Fattige barns jul: Turen til fjellene

Etter prosjektet "Fattige barns jul" - finansiert av elevene på Teinå barneskole i Stavanger og klasse 4b ved Austrheim barneskole i Haugesund - kommer her en rapport fra Boliviafamiliens frivillige, Maria Dirdal. Hun var med jentene fra vårt barnehjem Corazon Grande og delte ut gaver til fattige barn i fjellene rundt Cochabamba.

Turen til fjellene med Siw og noen av de eldste jentene på Corazon Grande er et event som skjer hver jul. Prosjektet er i regi av Boliviafamilien. På forhånd er det mye som må ordnes. Det blir bestemt hvilke fjellandsbyer vi skal besøke og Siw får inn lister på hvor mange barn som bor der og deres alder og kjønn. Videre blir det kjøpt inn gaver som passer alder og kjønn samt tannkoster, såper, håndklær, brød, osv. Personalet på Corazon Grande står for organiseringen av dette.

På selve dagen pakket vi opp en lastebil med både barn og gaver. De eldste jentene på Corazon Grande fikk være med for å hjelpe. Vi startet tidlig på morgningen, det var kaldt og vi var spente på dagen. Jeg har vært med en gang før, men for Tonje var dette første gang hun var i Boliva i det hele tatt. Vi pakket på oss ”alle” klærene vi hadde med oss, vi skulle jo opp på 5 000 moh. Vi havnet inne i lastebilen vi satt høyt og hadde god oversikt, alle og alt er klart og turen kan begynne. Vi humper av gårde opp fjell ”stien” som går rett opp fra Tiquipaya. Som sagt så sitter vi i en lastebil med god oversikt og stien svinger seg oppover, når vi svinger føles det som halve bilen henger utenfor fjellsiden. Jeg og Tonje veksler et blikk og fniser litt - av redsel!  Håper det blir bedre etter hvert, sier vi på norsk. Det ble det ikke, men vi ble litt vant til å leve på kanten av stupet (!)  og etter hvert er det ikke såååå skummelt….

Naturen og fargene er nydelig. Brune runde fjell, lilla potetplanter og mange fine lamaer.  Det er vanskelig for to jenter fra Norge og forestille seg hvordan det er å bo her oppe i høyden og kulden. Uten varmt vann i dusjen, vanlige toaletter, WiFi  og andre nødvendigheter. Men nydelig og fredelig er omgivelsene. Finere utsikt skal du lete lenge etter.

Etter ca 1,5 time finner stopper vi på en liten høyde hvor det er noen barn som venter. De har ullkjoler og sko laget av gummidekk. De er nysgjerrige og spente og kikker litt rart på oss hvite med rosa hår og nisseluer. Jentene fra Corazon Grande deler ut gavene. Jentene får barbiedukker og guttene får biler. Noen ser litt forskrekket ut og er ikke sikker på hva de skal gjøre, noen er begeistret og smiler og klapper andre trekker seg tilbake og beskytter sine gaver. Vi kjører videre og vinker til menneskene på høyden.

Vi ankommer en ”større” landsby. Omgivelsene er  fantastiske. Flere små murhus omringer en kirke og en liten skole. Kirken er lagt mur og leire og har et lite klokketårn som ringer inn til gudstjeneste hver søndag. Landskapet er grønt og frodig, potetåkrene var i full blomst med sine nydelige lilla blomster. Det er høye fjell og dype daler rundt oss. Menneskene i landsbyen har samlet seg på en liten slette utfor kirken og skolen. Barna står spente og ser forskrekket på oss som lasser av lastebilen med gaver, såper, brød klær og diverse. Vi bruker litt tid på å organisere oss, vi får alle oppgaver som vi skal utføre. Vi har med oss ei som er fra denne landsbyen som bor i Tiquipaya som har lister over barna som bor i landsbyen og deres aldre og kjønn. Hun leser opp fra listen sin og barna kommer frem enten alene eller med sine mødre for å ta i mot gavene.  Vi står og deler ut i flere timer. 

Vi ble både solbrente og sultne på disse timene. Etter at alle barna hadde fått gaver hadde vi litt tid til å se oss litt rundt i den lille landsbyen. Vi gikk rundt sammen med jentene fra CG og vi fikk se både skolen og kirken men ikke minst alle barna som satt i klynger og lekte med gavene sine. Gule lastebiler og rosa dukker. Gavepapir som fløy rundt og barn som lekte og smilte. Veldig koselig og givende å se denne gleden hos barna. Alle barn fortjener å leke! Før vi måtte dra videre fikk vi servert fisk og poteter som takk fra landsbyen. Fisken var fisket fra en elv nede i dalen og potetene plukket fra åkeren. Vi styrte unna fisken, men skrelte poteter for hånd og nøt en og to bolivianske poteter. Vi nordmenn seter pris på en god potet! Etter herremåltidet hadde landsbyens ordfører en liten takketale til Boliviafamilien, Siw, Corazon Grande og oss.  De satte virkelig pris på gavene og takket oss for at vi hadde kommet opp i fjellene med dem. Vi takket for oss og lesset oppi lastebilen igjen for å kjøre videre til neste stopp.

Veien videre viste seg å være MINST like smal og svingete som tidligere. Tonje hadde et aldri så lite HALLELUJA-utbrudd i den ene svingen som fikk oss alle til å le. Sjåføren lurte på om vi syns det var skummelt?  Hehe. Vi måtte vell innrømme at vi ikke var helt på hvilepuls, og spurte om han hadde kjørt her før? Han lo litt og sa at han hadde kjørt her hele sitt liv og kunne veiene i blinde, så vi var trygge med han. Vi pustet ”lettet” ut og sa vel begge at det var greit at våre mødre ikke viste om veiene her før vi dro på tur, da hadde det nok ikke blitt tur….

Vi kom til neste lille tettsted som lå en times tid fra landsbyen. Her var det et flatere landskap, mindre hus og færre mennesker. Vi så folk oppe i åssidene og tutet på vei inn til den lille skolen som var der. Barn kom løpende fra alle kanter og var ivrige. Her var det ikke så mange barn, så her brukte vi ikke så lang tid. Vi fikk delt ut litt sukker og brød til de eldre og gaver til barna.  Det siste lille stedet var vi inne på skoleområdet. Barna fikk sine gaver og de voksne fikk også litt. Jeg kikket inn i en av bygningene som var et klasserom.  Det er virkelig en annen verden! Gulvet var bare jord. Gamle trebenker og pulter, ingen elektriske lys. De har nå skole tenkte jeg. Og det er jo bra!

Når vi kom tilbake til Corazon Grande var vi slitne etter en lang dag. Men først og fremst takknemelige for en fantastisk dag med mange inntrykk, mye glede og samhold. Kjekt å være med jentene fra CG og se dem lære å hjelpe andre som trenger hjelp. Kjekt å se gleden i fjeset på barna når de får gaver og foreldrene som gleder seg for barna. Tusen takk til Bolivifamilien, Siw Broman og jentene på Corazon Grande for at vi fikk være med denne dagen og ikke minst tusen takk til dere givere som støtter Boliviafamilien økonomisk som gjør det mulig å hjelpe de som trenger hjelp og oppmuntringer.

Vi kan ikke hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen!

Maria Dirdal