Bak den litt kryptiske tittelen er det distriktet Santa Cruz som skjuler seg, samt dets hovedstad Santa Cruz de la Sierra. Her, som i andre distrikter i Bolivia, er man stolte over sin egenart. Det markeres også språklig, en rar spansk hvor alle s-er blir til h og avsluttende setninger alltid blir hengende i løse luften. Kanskje er man faktisk enda stoltere enn de fleste, slik at det ikke er tilfeldig at det er flagget for Santa Cruz jenta ovenfor vifter med, sammen med det norske. Ikke Bolivias flagg, altså. Kreftene for løsrivelse av denne regionen har tidvis vært sterke, men akkurat nå virker dette å ha roet seg noe.
Årsaken til at man i Santa Cruz gjerne vil være seg selv nok, er den vanlige: Man er rikere her enn ellers i Bolivia. Skjønt "man". Rundt den rike bykjernen, hvor distriktets gass foredles til dollar, prestisjebygg og Hummere for de få, ligger ring på ring med slumstrøk for de mange. Og der ute et sted, på en grusvei bare kjentfolk kan finne frem til, ligger vårt dagsenter "Primero de Mayo".
"Mot alt ondt". Ikke noe dårlig motto!
Gleden ved å gi.
Det var en våt og vindfull dag vi besøkte barna her. Regntiden var i ferd med å begynne, og noen av veiene var allerede for elver å regne. Dermed ble det opphold innendørs, i stedet for på den store patioen som ligger på området. Men så fikk vi da konstatert at taket holder tett...
Holaaaaa!
Full kontroll med mat på fat
Det er stor forskjell på folkelynnet rundt omkring i Bolivia, som på mye annet. Få steder er de livligere enn i Santa Cruz, og vi vil tro betjeningen har sin fulle hyre med å holde et femtitalls barn under noenlunde kontroll. Men "majora" er myndig og har oppsyn med sine "tias" (tanter), og kokka kan sine kunster.
Fasilitetene er greie nok, verken mer eller mindre. Noe slitt, men like fullt hyggelig. Gammelt, men funksjonelt. Nye toaletter har vi fått på plass siden sist - det behøvdes, for hygienen er noe vi legger vekt på. Den kan være så som så i Bolivia, og det er det faktisk langt fra bare besøkende som av og til må lide på grunn av!
En hyggelig overraskelse dukket opp på tampen av dagen: Jose M. har vokst opp som fadderbarn gjennom Boliviafamilien. Etter å ha utdannet seg som røntgentekniker har han stiftet familie og klarer seg utmerket. Da han hørte at vi skulle komme på besøk, tok han med datteren for å hilse på - og ikke minst hilse til sin tidligere fadder i Norge!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar