fina dansuppvisningar och det var  god stämning! 

Vi är väldigt glada och tacksamma att Hus nr två blev en verklighet!!!
För ca. 2 månader sedan flyttade flickorna in där, endel av flickorna flyttade över från Casa Baste till Casa Finlandia.
Vi har 20 flickor och plats för 4 till!  Och flickorna trivs väldigt bra i sitt nya hem!

För ca. en månad sedan kom Florinda till oss. Hon är ca. 5 år. Otroligt hur en liten mänska kan förändras så på en så kort tid! Florinda var väldigt skygg för vuxna. Man fick inte gå nära henne, röra vid henne. Hon hade blivit misshandlad och misskött i hemmet sitt.  Efter en tid började hon le lite grann och en söndag när jag gick ut och gå med en liten grupp flickor tog hon mej i handen!  Och sedan tog det inte länge till före man började få kramar och kyssar av henne! Helt otroligt denna förändring! Vi hoppas hon skall få stanna hos oss!

Tack alla faddrar och vänner som hjälper oss att ge en trygg plats till våra flickor ! Tusen tack för att ni hjälper till, utan er hjälp skulle Corazon Grande inte finnas till! Med er hjälp kan vi göra livet lite bättre för några barn!!!  Med stor tacksamhet i mitt hjärta skriver jag er detta brev!!!!

Jag vill önska er alla en riktigt God och Fridfull Jul och ett Gott Nytt År!!!

Varma hälsningar från alla flickor på Corazon Grande, personal och Siw

(Siw har sendt oss bilder fra pepperkakebaking på Corazon Grande. Klikk for større!)

.

Første dag på Altiplano

Hva er Bolivias sjel? Det er ikke godt å si, i et land som er så variert og kan by på dampende jungel og snødekte fjell, ørken og savanner. Men for mange vil det nok være høyslettelandet mellom 3 500 og 4 500 meter over havet. Altiplano. Der har vi fem dagsentre og barnehjem, og denne dagen besøkte vi to av dem.

To timer ut av La Paz kan den som er flink til å lete finne Lacaya. Da har man først kjørt en time på flott asfaltert vei, og deretter humpet av gårde like lenge på en gebissrystende grusvei.

Vi kom frem litt senere enn planlagt til dagsenteret (og bygda) Lacaya. Men så var festen straks i gang. 

Jo da, disse luene igjen. Deilig varme, laget av myk alpakkaull, men vanskelig å bære med verdighet for en del av oss. Dette var slett ikke ille i så måte!

Dette er imidlertid for de ekstremt eventyrlystne.  Lokalbefolkningen byr på et festmåltid bestående av mange ulike slag frysetørkede og kokte poteter, ispedd biter av kylling og fisk, servert med hvit geitost og en kvass salsa. Det lukter...skal vi si karakteristisk... noe som ikke skremmer Hans Olav her.

Etter en time eller to - tiden går fort! - humpet vi noen mil videre på grusveiene, og kommer da til fantastiske Tiahuanacu. Her pågår fremdeles utgravingene som så sterkt fascinerte Thor Heyerdahl, og som viste at dette tidligere var et viktig senter for en flere tusen år gammel indianerkultur.

Deler av denne består fortsatt, her demonstrert gjennom tungestyrt dans med noe spesiell benstilling...

...og imponerende resitasjon av dikt. Ofte skjer dette på det lokale aymaraspråket, men denne gangen var det på spansk.

Et gjensidig høydepunkt: Møte mellom fadder og fadderbarn. 

Flotte hatter fikk vi også! Det kan være en utfordring å finne noe som ser halvveis "sjebeligt" ut på knotten til en Fanebust, men her vil vi påstå at man har lyktes usedvanlig godt, og faktisk tøffet opp oss begge!

Her er det aller beste trikset for å bryte isen med de i utgangspunktet ganske reserverte barna på Altiplano: Kniks noen bilder av dem, og spør om de vil se dem. Da blir det latter og moro, og så kommer oppfordringene: Ta bilde av meg! Og av meg! Og meg!

