Julehilsen fra Corazon Grande

(Glade nissejenter på Corazon Grande)

Hej kära Vänner och Faddrar:

Det är en glädje för mej att få skriva till er igen och visa er vår stora tacksamhet för allt som ni gör för oss på Corazon Grande!!!

Och nu är det bara 4 dagar kvar till jul! I morse var vi efter julgranarna som vi varit och valt ut och beställt för ca. 3 veckor sedan... och i kväll skall vi dekorera dem vilket är ett trevligt nöje för flickorna. Och visst blir det mera julstämning med den goda talldoften i huset! Flickorna väntar med iver på julaftonen!

(Fra Luciafeiringen)

Vi började med juldekorationerna till Luciafesten, den 13 december! I år var det Viqui som stod i tur att vara Lucia och hon var en så vacker Lucia! ”Och det var en fin stämning när Lucia med följe kom inskridande i ”festsalen”. Det var fjärde året i rad som vi fortsatt med Luciatraditionen. Och det var en fin upplevelse igen för alla som var med!

Det är länge sedan jag sist skrivit till er...

(Mariana dansar på uppvisning i skolan.)

Jag åkte på hemsemester(feire) i somras. Jag kom tillbaka hem till Bolivia den 20 augusti och denna gång reste jag tillsammans med en voluntär från Lovisa, Barbro Skogberg. Och 6 veckor tidigare hade Jorunn från Sandnes,(Norge) kommit för att vara hos oss i tre månader. Så Barbro coh Jorunn hade sällskap av varandra en tid. Och Barbro hjälpte oss till den 13 november.

Den 14 september var det heg för då firar man Cochabamba Dagen. Den 21 September firar man Våren Dag, Kärlekens Dag och de Studerandes Dag i Bolivia. Flickorna hade lite fest i skolan och sedan på eftermiddagen hade vi hyrt in en clown som lekte och var lustig tillsammans med flickorna.

Den 18 oktuber kom våra norska vänner Öyvind och Frode och sedan följande lördag blev vi allihop bjudna på middag av dem hos Don Roberto... och vi simmade också i restaurangens simbassäng...

I början av november började sommarlovet... några av flickorna var två veckor på extra undervisning, men de klarade klassen... för de flesta av flickorna har de varit ett bra skolår.

Vi har varit mycket bekymrade för lilla Laura... Tre gånger har hon varit inlgad på sjukhuset. Hon har fått epileptiskt liknande anfall och vid ett av tillfällena var hon två dyngn ifrån medvetandet. Man har gjort olika examen på henne och hon får behandling. Laura är en speciellt barn och man tror hon har drag av autismen. Må Gud hjälpa oss ge all den vård som Laura behöver!

 ("Pappa Angel" går fram med Luciana. Hon blir utdimiterad från förskolan.)

Flickorna har fått sånglektioner under detta år på fredag eftermiddag av sångläraren Annalia. Flickorna har lärt sej mycket av henne och de flesta har tyckt om att sjunga!

Jonny, som är konstnär har fortsatt komma på lördagarna och lärt dem konst i olika former.

Som bäst väntar vi på julen... den 23 på kvällen skall vi gå i kyrkan och flickorna skall delta i juldramat i kyrkan.

Och situationen i Bolivia det här senare halvåret?

Det har varit politiskt ostabilt, men utan blockeringar och samandrabbningar som påverkar befolkningen.

(Vi for och välja ut och beställa julgran)

Presidenten håller på att förlora sin popularitet för han uppfyller inte sina löften som han gav vid sin valkampanj. En av följderna är ”TIPNIS”.

TIPNIS är en nationalpark som ägs kollektivt av ursprungsfolken Moxeño, Yuracare och Chimane. Regeringen gjorde ett avtal med Brasilien om att bygga en bilväg rakt genom parken vilket ledde till att flera grupper samlades för att gemensamt marschera mot La Paz med målet att få en dialog med presidenten. Ursprungsmarschen började den 15 augusti och anlände till La Paz drygt två månader senare, den 19 oktuber. (Den 25 september utsattes marschen för ett polisingripande som blev hårt kritiserat runtom i landet och resulterade i att ett par ministrar och myndighetspersoner avgick i protest)

Presidenten blev tvungen att utfärda en lag att det inte skall byggas en väg där, men oppositionen är inte nöjda.

Man har också utfärdat en ny reform att välja domare dvs de skall väljas av folket. Men regeringen hade redan valt ut kandidaterna och de flesta var från socialistpartiet. Men befolkningen var inte eniga om detta sätt att välja.

I oktuber var det många fall av "svininfluensan" i Bolivia. Över 430 fall och de flesta i Santa Cruz regionen och 4 dödsfall. Och man såg sej tvungen att stänga endel skolor för en tid och de giftbesprutades. Men nu har det lugnat ner sej.

Låt oss hoppas på ett bättre år för Bolivia och för vår värld nästa år!

(Vår minsting, Yanina gör pepparkakor tillsammans med de andra flickorna)

Jag vill önska er alla en riktigt fin Jultid och ett Välsignat Nytt År!!!

Tusen, tusen tack för er hjälp och för ert stöd!!! Vi uppskattar er mycket!!! Utan er hjälp skulle Corazon Grande inte finnas till!!!

Många varma julhälsningar;

Siw

.

I beste Nansenånd!

"Hei, kan jeg komme innom og gi dere noen penger?" Som de fleste andre blir vi sjelden stilt akkurat det spørsmålet. Men det skjedde altså kort tid før vi dro på vår lille oppfølgingstur til Bolivia i høst. Og en time etter denne hyggelige telefonen sto Helga Finne Pedersen på døren - med en bokstavelig talt gigantisk sjekk...

Forklaringen på gaven hadde hun selv skrevet på sjekken:

I Norge feirer vi for tiden polfareren Nansen. Men når han er kjent i store deler av verden, så er det fordi han senere, etter polferden, brukte sin status til et internasjonalt nødhjelpsarbeid som ingen nordmann har gjort ham etter. Han ble hedret, fortjent, med Nobels fredspris i 1922.

Kanskje burde vi heller ha feiret den innsatsen enn en veldig lang skitur? Eller hedret minnet og tradisjonen ved selv å være til nytte for andre...

Når vi spurte om å få lov til å ta med dette her i bloggen, var det for å vise at det er utrolig mye rart - og godt! - man kan finne på for å hjelpe. En dåpsgave tror jeg ikke vi noensinne tidligere har fått. Men bryllupsgaver, runde jubileumsgaver, løpe-fort-i-parken-gaver, gå-Norge-på-langs-gaver, blant annet!

