Nuevo Año, Nuevo Vida?

Vi avslutter vårt mest aktive blogge-år til nå med en hilsen fra vårt andre dagsenter i Santa Cruz. Nueva Vida heter det. Altså "nytt liv".

Senteret ligger ute i et av de mange slumstrøkene i byens ytterkant. Like ved ligger et av Bolivias største fengsler. Det er altså ikke for å holde barna inne at man utstyrer seg som dette:

Det går et stort antall barn her. Kun 30 av disse har faddere i Boliviafamilien, noe som skyldes at vi har valgt å ha et "senter i senteret" på dette stedet. Våre barn er da de med de største utfordringene, enten det er i forbindelse med hjem, skole eller annet.

Klasserommet til "våre" barn

Det skorter på engelskunnskapene i Bolivia. 

Men her starter man med de minste...

Miljøtanken lever også her. Bra!

 Noen av barna i vår gruppe

He ain't heavy...

Det er en del både-og med dette senteret. "Våre" unger har gode fasiliteter, en flink "tia" (tante), og virker riktig så fornøyde. Kjøkken og spisesal ser greit ut. Toalettene fungerer. Men samtidig: Mye er slitt og fuktskadet, og midt inne på området står en sammenrast kirke. Dette er helt klart utenfor vårt domene - driften av dagsenteret for våre barn - men Frelsesarmeen har altså litt å få skikk på. Noe skal vi også hjelpe til med, uten at kirkebygging står på vårt program...

 Feliz Año Nuevo! Godt nytt år!

Noe nytt liv har vi kanskje ikke tro på for 2013. Men forbedringer både her og der, det er vi ganske så sikre på at vi skal få til. Ha et fint et! :-)

Øs og pøs i Sta Cruh

Bak den litt kryptiske tittelen er det distriktet Santa Cruz som skjuler seg, samt dets hovedstad Santa Cruz de la Sierra. Her, som i andre distrikter i Bolivia, er man stolte over sin egenart. Det markeres også språklig, en rar spansk hvor alle s-er blir til h og avsluttende setninger alltid blir hengende i løse luften. Kanskje er man faktisk enda stoltere enn de fleste, slik at det ikke er tilfeldig at det er flagget for Santa Cruz jenta ovenfor vifter med, sammen med det norske. Ikke Bolivias flagg, altså. Kreftene for løsrivelse av denne regionen har tidvis vært sterke, men akkurat nå virker dette å ha roet seg noe.

Årsaken til at man i Santa Cruz gjerne vil være seg selv nok, er den vanlige: Man er rikere her enn ellers i Bolivia. Skjønt "man". Rundt den rike bykjernen, hvor distriktets gass foredles til dollar, prestisjebygg og Hummere for de få, ligger ring på ring med slumstrøk for de mange. Og der ute et sted, på en grusvei bare kjentfolk kan finne frem til, ligger vårt dagsenter "Primero de Mayo".

 

"Mot alt ondt". Ikke noe dårlig motto!

Gleden ved å gi.

Det var en våt og vindfull dag vi besøkte barna her. Regntiden var i ferd med å begynne, og noen av veiene var allerede for elver å regne. Dermed ble det opphold innendørs, i stedet for på den store patioen som ligger på området. Men så fikk vi da konstatert at taket holder tett...

Holaaaaa!

 

 Full kontroll med mat på fat

Det er stor forskjell på folkelynnet rundt omkring i Bolivia, som på mye annet. Få steder er de livligere enn i Santa Cruz, og vi vil tro betjeningen har sin fulle hyre med å holde et femtitalls barn under noenlunde kontroll. Men "majora" er myndig og har oppsyn med sine "tias" (tanter), og kokka kan sine kunster. 

Fasilitetene er greie nok, verken mer eller mindre. Noe slitt, men like fullt hyggelig. Gammelt, men funksjonelt. Nye toaletter har vi fått på plass siden sist - det behøvdes, for hygienen er noe vi legger vekt på. Den kan være så som så i Bolivia, og det er det faktisk langt fra bare besøkende som av og til må lide på grunn av!

 

En hyggelig overraskelse dukket opp på tampen av dagen: Jose M. har vokst opp som fadderbarn gjennom Boliviafamilien. Etter å ha utdannet seg som røntgentekniker har han stiftet familie og klarer seg utmerket. Da han hørte at vi skulle komme på besøk, tok han med datteren for å hilse på - og ikke minst hilse til sin tidligere fadder i Norge!

Boliviafamiliens julebrev

Årets korteste blogginnlegg kommer her, bare for å fortelle at årets julebrev fra Boliviafamilien ligger her.  Alle våre faddere skal allerede ha mottatt det i posten, sammen med julekort fra fadderbarnet deres - hvis ikke, gi beskjed!

God jul, alle venner av Boliviafamilien!