Både Lacaya og Tiahuanacu ga et positivt inntrykk. Så veldig mye nytt var det ikke siden vårt forrige besøk for to år siden. Men vi så resultatene av vårt skoprosjekt på Lacaya; nå hadde barna skikkelige sko og sandaler på bena, ikke hjemmelagde greier av gamle bildekk. Og på Tiahuanacu var det kommet en liten lekeplass. Den var populær!

Forresten var det én ting til som var spesielt hyggelig. Det driftige offisersparet hadde fått ny gang på drivhuset som tidligere lå i ruiner. Her dyrket man mangt og mye, blant annet poteter, kål, agurk, tomat og jordbær. Hensikten var på den ene siden å bidra med tilskudd til kostholdet på senteret, og på den andre å lære opp ungene i hvordan man kan lykkes med de ulike plantene. Veldig bra!

(Klikk på bildene for å få dem opp i større format!)
.

En lang dag i La Paz

Vi har én barnehage og to dagsentre i La Paz. De ligger alle innen en halvtimes kjøretur fra hverandre, og tradisjonen tro har vi derfor valgt å besøke samtlige på én dag. Først barnehagen, som heter Refugio de Amor; "Kjærlighetens tilfluktssted".

Denne plassen har en spesiell historie. Vi har ikke faddere her, siden barna er så små og bare blir noen få år, frem til skolealder. I stedet er det kunder og betjening ved Sjøboden Pub i Mandal som finansierer driften, både med tips, kjøp av "årer" og annet. Dette med Frelsesarmeens  lattermilde aksept. "Måtte de aldri gå tom for øl", var hilsenen vi fikk med oss hjem...

Det er stort sett enslige mødre som har fått plass til sine barn her. Da vet de at barna er trygge mens de er på arbeid; et typisk eksempel på at det ikke er så mye som skal til for å hjelpe noen til å hjelpe seg selv.

Det ble dans og opptredener til glede for oss gjester. Det småtrollene mangler av koreografi, tar de igjen i pur sjarm. :-)

Noen av barna, og de fleste av fadderne som var med på rundreisen. Barnehagen gjorde et meget godt inntrykk: Her fungerer tingene som de skal.

Det samme kan i aller høyeste grad sies om dagsenteret "El Tejar". Et stort senter, dette. Her er vi ikke alene, men en av flere organisasjoner som sørger for driften. Men som vanlig er vi de som sender penger jevnt og trutt hver måned, mens det ellers er straks mer uforutsigbart.

Danser og opptredener en masse her også. For oss på tur blir det selvsagt en god del av det samme, men heldigvis også alltid variasjon. Her på El Tejar var vel det eneste stedet vi fikk se og høre hip hop!

I tillegg fikk vi høre den yngste bror Fanebust fra talerstolen. Det var sjelden kost, men gikk aldeles utmerket. Vår kjære Gerd Dahlin tar seg her av oversettelsen til spansk.

Barn og faddere samlet i trappen utenfor senteret. Og så dro vi videre...

...til dagsenteret "Achachicala". Mens vi bare har godt å si om "El Tejar", var det en del å plukke på her. For noen år siden bekostet vi nytt kjøkken. Det fungerer fortsatt utmerket. Men toalettene var det så som så med. Her behøves et prosjekt, og det håper vi å motta om ikke så lenge.

Dansene var det imidlertid ingen ting å si på!

Flotte drakter og farger!

Noe nytt også her: Den dramatisk illustrerte historien om den gule katten! En katt ingen vil ha, men som man også må være meget forsiktig med å kvitte seg med, dersom det ikke skal gå riktig ille. 

"Ta bilde av meg!", "...og meg!". Stort sett er de temmelig så kontaktsøkende også her i La Paz, og alle ønsker å bli tatt bilde av. Igjen og igjen og igjen... :-)

Tøff kar, ikke sant? Han sto og hang like utenfor dagsenteret, men har forhåpentligvis også sin plass innenfor. Oppsummerng av dagen: Noe småplukk er det alltid å trekke - hvorfor skulle vi ellers reist rundt på våre besøk - men det var en både sliten og lykkelig gjeng som etter en langt dag kunne konstatere at Frelsesarmeen ivaretar driften ved barnehage og dagsentre i La Paz meget godt.
.