mandag 29. november 2010

Jentene på Evangelina...


Evangelina Booth er Boliviafamiliens arnested. Det var her vår grunnlegger, Baste Fanebust, fant sitt fadderbarn Naida i 1981, etter noen uker på loffen i Bolivia. Da hadde de mistet støtten som tidligere hadde kommet fra Nordisk barnefond. "Noen må gjøre noe med dette", skrev Baste i avisen etter hjemkomst. Og så ble det han selv, med gode venner og kolleger.


Ikke rart, derfor, at det er et spesielt sted også for oss å komme til i dag. Vi gleder oss, i trygg forvissing om at det gjør et femtitalls jenter også. Her ser de ikke gutter og menn for ofte... Det er på flere måter en god ting, men du verden for en oppmerksomhet som blir oss til del.


Tradisjonen er den at etter en omvisning på barnehjemmet, som alltid ser aldeles utmerket ut, stapper vi to busser fulle av barn. Så går turen opp i åsen over Cochabamba, til Taquiñaparken, et sted den lokale ølkongen har laget til.


Den slags tradisjoner skal man ikke rote med, så her er vi på plass i den tilhørende restauranten. Der er det fargereik dans og flotte oppvisninger.


Og taler, ikke minst. Denne gangen ble det tåredryppende en stund. Det skyldes at major Vargas, som er på bildet ovenfor, nå går av for pensjonen. Hun har vært en klippe ved Evangelina Booth i mange år. Til å begynne med var hun beryktet for sin kustus, men gjennom årene har hun mildnet betraktelig, og det er en elsket dame som nå trekker seg tilbake. Trist, men slik er nå livets gang...


Tradisjoner, ja. Is og brus...


...og så ut i parken for å leke. Og posere for fotografen. Det er populært! Alle vil bli tatt bilde av, gang på gang, og det vrimler av linselus. Men så er de da også usedvanlig fotogene, disse jentene!


For dem som måtte lure: Nei, bolivianerne går ikke rundt i disse fargesprakende klærne hele tiden. De er for festlige anledninger, og da kommer det tydelig frem hvor stolte de er av kulturen sin - ikke minst sine indianske røtter. 


Men etter en stund er det over i de vanlige klærne, og vips er vi tilbake i det 21. århundre. Bolivia er et fattig land, og da er det lett å se for seg at de lever litt sånn som i Norge anno 1930. Det er i mange tilfeller sant når det gjelder boligstandard. Men ellers er Bolivia for en stor del et moderne samfunn, hvor alt finnes og mye fungerer. For de få som har penger.


Enkle gleder her, og de samme stativene hver gang. Det gjør ikke så mye for dem som bare kommer hit annethvert år. Men heldigvis er ikke den eneste ekskursjonen jentene får. De drar for eksempel på bading av og til. Men ofte blir det ikke.


Gode venner. Herlig! :-) PS: Du kan få alle bildene opp i stort ved å klikke på dem.
.