Pengene fra denne gaven blir brukt til å sluttføre et prosjekt med nye toaletter og dusjer på dagsenteret Yaurichambi, som ligger langt ute på høyslettelandet utenfor La Paz. De trenger også nytt kjøkkenutstyr, blant annet med kjøleskap, fryseboks og gass til komfyren. Det er nemlig flere mil til nærmeste butikk. Upraktisk når mer enn 50 barn skal ha mat... Men nå får de det de behøver! Det er nemlig ikke riktig, som det står på sjekken, at den er "not valid abroad". Tvert imot rekker den svært mye lenger enn den ville gjort her hjemme...
.

Julebrevet er her

Rettere sagt er det her, klar for nedlastning. Dessuten ligger det i nærmere 1 000 konvolutter på kontoret, midt i pakkeprosessen. De aller fleste julekortene fra våre barnehjem og dagsentre har kommet. De siste få er på vei til oss. I løpet av få dager vil altså julebrevet være på vei ut til alle våre faddere, pluss noen til. Men her i bloggen, her kan du finne det allerede...
.

Julegavetid!

Det har aldri vært et krav, og kommer aldri til å bli det! Men mange faddere synes at det er hyggelig å sende en julegave til sitt fadderbarn. Da er det lurt å sende penger, siden 1) porto til Bolivia er dyrt, 2) man får svært mye mer for pengene der enn her hjemme. Når det gjelder beløp står man selvsagt like fritt, men vi kan jo nevne at vi ofte ser fra 200 kroner til en tusenlapp, med noen over og noen under.

Gavepengene settes inn på den vanlige fadderkontoen (5343.20.53780). Merk betalingen med BFN-nummer og "Julegave". Ikke skriv bare "gave" - mange merker de vanlige fadderpengene på den måten... Prosedyren for bursdagsgave er akkurat den samme.

Når kan du sende? Frem til tirsdag 13. desember, dersom du vil at gaven skal være fremme nå til jul, siden vi sender en ekstra ekstraliste denne måneden. Men sitter du og leser dette i februar, så skal du vite at gleden ved en uventet gave når som helst på året kan være like stor! Samt at man kan være hur tidlig ute som helst...

Det er offiseren ved dagsenteret eller barnehjemmet som er med og finner gaver som fadderbarnet ditt har både glede og nytte av. Så tas det bilde av barnet sammen med gavene, slik at du - i neste brev fra oss - kan få et takkebrev og også se hva pengene har gått til. Det hender at vi får noen overraskelser. Slik som her:

Den geitekillingen er altså verken utstoppet eller av kosedyrvarianten! :-)

NB! Dersom du har sendt en slik jule- eller bursdagsgave, men ikke får takkebrev ved neste forsendelse fra oss, så send oss en epost! Vi går gjennom mange hundre betalinger hver måned for å plukke ut gavene, og enten det skyldes banken, oss eller våre venner i Bolivia, så kan feil en sjelden gang skje. Pengene går da i den store bolken som fordeles mellom barnehjem og dagsentre. Men det er ikke noe problem å rette opp slik at barnet ditt får gaven - så lenge vi får beskjed!

Dette hører altså til de absolutte unntakene. Dersom du ønsker å glede fadderbarnet ditt med en gave - og deg selv ved det samme når du ser hva pengene ble brukt til - så vet du nå hvordan!
.

Stem på Boliviafamilien! Et lite klikk for deg...

...en stor mulighet for Boliviafamilien! Så vær snill og bruk tre sekunder på å gå hit og stemme på Boliviafamilien! Stor takk!

(Boliviafamilien - ved et bittelite utvalg av den)

Jeg la inn oppfordringen med en gang, for dere som ikke har tålmodighet til lange forklaringer. Men her kommer den også: Som mange vil vite, har Boliviafamilien er markedsføringsbudsjett på null kroner og ditto øre. Vi bruker pengene på å hjelpe fattige barn, ikke annonsering. Vi blir kjent gjennom våre foredrag, gjennom blogg, nettside og facebook - men aller mest gjennom alle våre faddere, frivillige og ildsjeler som sprer budskapet.

Det fungerer! Mens andre hjelpeorganisasjoner melder om stagnasjon og tilbakegang, vokser Boliviafamilien. Pent og pyntelig, litt etter litt, blir vi flere - som kan hjelpe flere!

Samtidig: Vi har mange uløste oppgaver, mange behov vi ikke klarer å dekke. Av våre 1018 barn, er det nå 45 som mangler fadder. Det er et dagsenter i Amazonasjungelen nær Trinidad som trenger vår støtte. Et annet ved Titicacasjøen som har både bygget de behøver og barn på vent, men ikke midler å drive for. Vi får til en god del, men på ingen måte alt vi ønsker å gjøre.

Plutselig en dag tikker det inn en hyggelig og uventet melding. Kommunikasjonsbyrået Nucleus vil gjøre noe for andre enn seg selv, og gir bort en arbeidsdag - 180 timer! - pro bono. Vi slenger inn en søknad. Snart kommer den hyggelige tilbakemeldingen: Vi er inne blant fem utvalgte i sluttrunden! Nå åpnes det for avstemming, og den vil telle 2/3 for avgjørelsen.

Alle sakene er gode. Alle vil ha sine tilhengere. Vi ønsker alle lykke til - og håper at akkurat du som leser dette klikker en knapp for Boliviafamilien. Det kan komme mye godt utav dét!

Du leste helt hit? Takk! Avstemmingen finner du altså her! Juks vil vi ikke ha noe av, men derimot mange stemmer: fra deg, kone/mann/partner/kjæreste, sønn og datter, din svigermor, ditt søskenbarn på Gjøvik, din onkel i Amerika - alle du kan mobilisere! :-)
.

Casa Himmelbjerget er ett år!

av Elise Øksendal

”A, b, c, d, e, f, g, h, i, j, k, l, m, n, o, p, q, r, s, t, u, v, w, x, y, z, æ, ø, å.” Dette er det norske alfabetet. Det tyske alfabetet ligner litt og det samme gjør det engelske. Så tok vi en runde og sa alfabetet på spansk, deretter portugisisk, quechua og aymara. Til sammen blir det alfabetet på syv forskjellige språk! Dette var altså alle de forskjellige språkene som ble samlet da vi besøkte Himmelbjerget denne gangen.

(Øyvind med tre av jentene)

 

Frode og Øyvind har mye å rekke over på en rundereise i Bolivia, så etter to dager i Potosí ble de nødt til å reise videre. Jeg ble igjen to uker til sammen med Margit. Vi har begge jobbet som frivillige på Himmelbjerget. Det er nok mange som syns det er spennende å høre hvordan det går på barnehjemmet, så jeg skal fortelle litt om hva som har skjedd.