Julehilsen fra Corazon Grande

Tradisjonen tro bringer vi her en hilsen fra Siw Broman og jentene ved Corazon Grande i Cochabamba:

Kära Vänner:

Det är länge sedan jag senast skrev till er! Och nu har vi redan årets sista månad och det är inte många dagar kvar till jul!

Nu har vi huset fullt, dvs vi har 24 flickor. Marisol kom i början av juni, hon är 9 år nu. Hon anpassade sej fort till Hemmet vårt och till de andra flickorna.

6 augusti var det Boliviadagen. Arminda och Jaqueline som är med i skolorkestern deltog i paraden i Tiquipaya. Sedan i september var det Cochabamba- och Tiquipayadagen. Som barnhem deltog vi i Tiquipayadagen. Det var roligt,men det blev varmt att marschera.

Det har varit ett bra skolår. Alla har förbättrat sej och Jaqueline och Alba fick igen diplom för att de är bästa elev på respektive klass.

Vi hade sykurs för de 7 äldsta flickorna ända till julimånad, sedan uteblev lärare. Vi hoppas kunna fortsätta med sykursen nästa år. Det är ju nyttigt att kunna sy!

Alba har brukat gå på lördgarna till en fin frisörsalong i Cochabamba för att lära sej frisöryrket och hon har redan börjat klippa flickornas hår och för övrigt så går det också bra för ehnne på frisörsalongen. Nu under sommarlovet går hon dit tillsammans med Daniela. Och Daniela tycker också det ärroligt att lära sje olika saker inom frisöryrket.

(Blant annet kortklipp, ser det ut til. Red. anm.)

15 barn skall få gå i simskola från och med 21 december och en månad framåt. Jaqueline och Arminda går på ett institut och studerar engelska.

Och nu väntar flickorna på julen....!

I början av dcember började vi öva till Luciafesten Lucia sången och ”Stilla Natt Heliga Natt”.  Och sedan dekorerade vi huset med julpynt,jultomtar i fönsten och snöflingor! Vi bakade pepparkakor, kokosbollar och lussekatter... Och en av  tanterna gjorde risgrynsgröt  och plommonkräm. 

Fredagen den 14 december på kvällen firade vi Lucia. Det var Daniela som fick vara Lucia i år.Hon var en fin Lucia. Och några av flickorna resiterade bibelverser. Publiken tyckte att Luciatåget var så fint och det var så stämningsfullt! Det var femte gången som vi firade Lucia hos oss och det var igen en trevlig tillställning!

Kära Vänner och Faddrar, jag vill önska er alla en riktigt fridfull jul och ett Gott Nytt År 2013!   Vi vill tacka er alla så hjärtligt för all er hjälp under detta år, ni skall veta att just er hjälp är väldigt värdefull! Tusen tack för er kärlek för barnen på Corazon Grande i Cochabamba, Bolivia!!!

Varma hälsningar,

Siw

Potosi: Himmelhøyt dagsenter

Når det gjelder Potosi, har vi vel de senere årene skrevet mest om det nye barnehjemmet vårt der. Litt lite oppmerksomhet kan det nok derfor ha blitt på dagsenteret Maria Cristina. Men glemt det har vi ikke, og i det siste har vi hatt en rekke prosjekter også på verdens høyest liggende dagsenter.

 Blomsterpiken. Alltid med dette herlige smilet!

Danse Tinku? Det er fali', det! 

En hel tinkutropp kommer stormende mot oss!

Hjelper vi én i familien, hjelpes flere.

Gave fra fadder i Norge!

 
Blant annet har vi fått på plass et lite bibliotek med lesestoff til ungene. Dessuten en mengde nye spill og leker. Fortsatt er det enkle kår, men funksjonelt og bra.

Nye toaletter har det også blitt, pluss fornyelse på kjøkkenet, med etterlengtet fryseboks og kjøleskap! Ikke de helt store tingene, tenker du kanskje. Vel, ikke i Norge, nei...

Batallon Colorados: Klodens kamp

Batallon Colorados er vårt andre dagsenter i Sucre. Sist vi var her, ga barna oss smakebiter av tradisjonelle danser fra hele Bolivia. Denne gangen var det en blanding av svært moderne drama og "Bolivianske talenter" vi ble underholdt med. Og vel ser det dramatisk ut ovenfor, hvor en blind moder jord har fått smaken på øl og viser klare suicidale tendenser, men...

...heldigvis kom Den Hvitkledde med oppbyggelig litteratur. Ganske snart fikk da moder jord et nytt syn på livet, trillet bort ølboksen og la ned våpnene. Puh!

Dette dramaet illustrerer at Batallon Colorados, i likhet med de aller fleste andre av våre dagsentre, er et skolesenter hvor man i tillegg til å hjelpe med skolearbeid og lekser, også prøver å innstille de rette verdiene i barna. I og med samarbeidet med Frelsesarmeen betyr det selvsagt en dose kristendom, men også helt almenne verdier som ansvarlighet, sannferdighet, hjelpsomhet. Dette kan vel så gjerne illustreres gjennom et moralsk drama, som med pekefinger og tordentale.

