2010: Mye å takke for

Da er det siste kveld i 2010. I kveld skal et hundretalls millioner kroner hvine til værs, si poff! og falle tilbake til jorden som søppel. Det er egentlig en litt merkelig måte å feire på, synes en som heller vil høre godlyden fra en champagneflaske som sprettes, før den nytes.

For mange av oss jordboere handler kvelden verken om fyrverkeri eller champagne, og det er aldri feil å ta med seg den tanken.

Men så kan man også minnes alt det gode som faktisk er gjort, og håpe på et enda bedre 2011!

Det  gode som er gjort? Ja, i Boliviafamilien har vi i 2010 ikke bare holdt driften gående ved alle våre dagsentre og barnehjem, vi har sett åpningen av nye bygg på Ushpa Ushpa og Corazon Grande. Vi har kjøpt hus til dagsenteret La Roca. Og vi har endelig åpnet vårt nye barnehjem, Casa Himmelbjerget i Potosi.

Ikke småplukk! Men ikke noe av dette har vi gjort på egenhånd. Vi har gjort det ved hjelp av snart 900 faddere. Dessuten med bidrag fra bedrifter som EB Marine og Svithun Elektro, foreninger som Lions Club og Rotary, menigheten på Fredheim arena, ungdomsgruppen Zoom In. Dessuten barnehager som Havbrisen og Taremareby, skoler som Teinå, Røldal og Nannestad videregående. Og så arrangementer som Hjerteløpet i Haugesund, fra bryllup og 50-årsdager, og en god del annet.

To ting vil vi nevne spesielt. Det ene er det gledelige i at Vågen videregående skole fortsetter å støtte oss, nå som vår gamle samarbeidspartner Forus videregående har gått sammen med Lundehaugen videregående skole i et praktbygg i Sandnes sentrum. Fra dem har det nylig tikket inne et solid bidrag som er med på å sikre ferdigstillelsen av Casa Himmelbjerget. Her er elever og lærere virkelig med på  å gjør en forskjell, og vi gleder oss til å komme tilbake til høsten og fortelle om resultatene.

Og så den store overraskelsen som nesten trillet en Fanebust av kontorstolen: En telefon fra en fadder som ga oss en julepresang på 100.000 kroner til ombygging av det altfor trangbodde dagsenteret La Roca. Dermed ble en drøm for 2011 plutselig en realitet, allerede før årets begynnelse. Fantastisk!

Ikke noe av det vi gjorde i 2010, er endelig. Alt innebærer fortsatt arbeid og fortsatte utfordringer. Slik vil det alltid være, for det skal ikke bare bygges, men også driftes. Men i kveld kan vi feire det gode arbeidet som er gjort, og takke alle gode hjelpere som har vært med å gjøre det mulig. Noen av dere ved navn, andre bare i tanken.

Takk for i år, og til lykke med 2011!

Boliviafamiliens julebrev

Det er sendt ut til alle våre 880 faddere, og noen få har også kommet i retur. Det er alltid noen som har flyttet, men glemt å nevne det for oss. Det skal vi snart nok finne ut av, og sende ut på nytt, sammen med et forsinket julekort...

Men julebrevet, det kan alle få. På øyeblikket. Klikk her, og last ned!

God jul!
.

Fordi hun er verdt det

(Klikk for større bilder)

Av alle stupide slogans er L'Oréals et av de jeg finner mest provoserende. I mange år var det "Because I am worth it". Midt på 2000-tallet ble det endret til "Because you are worth it", og i 2009 til "Because we are worth it". Den bokstavelig talt kosmetiske forskjellen følger trender i tiden, for de som er verdt det er hele tiden utspjåkete hollywoodbabes som selvsikkert forsikrer om sin egen verdi. Slik selger man drømmer til massene, og på kjøpet får man kremer til 4 000 kroner som det koster 20 kroner å produsere. 