(Frode og Øyvind ble glade for alpakkagenserne de fikk i gave,
og byttet raskere enn sin egen skygge...)

Himmelbjerget har vært i drift i over et år nå. Selv om ikke alt er ferdig enda, nærmer det seg mer og mer. Ikke bare er byggingen kommet lenger, men ungene viser også tydelig at de er mer vandt med å bo på barnehjemmet nå. Jeg syns det var spesielt oppløftene å se at flere av ungene hadde gjort framskritt på skolen. Alle barna kunne alfabetet denne gangen og flere av barna har lært seg å lese! For noen er det likevel vanskelig å finne motivasjonen til å gjøre lekser og det tar lang tid å når dagens lekse er å skrive talla fra 1 til 1000. For å øke motivasjonen har Mayora lovet tur til La Paz til alle de som er flinke med leksene og forbedrer karakterene sine! I slutten av november slutter skoleåret, da blir det spennende å se hvem av ungene som får dra!

”Hysj!” er et ord som har blitt flittig brukt på barnehjemmet, men bruken av dette ordet er mye mindre nå. Jeg la spesielt godt merke til at alt gikk mye roligere for seg ved matbordet enn det jeg var vandt til. Alle barna har også lært seg alle de forskjellige bordversa, så om ikke det er så rent, så er det kraft i alle barnestemmene som synger for maten. Ellers fikk jeg et inntrykk av at det var mer orden generelt og også litt renere på barnehjemmet. For eksempel har de laget skohyller, slik at skoene ikke ligger over alt, også er det ikke lov å gå inn på sko på soverommene.

Personalet på barnehjemmet er forsatt det samme. Mayora Betzabe Vega gjør en veldig god innsats! Foruten henne jobber det en kokkedame, tía (tante) Viqui. Tío Constancio er sammen med ungene og gjør litt forskjellig vaktmesterarbeid. I tillegg til disse tre er det ansatt en ny tía som hjelper ungene med lekser på ettermiddagen.

(Solen kan være nådeløs på 4300 meter over havet. Jeg ble brent!)

Vedlikeholdsarbeid av barnehjemmet har allerede startet. Alle vegger, både innvendig og utvendig, i det store huset har fått et nytt strøk med maling. Denne maling skal holde bedre ettersom den er oljebasert og det vil være mulig å vaske vekk f.eks.  kladdemerker etter fingrer.

(Nymalt og flott!)

Når det kommer til byggingen, holder de for tiden på med å gjøre ferdig huset som er til kjøkken, spisesal, offiserbolig og voluntærbolig. Kjøkkenet har stått ferdig siden slutten av januar. Nå  nærmer spisesalen seg ferdig med stormskritt. I løpet av de to ukene jeg var der fikk de kalka ferdig vegger og lagt fliser på gulvet. Nå mangler dører og vinduer før rommet kan tas i bruk. Fram til nå har kjøkkenet blitt brukt som spisesal. Det har gått, men med enda flere unger vil det ikke være plass til alle her. Selv må jeg si at jeg var glad for at jeg ikke fikk være med og innvie spisesalen: Dette rommet er stort og det betyr at det er enda kaldere enn de andre rommene! Heldigvis har jeg forstått at ungene ikke synes det er like kaldt som det jeg synes.

Andre etasje på dette bygget har fått opp vegger, så når jeg har vært oppe og titta har jeg fått en følelse av hvordan alt kommer til å se ut: hvilke rom som kommer til å bli stue, soverom osv. Det blir som sagt bygget en egen bolig til frivillige, så her er det bare å ta oppfordringen, pakke sekken og dra til Potosí! Taket er enda ikke på plass på bygget, men det er nok ikke lenge til før det kommer. Med taket på plass vil huset bli helt regntett. Det har vært et lite problem at vann har lekket inn på kjøkkenet gjennom taket (som er gulvet til andre etasjen), men nå er det problemet altså snart løst med å få på plass et skikkelig tak. 

(Spisesal og kjøkken er snart ferdig.)

Totalt sett har det skjedd en del forandringer på Himmelbjerget. Det er godt å se! Selv om man ofte skulle ønske at ting skjedde enda fortere, så er det viktig å huske å smøre seg med boliviansk tålmodighet! 

.

Prosjekt: Vårt nye dagsenter i La Roca!

 (Jo da, denne tomten skal utnyttes!)

I sommer fikk vi en fantastisk hyggelig melding. En fadder (som ikke vil bli nevnt ved navn) ønsket å støtte Boliviafamiliens prosjekt med et nytt dagsenter i Cali Canto, like utenfor Cochabamba.

Historien for dette senteret går tilbake til 2006. I tråd med senere tradisjoner, ble vi da «overrasket» av Frelsesarmeen, som tok hele fadderbussen med ut til et nytt dagsenter som de hadde kalt La Roca. Her ble vi møtt av offiserparet Hastie fra New Zealand. De imponerte stort; på et aldeles utrolig lite budsjett hadde de skapt et senter som trosset små og trange kår og ga et godt tilbud til et femtitalls barn. Da vi lovet å støtte med 500 dollar i måneden, trillet gledestårene. I årene som fulgte sørget vi for at et femtitalls faddere fikk barn her.

Problemet var plassen. Man måtte leve på leie, og ble stadig flyttet fra plass til plass i lokalområdet. Det gjorde det vanskelig å legge tingene til rette slik man ønsket for barna. Heldigvis klarte vi for et par år siden å få kjøpt en bolig – med god støtte blant annet fra elevene på Nannestad videregående skole.

Egen plass gir mulighet for å realisere egne prosjekter. Tegninger ble laget og presentert for oss. Men på grunn av andre forpliktelser både i Cochabamba og Potosi, måtte vi sette det på vent. Helt til en fadder ringte, og – helt uten forvarsel – ga 100 000 kroner til totalrenovering av bygningen. Det skjer ikke så ofte at en Fanebust bokstavelig talt holder på å trille av kontorstolen, men dette var en slik anledning...

Ikke nok med det: Etter å ha fått oversendt tegninger per epost, dukket samme fadder opp med ytterligere 26 000 dollar til en annen etasje. Det betyr, foruten mer plass under tak, at vi nå får på plass nytt og større kjøkken, matsal, vaskerom, tre aktivitetsrom, nye toaletter og dusjer og kontor til personalet. Det er i første etasje. I annen kommer først og fremst et stort allrom med scene. Dette vil kunne deles av på midten, slik at flere grupper vil kunne bruke plassen samtidig. Også her vil det bli toaletter og bodplass.

Pengene er nå overført, uavkortet, og byggingen er godt i gang. Litt morsomt er det at arkitekten – som også har ansvaret for gjennomføringen ute på plassen – er et av Boliviafamiliens tidligere fadderbarn fra dagsenteret Catalina Booth! Akkurat det er mer tilfeldig; Frelsesarmeen har valgt ham på basis av helt andre kvalifikasjoner. Men likevel: Det er alltid gøy å møte fadder«barn» som har blitt voksne, nyttige samfunnsborgere. Bedre bekreftelse på at det nytter, det vi holder på med, det kan man vanskelig få.

(Arkitekt/byggeleder - altså både teori/praksis)

Ved omvisning ute på byggeplassen kunne vi konstatere at arbeidet er godt i gang, og at det ser meget bra ut, det som er gjort. Arbeidsmiljøet er nok ikke helt i henhold til norsk standard – her dingler folk nærmest etter fortennene, seks meter over bakken, uten annen sikring enn Frelsesarmeens forbønn – men det er altså normalen i Bolivia. 

(Dette "stillaset" begynner på taket, altså 3 meter over bakken...)

Det får så være. Vi fikk nøye oss med at fundamenter, muring og annet utført arbeid så bra ut, at både arbeidskraft og materiell var på plass, og ikke minst at man er i rute både i forhold til budsjett og timeplan.

(Skikkelig fundamentering, halvannen meter dyp og godt armert...)

Det betyr arbeid gjennom hele sommerferien – som jo er i desember/januar her på den sørlige halvkule – og innflytting i løpet av februar. I mellomtiden har vi fått leid midlertidig plass til barn og personale like over gaten. Også der fikk vi en liten omvisning, pluss noen opptredener med dans og sang av de søte små. Fasilitetene var ikke mye å skryte av, men alle var enige i at det holder i noen måneder. Så gleder man seg stort til innflytting i nye La Roca litt utpå nyåret! Det vil gi et mye bedre tilbud til enda flere barn, i et område som virkelig behøver det...

(Alt som kan brukes på nytt, blir brukt. Kan en tidligere utvendig vegg bli innvendig, får den stå!)

På sikt vil vi svært gjerne også få på plass en tredje etasje, og da med en leilighet for de offiserene som er ansvarlige for driften av dagsenteret. Men det er tema for en annen dag. Nå er vi både glade og takknemlige for at dette nye dagsenteret kommer på plass raskere og enklere enn vi noen gang hadde våget å forestille oss!

(Noen få av de mange som snart får plass på det nye dagsenteret!)

En kort rundreise er over

Da er to blad Fanebust straks på vei ut til flyplassen i La Paz, og i morgen kveld vil vi igjen være hjemme i det kalde nord. Vi har vært ute på en kort og travel rundreise: To uker i Cochabamba, Sucre, Santa Cruz, Potosi, Trinidad og La Paz (med Altiplano). På hvert sted har vi fulgt opp ett eller flere prosjekter, og det er nettopp det som har vært hensikten med denne reisen.

(Fra Casa Himmelbjerget i Potosi. Nymalt! Og med mange glade barn...)

Fadderreisen, hvor vi besøker hvert eneste av våre 23 barnehjem og dagsentre, den tar vi til neste år. Da har vi 30 års jubileum, og alle som ønsker det, er inviterte med! Men denne gangen har vi bare hatt følge på deler av reisen av en håndfull frivillige. Ja, og så den uforlignelige Siw Broman da, som alltid er her nede og er til stor nytte for oss!

Rapporter vil snart komme her i bloggen. Her vil vi bare fortelle at vi er godt fornøyde med det vi har sett. Til dels svært godt fornøyd - som når det gjelder det nye dagsenteret vi har under bygging i Cochabamba, La Roca. Og om det har vært travelt, har det også vært hyggelig i møtet med alle de som er her nede og gjør en innsats, både i og utenfor Frelsesarmeen.


Men nå altså: flyplassen neste! Og om bare halvannet døgn er vi hjemme...
.

Eventurlig nytte for dagsenteret i Trinidad

Nå er det på høy tid å ta pause fra sommerpausen her i Boliviafamiliens blogg. Det er jo ikke slik at vi ikke har noe å fortelle, at det ikke stadig vekk skjer noe... Men jeg har latt meg fortelle at et av kommunikasjonsbransjens presumptivt gode råd (dyre er de i hvert fall), er at dårlige nyheter skal presenteres straks og alt på en gang, mens gode nyheter bør porsjoneres ut. Vel, vi har for øyeblikket ingen dårlige nyheter å komme med, så her begynner porsjoneringen:

En usedvanlig sprek gjeng la i januar ut på en dag som tok dem 105 dager og distansen fra Lindesnes til Nordkapp. Historien står å lese på nettsiden deres, eventurlig.com . Der har også Boliviafamilien fått omtale, og vi er glade og takknemlige for at penger de har samlet inn som en del av prosjektet, ble gitt oss i gave!

(Fra eventurlig.com)

Pengene er nå, i sin helhet, sendt videre til et dagsenter Frelsesarmeen er i ferd med å etablere i byen Trinidad, som ligger langt inne i Bolivias Amazonasjungel. Virksomheten har faktisk vært i gang et par år allerede: Vi besøkte stedet både i 2008 og 2010, og var ved siste besøk imponerte over hva de har klart å få til med uhyre enkle midler. Her gjør hver krone en forskjell, og vi gleder oss til å se hva de får ut av denne donasjonen. Bilder vil komme etter hvert, og straks et par andre kabaler har gått opp, er det sannsynlig at vi innleder et fast samarbeid med også dette dagsenteret.

 (Tre unge gutter fisker med kastenett i en av Trinidads elver)

Noen ord om Trinidadprosjektet kan forresten illustrere hvordan både Frelsesarmeen og Boliviafamilien tenker. I store flommer noen år tilbake mistet tusenvis av familier gård og grunn. Mediene ga katastrofen oppmerksomhet, internasjonale organisasjoner strømmet til, og det ble bygget ut store "byggefelt" med nye, små hus som ble skjenket familiene. Flott! Men snart så de fleste organisasjonene jobben som gjort, og trakk seg ut igjen. Dermed har folk fått tak over hodet, men lite annet. Særlig barna står nesten helt uten tilbud mens foreldrene er ute på arbeid (eller leter etter det). Med et dagsenter her kan Frelsesarmeen og Boliviafamilien være med og utgjøre forskjellen mellom slum og et trygt bomiljø. Det gir ingen høy profil, men det er ikke sikkert at det er mindre viktig av den grunn...
.

Boliviafamiliens sommerbrev er her!

Det er her i bloggen, i det minste. Du kan laste det ned ved å klikke her.

Dessuten er rundt 1 000 brev på vei ut til våre fadderes postkasser. Noen allerede fremme, noen i løpet av en dag eller to. Takk til våre frivillige som har vært med og pakket!

Et dagsenter, Yaurichambi, har ikke klart å få frem årsbrevene fra barna til oss i tide. Vi venter disse om kort tid, og vil da få sendt ut også disse til dere som er faddere der.
.

Gladbilder!

Det betyr ikke at de alltid stiller opp med store glis. Og det kan jeg forstå, når man er fire eller seks år og får beskjed om å sitte på utstilling slik at bilde kan tas og sendes til fadderen langt der borte i Noruega. Slikt påkaller ofte stort alvor...

Ikke hos alle, riktignok. Noen få stiller med stjerneglis. Men for meg er dette gladbilder uansett, for jeg vet at gleden er stor straks bildet er tatt og alvoret glir over. Når man stolt kan gå hjem i nye sko, skjørt, bukse. Eller med ny ransel, leker - og mat av den sorten man ellers aldri har råd til!

I Boliviafamilien har vi en ordning med at fadderne kan sende noen ekstra kroner til jul, bursdag eller andre anledninger. Noen sender "sommergaver", og det er litt morsomt, siden barna da får dem midtvinters. Bolivia ligger jo på den sørlige halvkule...

Å sende ekstra gaver er helt frivillig. Det er bare å sette pengene inn på fadderkonto som vanlig, men merke med BFN-nummeret og "julegave", "bursdag", eller liknende. Da sørger lederne ved barnehjemmet eller dagsenteret at det blir kjøpt slike ting som barnet mest behøver. (Man får mye for pengene i Bolivia!) Deretter blir det tatt bilde av barnet med gavene, slik at fadderen skal få se hva pengene har gått til. Dette legges så ut ved sommerbrevet eller julebrevet som vi sender til faddere.

Sommerbrevet, ja! Det har våre frivillige vært med og pakket over flere kvelder nå. Fredag går det i posten!

Sommerhilsen fra Corazon Grande

(Bildene er fra femårsjubileumet som Corazon Grande nylig feiret.

Klikk for større utgave!) 

Hej Kära Vänner:

Jag vill igen skriva en liten hälsning till er härifrån Bolivia och från Corazon Grande !

Nu närmar ni er sommaren, medan vi närmar oss vintern här. I Cochabamba blir det inte så kallt och som kallast unde vintersäsongen kan det vara  ca. - 2 grader. Men i andra delar av Bolivia som tex. Potosi och Oruro, som är höglandet kan temperaturen gå ner till - 15 grader. Och man har inget värmesystem i husen.... Men på dagen värmer solen....

Skolorna avslutade första terminen i mitten av maj. Och nu väntar man på vinterlovet som börjar i år den 27 juni och som troligtvis är 3 veckor långt. Man säger alltid att det är två veckor långt, men så förlängs det pga kylan.

  

Här i Cochabamba kommer det aldrig snö, men nog på bergstopparna kring staden kommer det snö ibland och då är landskapet väldigt vackert. På höglandet snöar det ibland, men på en två dagar smälter snön bort.

I april strejkade centralorganisationen COB i nästan två veckor och man nådde en överenskommelse med regeringen om höjd lön bland annat bland lärare och läkare/sjukskötare och poliserna , från och med augusti har de en 11 % höjning av sin lön. Och lönerna i lag steg med 10%.

Priserna på matprodukterna har stigit mycket detta år, mera än 20 %.

Det har varit mycket protester, men inget har hjälpt.  De fattiga är mest drabbade, men klart är också att det har följder i medelklassens liv.

Och klart är också att nu har vi också mera utgifter på Corazon Grande som följd av pris och löneförhöjningar.

 

På Corazon Grande har vi nu 23 söta och glada flickor!  Och vi har plats för en flicka till !

Tack kära Fadder, kära vän för att du är med och hjälper oss att ge en bättre framtid för dessa flickor ! ! ! Tack vare er så har vi inte saknat något av det vi verkligt behövt och vi får vara ett modellbarnhem här i Cochabamba!

Den 16 april firade vi vårt 5 års jubileum med en liten festival och vi hade inbjudna gäster.

Det var tal och så var det sång och  dansuppvisning av våra flickor. Frälsninsgarmens flickhem besökte oss och uppträdde med ett specialnummer. 

Och  vi som Corazon Grande fick gratulationer för våra 5 år !  Och man sjöng födelsedagssången och ljusen på tortan blåstes ut av flickorna!

Välkomna kära vänner och komma och hälsa på oss eller om ni vill stanna en lite längre tid som voluntärer hos oss! 

Tack alla ni som sänder penghjälp till oss, som tänker på oss och som ber för oss ! ! !

  

Jag vill nu önska er alla en riktigt fin och skön sommar!!!!

Varma hälsninagr från era fadderbarn på Corazon Grande och från Siw

Et annerledes opphold som frivillig

Jeg heter Elise, er 20 år og er nettopp ferdig som voluntær i Potosi. Jeg har jobbet på barnehjemmet Himmelbjerget og på dagsenteret Maria Cristina. Der har jeg vært siden slutten av september, så det vil si at jeg har bodd omtrent seks måneder i Potosi.

Potosi ligger på ca. 4300 m.o.h., altså noen meter høyere enn Galdhøpiggen. Det får sine følger med at Potosi alltid er kaldt og at det slett ikke er beste plassen for lange joggeturer. Det bor rundt 250 000 mennesker i Potosi, sentrum er ikke stort større enn sentrum i Sandnes og Potosi flyter ikke over av kulturopplevelser. Potosi er mest kjent for gruven, “Cierro Rico”: I dag jobber det rundt 30 000 i gruvene, og arbeidsmetodene er forsatt like primitive som de var under spansketiden. Mange unger er i dag farløse på grunn av det farlige arbeidet i gruvene. Under spansketiden var Potosi en av verdens rikeste byer, men da spanjolene dro tok de også med seg gull, sølv og den rikdommen som fantes. Det som står igjen i dag er nedslitte bygninger etter spanjolene, en gruve uten særlig store verdier og et folk som lever under ekstrem fattigdom.