Boliviansk talent. Hun kan synge, ja!

 Kast-meg-rundt-leken. Stiv rygg i flere dager...

 Stolt fadder, lykkelig barn, og motsatt.

Tannbørste, tannkrem, kopp og klut. Ordnung muss sein!

Spisesal og allbruksrom, rent og ryddig. Papa Baste overvåker fra oven.

Vi fikk et klart inntrykk av at dette dagsenteret fungerer godt, noe også barna bekreftet på tomannshånd. Her er det bare å fortsette det gode arbeidet, med små forbedringer, men uten de store omveltningene.

Pockonas: de unge gamle

Noe av det morsomste vi ser i Bolivia, er de "unge gamles dans". Da dresser man gjerne opp noen av de minste barna i frakk og hatt, gir dem langt skjegg, og så humper de krokrygget rundt med stokkene sine - til ganske merksnodig musikk.

Bare moro? Jo da, nå for tiden er det jo det, både for oss og ungene. Komikken er ganske ubetalelig. Men historikken er visstnok den at dette var indianernes måte å gjøre narr av den spanske kolonimakten på. Det var de som var de skrøpelige gamlingene...

Dagsenteret vårt i Sucre, Pockonas, er ellers bare et av disse stedene som fungerer og gjør jobben sin, år etter år. Her er aldri noe slinger i valsen. Like fullt ble det litt kluss i programmet denne gangen. Et fint koreografisk nummer måtte nemlig flyttes lenger og lenger ut mot slutten, og skapte betydelig forvirring. Grunnen fikk vi etterpå: Man ville hedre Boliviafamiliens grunnlegger Baste, men manglet både gutten og bokstaven "s". Men han (og den) dukket nå opp til slutt!

 Tradisjonelt...

...og ganske så nymotens!

 Fiesta!

 Glade faddere med nye gaver

 Se! Han tok bilde av at jeg tok bilde av ham!

Pockonas er et av de mange stedene hvor vi ser at det går pent og pyntelig fremover - og hvor det er lett å se at barna trives!

Trinidad: dagsenter i jungelen!

Trinidad ønsker velkommen. Det er kanskje på tide å si ja takk?

I Bolivia er det godt om plassen. På tre ganger Norges areal bor dobbelt så mange som hos oss. At det ikke er noen plassmangel får man et klart inntrykk av når man sitter inneklemt i et lite propellfly på vei til Trinidad og ser utover uendelige grønne skoger. Eller rettere sagt jungel. Dette er nemlig en del av Bolivias tropiske del, hvor store elver krysser landskapet før de ender i verdens desidert største: Amazonas.

I elevene kan man bade med alligatorer, rosa delfiner og piraja, noe vi selvsagt har gjort. Men viktigere er de som transportveier, for på de få veiene som er, går det stort sett mopeder.

Problemet er at disse vannveiene ikke sjelden flyter over. Som oftest er det innefor hva man er vant til og tåler, men de senere årene har det stadig oftere kommet rekordflommer. Disse har kostet mange både hjem og levebrød. En del av disse har flyttet inn til byen Trinidad (som ikke må forveksles med øya som har samme navn).

I Trinidad har Frelsesarmeen drevet et dagsenter de siste årene. Vi har ikke faddere her. Men har gjennom gaver hjulpet til litt likevel, og nå fikk vi en fin anledning til å gjøre det igjen: 2000 dollar fra sommerens lille sykkeltur ble overrakt!

Som en vil se av bildene, er dagsenteret i grunnen bare et enkelt treskur med jordgulv og tak av bølgeblikk. Budsjettet har også vært minimalt. Likevel synes vi at Frelsesarmeen har fått til et meget godt arbeid her - noe det så åpenbart er bruk for. Nå er vi i hovedsak ferdige med de store prosjektene vi har hatt de siste årene: barnehjemmene Corazon Grande og Casa Himmelbjerget, dagsentrene Ushpa Ushpa og La Roca er alle bygget og i drift. Dermed har vi endelig anledning til å si ja til å hjelpe til i Trinidad.

Tørt nå. Men ikke i regntiden!

 Her skal det nye senteret komme!

Noen hundre meter borte fra skuret man i dag leier, har vi fått sikret en tomt på 3,5 mål. Her er drømmen å få bygget et nytt dagsenter som er langt bedre tilpasset behovet i området. Et sted hvor ungene kan få mat og omsorg, hvor de kan leke trygt og få hjelp med skolearbeidet.

Detaljene kommer vi selvsagt tilbake til. Men et smart trekk er allerede på plass: Utbyggingen her vil bli modulbasert, altså slik at man ikke behøver vente til alt er på plass før det tas i bruk.

Nå kribler det etter å komme i gang! Vi grugleder oss, som alltid i denne fasen. Det blir mye jobb og sikkert ikke så få bekymringer. Men med alle gode krefter, og all god hjelp, så skal vi få til et senter som virkelig blir til glede og nytte for barna i Trinidad!