I virkelighetens verden finnes det mange som ikke kan betale for illusjoner. De kan ikke engang betale et beløp tilsvarende 400 kroner for å hjelpe en datter som har utviklet et stort og reelt problem.

Vi traff jenta ovenfor da vi nylig besøkte dagsenteret Yaurichambi, langt ute på Alitiplano utenfor La Paz. På nær 4 000 meters høyde over havet tar sol og frost hardt på huden, men det var likevel helt åpenbart at det her var snakk om noe som behøvde medisinsk behandling. Det fantes det ikke penger til, før vi kunne hjelpe - med det som for oss er lommepenger, men på Altiplano en månedslønn. Og for noen dager siden kom det brev fra en lykkelig og takknemlig far. Med dette bildet vedlagt:

Det har bare gått uker mellom bildene. Behandlingen må fortsette en stund, med oppfølging hos legen. Men det er fremdeles mye igjen av pengene, står det i brevet, og derfor skal vi få nytt bilde og rapport etter at behandlingen er ferdig.

Kynikerne vil ha det til at nøden er så stor at det uansett ikke nytter, og det beste man kan gjøre med pengene er å bruke dem på seg selv, i håp om litt kortsiktig kjøpelykke. Dessverre er de for mange til at vi kan ta dem med til Bolivia, og vise hvor feil de tar...
.

Julehilsen fra Corazon Grande

Kära Vänner:

Otroligt att tänka att ett år igen har gått!!!  Jag vill här skriva en julhälsning till er kära Vänner!

Julen; en högtid då man samlas med familjen och jag är glad att få fira den med mina flickor...   Vi har redan pyntat lite till jul, rättare sagt vi dekorerade Casa Baste till Lucia festen.... I morgon åker vi efter julgranarna som vi reserverat. Det skall bli gott med julgransdoft i husena! Det skall bli hyggligt att dekorera julgranen och ännu en gång baka pepparkakor med barnen...

Den 27 september invigde vi Hus nummer två på Corazon Grande: "Casa Finlandia" som vi döpt det till! Det var en stor grupp norrmen här då, Öyvind, Frode och Boliviafamilien, en representant från Barnskyddet i Cbba och Tiquipaya och borgmästaren från Tiquipaya. Det var tal och det var fina dansuppvisningar och det var  god stämning! 

Vi är väldigt glada och tacksamma att Hus nr två blev en verklighet!!!
För ca. 2 månader sedan flyttade flickorna in där, endel av flickorna flyttade över från Casa Baste till Casa Finlandia.
Vi har 20 flickor och plats för 4 till!  Och flickorna trivs väldigt bra i sitt nya hem!

För ca. en månad sedan kom Florinda till oss. Hon är ca. 5 år. Otroligt hur en liten mänska kan förändras så på en så kort tid! Florinda var väldigt skygg för vuxna. Man fick inte gå nära henne, röra vid henne. Hon hade blivit misshandlad och misskött i hemmet sitt.  Efter en tid började hon le lite grann och en söndag när jag gick ut och gå med en liten grupp flickor tog hon mej i handen!  Och sedan tog det inte länge till före man började få kramar och kyssar av henne! Helt otroligt denna förändring! Vi hoppas hon skall få stanna hos oss!

Tack alla faddrar och vänner som hjälper oss att ge en trygg plats till våra flickor ! Tusen tack för att ni hjälper till, utan er hjälp skulle Corazon Grande inte finnas till! Med er hjälp kan vi göra livet lite bättre för några barn!!!  Med stor tacksamhet i mitt hjärta skriver jag er detta brev!!!!

Jag vill önska er alla en riktigt God och Fridfull Jul och ett Gott Nytt År!!!

Varma hälsningar från alla flickor på Corazon Grande, personal och Siw

(Siw har sendt oss bilder fra pepperkakebaking på Corazon Grande. Klikk for større!)

.

Første dag på Altiplano

Hva er Bolivias sjel? Det er ikke godt å si, i et land som er så variert og kan by på dampende jungel og snødekte fjell, ørken og savanner. Men for mange vil det nok være høyslettelandet mellom 3 500 og 4 500 meter over havet. Altiplano. Der har vi fem dagsentre og barnehjem, og denne dagen besøkte vi to av dem.

To timer ut av La Paz kan den som er flink til å lete finne Lacaya. Da har man først kjørt en time på flott asfaltert vei, og deretter humpet av gårde like lenge på en gebissrystende grusvei.

Vi kom frem litt senere enn planlagt til dagsenteret (og bygda) Lacaya. Men så var festen straks i gang. 

Jo da, disse luene igjen. Deilig varme, laget av myk alpakkaull, men vanskelig å bære med verdighet for en del av oss. Dette var slett ikke ille i så måte!

Dette er imidlertid for de ekstremt eventyrlystne.  Lokalbefolkningen byr på et festmåltid bestående av mange ulike slag frysetørkede og kokte poteter, ispedd biter av kylling og fisk, servert med hvit geitost og en kvass salsa. Det lukter...skal vi si karakteristisk... noe som ikke skremmer Hans Olav her.

Etter en time eller to - tiden går fort! - humpet vi noen mil videre på grusveiene, og kommer da til fantastiske Tiahuanacu. Her pågår fremdeles utgravingene som så sterkt fascinerte Thor Heyerdahl, og som viste at dette tidligere var et viktig senter for en flere tusen år gammel indianerkultur.

Deler av denne består fortsatt, her demonstrert gjennom tungestyrt dans med noe spesiell benstilling...

...og imponerende resitasjon av dikt. Ofte skjer dette på det lokale aymaraspråket, men denne gangen var det på spansk.

Et gjensidig høydepunkt: Møte mellom fadder og fadderbarn. 

Flotte hatter fikk vi også! Det kan være en utfordring å finne noe som ser halvveis "sjebeligt" ut på knotten til en Fanebust, men her vil vi påstå at man har lyktes usedvanlig godt, og faktisk tøffet opp oss begge!

Her er det aller beste trikset for å bryte isen med de i utgangspunktet ganske reserverte barna på Altiplano: Kniks noen bilder av dem, og spør om de vil se dem. Da blir det latter og moro, og så kommer oppfordringene: Ta bilde av meg! Og av meg! Og meg!

Både Lacaya og Tiahuanacu ga et positivt inntrykk. Så veldig mye nytt var det ikke siden vårt forrige besøk for to år siden. Men vi så resultatene av vårt skoprosjekt på Lacaya; nå hadde barna skikkelige sko og sandaler på bena, ikke hjemmelagde greier av gamle bildekk. Og på Tiahuanacu var det kommet en liten lekeplass. Den var populær!

Forresten var det én ting til som var spesielt hyggelig. Det driftige offisersparet hadde fått ny gang på drivhuset som tidligere lå i ruiner. Her dyrket man mangt og mye, blant annet poteter, kål, agurk, tomat og jordbær. Hensikten var på den ene siden å bidra med tilskudd til kostholdet på senteret, og på den andre å lære opp ungene i hvordan man kan lykkes med de ulike plantene. Veldig bra!

(Klikk på bildene for å få dem opp i større format!)
.

En lang dag i La Paz

Vi har én barnehage og to dagsentre i La Paz. De ligger alle innen en halvtimes kjøretur fra hverandre, og tradisjonen tro har vi derfor valgt å besøke samtlige på én dag. Først barnehagen, som heter Refugio de Amor; "Kjærlighetens tilfluktssted".

Denne plassen har en spesiell historie. Vi har ikke faddere her, siden barna er så små og bare blir noen få år, frem til skolealder. I stedet er det kunder og betjening ved Sjøboden Pub i Mandal som finansierer driften, både med tips, kjøp av "årer" og annet. Dette med Frelsesarmeens  lattermilde aksept. "Måtte de aldri gå tom for øl", var hilsenen vi fikk med oss hjem...

Det er stort sett enslige mødre som har fått plass til sine barn her. Da vet de at barna er trygge mens de er på arbeid; et typisk eksempel på at det ikke er så mye som skal til for å hjelpe noen til å hjelpe seg selv.

Det ble dans og opptredener til glede for oss gjester. Det småtrollene mangler av koreografi, tar de igjen i pur sjarm. :-)

Noen av barna, og de fleste av fadderne som var med på rundreisen. Barnehagen gjorde et meget godt inntrykk: Her fungerer tingene som de skal.

Det samme kan i aller høyeste grad sies om dagsenteret "El Tejar". Et stort senter, dette. Her er vi ikke alene, men en av flere organisasjoner som sørger for driften. Men som vanlig er vi de som sender penger jevnt og trutt hver måned, mens det ellers er straks mer uforutsigbart.

Danser og opptredener en masse her også. For oss på tur blir det selvsagt en god del av det samme, men heldigvis også alltid variasjon. Her på El Tejar var vel det eneste stedet vi fikk se og høre hip hop!

I tillegg fikk vi høre den yngste bror Fanebust fra talerstolen. Det var sjelden kost, men gikk aldeles utmerket. Vår kjære Gerd Dahlin tar seg her av oversettelsen til spansk.

Barn og faddere samlet i trappen utenfor senteret. Og så dro vi videre...

...til dagsenteret "Achachicala". Mens vi bare har godt å si om "El Tejar", var det en del å plukke på her. For noen år siden bekostet vi nytt kjøkken. Det fungerer fortsatt utmerket. Men toalettene var det så som så med. Her behøves et prosjekt, og det håper vi å motta om ikke så lenge.

Dansene var det imidlertid ingen ting å si på!

Flotte drakter og farger!

Noe nytt også her: Den dramatisk illustrerte historien om den gule katten! En katt ingen vil ha, men som man også må være meget forsiktig med å kvitte seg med, dersom det ikke skal gå riktig ille. 

"Ta bilde av meg!", "...og meg!". Stort sett er de temmelig så kontaktsøkende også her i La Paz, og alle ønsker å bli tatt bilde av. Igjen og igjen og igjen... :-)

Tøff kar, ikke sant? Han sto og hang like utenfor dagsenteret, men har forhåpentligvis også sin plass innenfor. Oppsummerng av dagen: Noe småplukk er det alltid å trekke - hvorfor skulle vi ellers reist rundt på våre besøk - men det var en både sliten og lykkelig gjeng som etter en langt dag kunne konstatere at Frelsesarmeen ivaretar driften ved barnehage og dagsentre i La Paz meget godt.
.

Jentene på Evangelina...

Evangelina Booth er Boliviafamiliens arnested. Det var her vår grunnlegger, Baste Fanebust, fant sitt fadderbarn Naida i 1981, etter noen uker på loffen i Bolivia. Da hadde de mistet støtten som tidligere hadde kommet fra Nordisk barnefond. "Noen må gjøre noe med dette", skrev Baste i avisen etter hjemkomst. Og så ble det han selv, med gode venner og kolleger.

Ikke rart, derfor, at det er et spesielt sted også for oss å komme til i dag. Vi gleder oss, i trygg forvissing om at det gjør et femtitalls jenter også. Her ser de ikke gutter og menn for ofte... Det er på flere måter en god ting, men du verden for en oppmerksomhet som blir oss til del.

Tradisjonen er den at etter en omvisning på barnehjemmet, som alltid ser aldeles utmerket ut, stapper vi to busser fulle av barn. Så går turen opp i åsen over Cochabamba, til Taquiñaparken, et sted den lokale ølkongen har laget til.

Den slags tradisjoner skal man ikke rote med, så her er vi på plass i den tilhørende restauranten. Der er det fargereik dans og flotte oppvisninger.

Og taler, ikke minst. Denne gangen ble det tåredryppende en stund. Det skyldes at major Vargas, som er på bildet ovenfor, nå går av for pensjonen. Hun har vært en klippe ved Evangelina Booth i mange år. Til å begynne med var hun beryktet for sin kustus, men gjennom årene har hun mildnet betraktelig, og det er en elsket dame som nå trekker seg tilbake. Trist, men slik er nå livets gang...

Tradisjoner, ja. Is og brus...

...og så ut i parken for å leke. Og posere for fotografen. Det er populært! Alle vil bli tatt bilde av, gang på gang, og det vrimler av linselus. Men så er de da også usedvanlig fotogene, disse jentene!

For dem som måtte lure: Nei, bolivianerne går ikke rundt i disse fargesprakende klærne hele tiden. De er for festlige anledninger, og da kommer det tydelig frem hvor stolte de er av kulturen sin - ikke minst sine indianske røtter. 

Men etter en stund er det over i de vanlige klærne, og vips er vi tilbake i det 21. århundre. Bolivia er et fattig land, og da er det lett å se for seg at de lever litt sånn som i Norge anno 1930. Det er i mange tilfeller sant når det gjelder boligstandard. Men ellers er Bolivia for en stor del et moderne samfunn, hvor alt finnes og mye fungerer. For de få som har penger.

Enkle gleder her, og de samme stativene hver gang. Det gjør ikke så mye for dem som bare kommer hit annethvert år. Men heldigvis er ikke den eneste ekskursjonen jentene får. De drar for eksempel på bading av og til. Men ofte blir det ikke.

Gode venner. Herlig! :-) PS: Du kan få alle bildene opp i stort ved å klikke på dem.
.

Gjensyn med Oscar Ahlm

På dette guttehjemmet i Cochabamba bor 53 flotte unge karer, under stødig ledelse av major Alvarez og hans kone. Majoren er utdannet psykolog, noe som jo ikke er den dummeste bakgrunnen når man skal drive et barnehjem...

Vi fikk en flott velkomst, med gitarspill, fløytetoner og sang. 

Gerd er fadder for en gutt på Oscar Ahlm, og var med oss for tredje gang. Hun har gjort dette hjemmet til sitt, og guttene til sine gutter. Vi ser ikke bort fra at hun blir med også i 2012. 78 år er jo ingen alder - hennes venn på 80 år var med denne gangen...

Snorklipping var noe vi drev en del med denne gangen! Her er det Gerd som får åpne lekeparken som hun og venninnene hjemme i Norge har spandert på guttehjemmet.

Populært? Gjett om! :-)

Lek er noe av det viktigste som finnes. På Oscar Ahlm er fasilitetene ellers såpass gode at dette er noe vi har kunnet fokusere på de siste årene. Bøker, spill, leker, datarom - og ikke minst major Alvarez' stolthet, høns og noen ufyselig stygge kalkuner...

Noen ganger vinner imidlertid den rene fornuft. Pengene Gerd sponset holdt ikke bare til lekeplassen, men også til å kjøpe én ny vaskemaskin, og reparere to andre. Som sagt, her bor 53 gutter...

Bildet over er fra kurset i søm og kokkelering som guttene fikk i fjor. Tilsvarende er planlagt for neste år. I tillegg har vi gått i gang med et tannhelseprosjekt for alle guttene. Det behøves: Noen har fine tenner, mens de hos andre står i alle mulige og umulige vinkler...

Til slutt ble det arrangert et stort bursdagsselskap for noen av guttene, med alle de andre, og oss faddere, med som gjester. Guttene syntes Spidermankakene var überkule...

Tiden fløy, og altfor snart måtte vi videre: Jentene på Evangelina Booths skulle også besøkes. Men vi satt igjen med et meget godt inntrykk av et barnehjem som åpenbart fungerer som det skal.
.