Barnehjemmet var enda ikke åpnet da jeg flyttet til Potosi. Derfor begynte jeg å jobbe på dagsenteret Maria Cristina. Jeg trivdes svært godt der, så etter at barnehjemmet ble åpnet forsatte jeg på dagsenteret to dager i uken. Dagsenteret har rundt 35 unger og de kommer i to omganger: en gruppe kommer om morgningen og en gruppe kommer på ettermiddagen; avhengig om de går på skolen på morgen eller ettermiddag. I begynnelsen var jeg den eneste som var med ungene, med unntak av kokkedama som laget mat. Det var for meg ganske overraskende å få så mye ansvar! Heldigvis, med tiden har det nå kommet på plass en ny ansatt som skal hjelpe ungene med lekser og det som trengst. Ettersom jeg ikke er godt nok kjent med skolevesenet, metodene de bruker og hvordan lekser skal gjøres, var jeg langt i fra den rette personen til det arbeidet. Det jeg i stedet har brukt tiden på er å lage forskjellige ting med ungene; papirbretting, maling, tegning, lage norsk mat osv… Til stor glede for alle ungene!

De siste ukene i Potosi har jeg fått besøkt noen av ungene som kommer på dagsenteret. Da vil jeg bare si til alle, at den hjelpen dere gir går til unger som virkelig har behov for hjelp: Jeg tror neppe noen av dere kan finne dere i i å bo i et lite rom, der hvor dere akkurat har plass til senger og et bord, og der hvor dere i tillegg må dele to senger til hele familien. Hva om både mor og far i tillegg var syke? Og hva om taket i tillegg var så dårlig at regnet kom inn, mens dere ikke hadde rå til å gjøre noe med lekkasjen? Og om rommet deres var uten strøm og varme?

 

Himmelbjerget åpnet 16. oktober i fjor høst. Likevel er det fremdeles mye som står uferdig: ikke mer enn det aller nødvendigste er på plass. Ungene har soverom, et lite lekserom og et kjøkken som egentlig ikke er stort nok til alle sammen. En spisesal er derfor svært ønsket og under bygging, det vil også gi oss et stort fellesrom hvor alle kan være. For uten at barnehjemmet ikke er ferdig bygget, har det også gitt oss utfordringer på grunn av mangler på ting: da barnehjemmet åpnet var det 8 unger og kjøpt inn senger og det som trengs til 16 unger totalt. I begynnelsen av februar ramlet det inn 12 nye unger og vi hadde verken senger eller alt som behøves til alle disse ungene. Heldigvis er sengene nå på plass, selv om andre ting forsatt mangler. Jeg skal ikke begynne å nevne i detalj alle problemer som har vært og som fremdeles finnes, men å åpne et nytt barnehjem er ikke lett: verken hvordan økonomisk drift skal sikres eller hvordan ungene skal oppdras.

For meg har oppholdet i Potosi bydd på enormt mange utfordringer, det har ikke vært lett på noen måte. Jeg har ved flere anledninger hatt lyst til å snu. For det første har det vært vanskelig å fryse nesten hver dag. Enda vanskeligere har det vært å komme helt ny, uten å kjenne noen, og etterhvert finne ut at det heller ikke er lett å få seg et nettverk. Jeg har måttet akseptere at min plass og mitt miljø har vært jobben, folkene i Frelsesarmeen og ikke noe mer. Jeg har forstått at det er farlig når det er mørkt: barnehjemmet ligger et lite stykke utenfor sentrum i et fattig strøk og der kommer man ikke hjem etter at det har blitt mørkt! Jeg har forsatt store problermer med å finne meg i hvordan barna oppdras: jeg er ikke vandt med og heller ikke enig i at en unge skal få høre hvor lite flink han er, eller hvor stygg han er i fjeset. Det har overrasket meg å oppdage at unger på 8, 10 og 12 år har gått flere år på skolen uten å kunne lese eller skrive! Her i Bolivia er det ikke noen som fanger opp de med lærevansker.

Tross i alle disse utfordringene, er jeg nå veldig takknemlig og glad for at jeg ble tiden ut i Potosi. Jeg har lært enormt mye og jeg har fått sett Bolivia på en helt annen måte: jeg mener jeg nå kjenner bedre det som er hverdagen til den vanlige bolivianer. Og det er ikke mye som gleder meg mer enn 20 herlige unger som springer mot meg når jeg kommer hjem!

Nesten hele oppholdet i Potosi bodde jeg på barnehjemmet. Det gjor at jeg kom veldig tett på livet på barnehjemmet, noe jeg er veldig glad for! Ulempen med på bo på barnehjemmet var selvsagt at jeg ikke har like stor frihet til å gjøre andre ting, som jeg hadde hatt dersom jeg bodde utenfor barnehjemmet. Jobben min på barnehjemmet har bestått i veldig mye rart! Ettersom jeg er frivillig er det ikke mye som jeg blir pålagt å gjøre, det er mye opp til meg selv hva jeg vil bidra med. Jeg har for all del hatt lyst til å bidra med mest mulig, så dermed har jeg også jobbet mye! Hver morgen har jeg vært med å få ungene ferdige til skolen og jeg har laget forkost. Jeg har hjulpet til med lekser og når det har vært mulighet har jeg brukt mye tid på å lage ting sammen med ungene. Ungene er veldig ivrige på å lære nye ting, noe en av jentene har bekreftet med å si til meg” Tía Elise, du lærer oss alt du!” Jeg har laget norsk mat, og presentert flere norske tradisjoner, som f.eks: pakkekalender, som var til stor glede for alle ungene! Jeg har likt veldig godt å sette med ned med de som verken kan lese eller skrive, men se hvordan de har lyst til å lære, så lenge det er noen som gidder å bruke tid sammen med dem. Det har også blitt tid til noen ekskursjoner som f.eks. tur til Casa de Moneda (et veldig kjent myntemuseum) og tur til badebasseng. Utenom arbeid som har forgått på barnhjemmet har jeg også hatt flere handleturer til Cochabamba. Den siste turen, som var for et par uker siden, kjøpte jeg inn både senger, madrasser, klær og leker. Så mye at jeg måtte skaffe meg en lastebil til å frakte tingene til Potosi. Selv om jeg syns det er litt rart at Frelsesarmeen foretrekker å sende ei gringita (utlending) på handletur, i stedet for en av sine, så har jeg fått lært ganske mye av være handelsmann.

Når dette skrives er det bare noen få dager siden jeg drog fra barnehjemmet. Det var alt annet en gøy å ta avskjed med ungene. Jeg lengter allerede tilbake og ser fram til dagen jeg skal få besøke de igjen! Det som har vært aller, aller kjekkest med å være i Potosi, er å vite at jeg virkelig har vært til hjelp! Derfor, om jeg ikke kan anbefale alle å gjør det samme, så vet jeg at det likevel er noen av dere jeg kan anbefale å gjøre det samme. Å kunne spansk på forhånd er helt nødvendig og det er også helt nødvendig å ha reist litt før, gjerne med erfaring som frivillig på et annet barnehjem! Jeg anbefaler ikke å dra alene, det er bedre å dra to. Til slutt, dersom du virkelig har lyst til å gjøre en innsats og er klar for et par utfordringer, så anbefaler jeg Potosi! Det trengs nye frivillige i Potosi!

En frivillig takker for seg...

...og vi for henne! Elise Øksendal har det siste halvåret - og vel så det - gjort en fantastisk innsats for oss ved det nye barnehjemmet Casa Himmelbjerget i Potosi. Å si at hun har vært til nytte og glede både for barna der og Boliviafamilien her hjemme, er å underdrive sterkt. Vi er henne stor takk skyldig.

Hun har en veldig god blogg fra sitt opphold. Du finner den her.
.

Zoom Ins vårfest til Casa Himmelbjerget

Vi er visst inne i en god stim! Ikke før har vi børstet av oss støvet etter feiringen av de "100 fortryllende kilo", så inviterte ungdomsgruppen Zoom In ved Fredheim Arena til Vårfest. For fjerde gang!

Det ble miniforedrag, sang, mannekengoppvisninger av hotteste indianermote fra Bolivia, boliviansk mat og drikke, samt utlodninger og auksjoner til den store gullmedaljen. Et desidert høydepunkt var å treffe vår (og Zoom Ins!) frivillige Elise Øksendal live på storskjerm fra Casa Himmelbjerget via Skype, omgitt av barnehjemmets glade beboere! Utrolig hva som går an...

Og utrolig hva man får til! Zoom In og - mistenker vi - foreldre som har latt seg overtale til å åpne lommebøkene på relativt vidt gap, har betydd veldig mye for dette prosjektet. De har stilt opp gang på gang. Ved denne anledningen ble det visst rekord, med nær 58 000 kroner i løpet av festen. Det vil bli sendt uavkortet til byggeprosjektet, og betyr at vi nå kan få fullført kjøkken og spisesal i sidebygget. At de kan ta i bruk dette, vil igjen gi plass til flere barn på barnehjemmet - pluss bedre fasiliteter for alle.

Takk for en strålende innsats. Dere er gode!
.

"100 fortryllende kilo"

 (Fortryllende. De 100 klarer han alene...)

Den siste tiden har det tikket inn prosjektbidrag til Boliviafamiliens konto med denne påskriften. Cirka 15 000 kroner til sammen!

(Goe gang!)

Bakgrunnen er denne: Vår gode venn og søskenbarn Tor Inge har oppnådd både en anseelig alder og ditto kroppsvekt. Alderen, men kanskje ikke vekten, ble nylig feiret med en stor fest. Bursdags"barnet" ønsket ingen gaver til seg selv, men i stedet bidrag til vårt nye barnehjem, Casa Himmelbjerget i Potosi.

(Korte bukser, langt hår. Bursdagsbarnet trakterer også seksstrengeren.)

Festen var topp, med god mat, fine taler, god musikk av AC/ZZ. ;-) Og ikke minst ble altså resultatet veldig godt. Tenk at man kan gjøre en fest til nytte!
.

Vårbrev fra Corazon Grande

Hej Kära Vänner:

Det har hunnit gå en tid in i det nya året!!! Hoppas ni alla har det bra!! Jag har hört och sett att ni har hatt kallt och mycket snö...

I går var det 36 grader som varmast här...  Men vi är inne i regnperioden och då det regnar är det kylligt, man behöver nog ha varmare kläder på sej då. Regnet kom sent denna gång och skörden blir nog inte så god det borde bli. På endel ställen i Bolivia drabbades man av torka så pass att boskap dog, man hade inget vatten att ge dem. Och nu är det översvämningar tex. i Chapare, speciellt i en turistort som heter Villa Tunare. Det är 4 timmars körning från Cochabamba. (I Bolivia talar man om tid och inte avstånd, vägarna är inbte så bra här). Över 1000 familjer i landsbyn är drabbade.

Några dagar före det nya året började beslöt regeringen att höja bensinpriset med 70 % och det blev stora protester och våldsamheter. Före det hann bli värre beslöt regeringen att igen gå ner till det normala bensinpriset. Men man säljer bensinet billigare är det egentligen kostar, så en liten höjning skulle ha varit bra. Man höjningen ville man motverka den illegala försäljningen av bensinet till grannländerna. 

Just nu är det brist på socker i Bolivia. Det säjs också att det nog finns, men att det är undangömt för att man skall kunna höja priset. Det går rykten om att staten vill bli ägare av allt socker...

Skolorna har börjat och livet är mera normalt här. Flickorna på Corazon Grande hade en väldigt fin sommarferie. I december fick de gå i simskola. Vi hade en så fin jul och nyårsfirning tillsammans med de danska voluntärerna och vännerna Ivan och Kirsten. Och vi blev bjudna av dem på en resa. De hade samlat ihop pengar i Danmark till denna resa. Carla och jag reste med de 12 största flickorna till Santa Cruz och vi var där fem dagar. Den fjärde dagen kom också Ivan och Kirsten och anslöt sej till gruppen...

Santa Cruz är en stor stad i den tropiska delen av Bolivia. Det tar 11-12 timmar från Cochabamba till Santa Cruz med buss. Vi gjorde mycket under vår vistelse i Santa Cruz. Vi besökte en park som heter ”Aqualandia” med flera simbassänger och rutschbanor och en stor simbassäng där de hade emellanåt kostgjorda vågor. Vi hade det väldigt hyggligt när vi simmade och lekte i vågorna.

Vi besökte en kväll ett litet nöjesfält, vi besökte huvudtorget i Santa Cruz och vi prövade på typisk mat från området, vi besökte zoologiska hagen och vi fick se vilda djur i burarna. Sista dagen fick vi besöka en park som heter Guembe. Väldigt fint område och där fanns den största sommarfågelsamling i sydamerika och vi såg också olika sorters papegoyor och apekatter. I parken Guembe fanns det också fina badmöjligheter med såväl några konstgjorda som naturliga bassänger.

Vi hade en drömferie och flickorna var mycket glada och tacksamma för dagarna de fått tillbringa i Santa Cruz!!!

I januari fick de också gå på en datakurs på Hemmet. Flickorna var också glada när skolorna började den första februari.

Det har kommit tre nya flickor till Corazon Grande:  Florinda som är 7 år, Dora som är 10 år och Melodi som är ungefär 8 år. Alla är söta flickor med en dyster förhistoria, men på kort tid har de anpssat sej till Corazon Grande. Vi tror att våra flickor skall fortsätta göra framsteg och att detta år blir ett bättre skolår än förra året. 

Vi har haft ett projekt och vi har fått en finare trädgård på Corazon Grande och vi har redan små odlingar av grönsaker. Vi hoppas också flickorna skall lära sej odling av grönsaksprodukter och annat. Så har vi fruktträd och vi hoppas snart få egna frukter...

Vi är så glada och tacksamma för varje Fadder! Ni skall veta att ni är väldigt viktiga för att vi skall kunna erbjuda en bättre framtid till våra flickor!!!!  Utan er skulle inte Corazon Grande vara en verklighet!!! Tusen tack för vad ni gör för oss!!!! Jag önskar er alla en riktigt fin vår!!!!!

Varma hälsningar från oss alla på Corazon Grande!

Siw
.

Lasse og Lennart om sine opplevelser som frivillige

 

Det å bo på barnehjem i Bolivia stappfullt med gutter, et godt stykke utenfor allfarveien er en opplevelse i hvert fall ikke vi kommer til å glemme med det første. Her får du vår historie:

Vi kom hit til Cochabamba etter 1 måned med reising gjennom Argentina. For vår del var det nok bra å få reist litt i forkant av oppholdet på barnehjemmet, slik at vi visste mer hva vi gikk til i forhold til at mye er veldig ulikt Norge og norsk kultur på mange måter. Dessuten fikk vi praktisert litt språk før vi skulle arbeide med barn, noe som absolutt er en fordel (om man ikke kan spansk fra før av da).

Vi jobbet og bodde på barnehjemmet Oscar Alhm som har 46 gutter i alderen fra 6 til 18 år fordelt på 4 moduler. Barnehjemmet ligger i et rolig område av Vinto, som er ca 40 minutter med buss/trufi utenfor sentrum av Cochabamba. Lasse jobbet med de eldste (modul D) og Lennart med de nest eldste (modul C). Tio (onkel) og tia (tante) brukes på alle ansatte, dermed ble det fort til Tio Las og Tio Leo. Den resterende halvparten med de yngste guttene var fordelt på modul A og B. Det var mange utskiftninger av personell den perioden vi var tilstede, men alt i alt kom vi godt overens med de ledelsen og de andre ansatte. Selv på tross av nokså forskjellige pedagogiske syn.

Cochabamba er en relativt fin og stor by som ligger sentralt plassert i Bolivia. Byen har gode muligheter for kafé, restauranter, disco og mer men de store kulturopplevelsene er det derimot ikke altfor mange av. Byen har derimot inntil Polen ferdigstiller sin statue, den største Kristus-statuen i verden.  Den står på en liten fjelltopp og skuer utover hele Cochabamba. Transport med buss og fly er relativt lett fra Cochabamba, men man kommer ikke hit med internasjonale flygninger.

Da vi startet gikk det relativt kjapt å bli kjent med barna. Spesielt ettersom vi bodde på selve barnehjemmet og rommene våres var 3 meter fra soverommene til guttene. Siden vi bodde så tett opptil ungene ble rutinen til at vi jobbet og bodde på barnehjemmet fra søndag til torsdag, og tok oss fri fredag til søndag ettermiddag. 

Fordi vi ikke kunne flytende spansk var det vanskelig å jobbe med de minste barna. Ikke alltid like lett for alle de minste å forstå hva de to nordmennene mente, selv om man kommer et stykke med kroppsspråk og litt medium nybegynnerspansk. Man er nødt til å kunne forklare hvorfor sola er gul, søpla som man kaster på bakken ikke forsvinner av seg selv, mattestykker og hvorfor verb bøyes i forskjellige former. Også det å stoppe en slåsskamp eller mobbing er en utfordring når språkferdighetene er medium. Å jobbe med de eldste var derimot en hel del enklere og trolig mer givende for dem og for oss. De fant fort ut at vi hadde potensial til å lære dem en god del samt gi innspill på personlighet og karakter på en annen måte enn hva de andre ansatte gjorde. Blant annet var det gøy å se den brennende interessen for å lære engelsk hos enkelte av guttene. Det var en god følelse å kunne lære bort noe til personer som hadde lyst til å lære.

For de fleste var fotball på ettermiddagen et daglig høydepunkt. Og vi ble ikke mindre populære når vi tok fram noen av våre kunnskaper på banen fra gamle dager.  Vi dro absolutt en stor fordel ved å være 2 fotball og sports interesserte gutter. Vi fikk også brukt dén interessen godt når vi innførte quizkveld hver torsdag. Det var et nytt konsept for alle som de likte svært godt, spesielt når det var en liten godtepremie til vinnerlaget. Spørsmålene varierte fra ”escribe en ingles”, til sport og kultur, geografi og matte. Læremåten på skolene her går mye på kopiere og huske tekster ikke så mye på å faktisk lære, derfor er quiz et hot tips til de som skal ut å jobbe med barn.

Det er fordeler og ulemper ved å bo på barnehjemmet hele døgnet kontra det å jobbe der på dagen (fra kl.8-16 for eksempel). På den måten kan man ikke regne det som arbeidsdager, men heller en livsstil. På den ene siden er det veldig ålreit for å bli godt kjent med barna og de ansatte, for å leve økonomisk og for å lære spansk. Samtidig er det en utfordring å gjøre utenomjobb relaterte ting på kveldene fordi vi bodde såpas langt unna det meste. 

Ettersom vi hadde fri i helgene prøvde vi å bruke dem godt til å slappe av, reist litt og tenkt på helt andre ting enn pedagogikk og vaskelister. De fleste helgene har vi riktignok brukt i Cochabamba hvor vi har fått gode venner, både europeere og bolivianere og hvor vi har hatt det kult. Vi har også reist litt rundt omkring og besøkt blant annet La Paz, Oruro og Chapare. Etter oppholdet reiste vi nordover gjennom Peru og Equador.

Alt i alt kan vi si det har vært en spennende opplevelse å bo på barnehjem i Cochabamba og å få bli kjent med guttene. Selv om 2 måneder ikke er al verdens av tid så føler vi at vi fikk utrettet en del og etterlatt noen positive spor. Man kan heller ikke utelukke at vi en vakker dag kommer til å befinne oss her igjen. Absolutt en opplevelse som kan anbefales.

.