mandag 24. mai 2010

Feliz cumpleaños, Noruega!



Mai-hilsen fra Evangelina Booth jentehjem, Cochabamba.

Da er 17.mai over, og alle barn i Norges land har vel lekt seg gjennom den dagen i året som man ofte omtaler som barnas dag, med alle de pølser i brød, is, kaker og brus som hører med.

Her i Cochabamba, Bolivia, på Frelsesarméens jentehjem ”Evangelina Booth” har vi hatt vår egen lille markering av Norges nasjonaldag. Vi er for tiden 3 norske frivillige jenter som jobber her, og har hendene fulle med å fordele oppmerksomheten vår på de 47 jentene som bor der per i dag.

Vanligvis er det slik at hverdager fra 9-11 er det leksetid med innbakt ”recreo” (friminutt) fra 10-10:30, men i anledning 17.mai fikk vi avtalt med Majora Vargas at de skulle få en ”leksefri” formiddag. Dette betydde jo selvsagt ikke at de slapp å gjøre leksene sine, men de gjorde ferdig leksene på fredag og lørdag slik at de kunne få fri denne formiddagen.

Vi pyntet bakgården på barnehjemmet med selvtegnede norske flagg, ballonger i rødt, hvitt og blått, og laget også til en vegg i ene arbeidsrommet med diverse informasjon om og bilder fra Norge samt viste slideshow med enda flere bilder på en PC. Jentene ble veldig begeistret for bildene fra Norge, og det er nå jammen et vakkert land vi kommer fra!

Som underholdning for jentene arrangerte vi tradisjonelle norske 17.mai-leker, ispedd noen typiske bursdagsleker:

Vi hadde stafettløp med potetsekk, stafettløp med potet i skje, kasting på boks og fisking (en av oss satt gjemt under et bord og hengte smågaver på kroken). Det virket som jentene syntes det var kjekt med noen nye leker, og de satte selvsagt også pris på småpremiene som de fikk på de forskjellige lekene; sjokoladefrosker, fruktkarameller, blyanter, viskelær, hårstrikk og hårspenner. Og på stafettene ble det god stemning med høylydt hei-ing og selvsagt et par forsøk på juksing – som seg hør og bør når barn konkurrerer... Spesielt de minste jentene fikk kanskje i overkant mye hjelp på sekkeløpet, da de strengt tatt skulle hoppe seg fremover, men i praksis ble mer eller mindre bært av de eldre jentene.

Vi hadde egentlig planlagt å ha med sjokoladekake pyntet i norske farger, men med litt andre råvarer enn hjemme, samt en småtrøtt kokk som muligens leste litt feil på oppskriften, endte vi opp med en kake som smakte mer av margarin enn av sjokolade, så vi lot den bli hjemme. Jentene baker så mye godt selv i bakeriet på barnehjemmet, at vi fant ut det ikke var noen vits i å gi de en kake som egentlig ikke smakte spesielt godt..

Det var veldig kjekt å se jentene bare leke seg over såpass lang tid, vanligvis er det et ganske strengt oppsett på dagen og det går mye i å sitte i ro og gjøre leksene sine, vaske klærne sine for hånd, og rydde og ordne rundt omkring. På formiddagen har de vanligvis en halvtime friminutt, deretter er det ikke mer fri før de har litt fritid på kvelden. Det er ganske annerledes enn i Norge hvor ungene leker, og leker, og leker, og kanskje gjør litt lekser hvis de gidder (?).


Kan forøvrig melde om flott 17. mai-vær her, strålende sol og varmt og fint i været!

For å fortelle litt mer om Evangelina Booth: Det er som nevnt Frelsesarméens jentehjem her i byen. Per i dag bor det 47 jenter der, fra 4 til 19 år. Mange av jentene har foreldre som de har kontakt med men som de av forskjellige grunner ikke kan bo med. En del foreldre har reist til Spania eller Italia for å arbeide – det er visst lite arbeid å få i Bolivia, ihvertfall arbeid som kan betale regningene til en familie – og når de kommer tilbake til Bolivia flytter barna hjem igjen. Enkelte av barna har av forskjellige årsaker bare en forelder, og fordi den forelderen må jobbe har vedkommende dermed ikke tid til å ta seg av de i ukedagene, men ungene er da gjerne på besøk hjemme annenhver helg for eksempel. Enkelte har foreldre som er funksjonshemmete eller alvorlig syke og dermed ikke har mulighet til å ha barna sine boende hjemme. Men så har du også enkelte jenter som bodde mer eller mindre på gata før de kom på barnehjemmet, og ikke har kontakt med foreldrene sine. Det er mange skjebner, og vi kjenner bare til en brøkdel av de.

Det er ikke så ofte det er frivillige fra Norge på dette barnehjemmet, men det er virkelig behov for det! Det er som dere skjønner et stort barnehjem, og de har per i dag veldig få ansatte slik at det blir lite ”voksenkontakt” i hverdagen for jentene. De faste ansatte er sjefen Majora Vargas, sekretæren Ruth, Kokka Maria, og ”tante Pamela” som sørger for at jentene gjør det de skal på morgenen og formiddagen. Ingen av disse er der hele tiden og de tre førstnevnte har mange andre oppgaver enn å bare være med jentene. I tillegg har de en ung lærer som underviser de litt eldre jentene i data, matematikk og fysikk flere dager i uken, samt to frivillige studiner som hjelper de minste jentene med leksene tre dager i uka. Vi frivillige fra Norge var således et velkomment innslag i hverdagen, og jentene har tatt imot oss med åpne armer. Vi får så mange klemmer i løpet av en dag at vi ikke har tall på det, og er etter hvert blitt temmelig knyttet til jentene. Det er en stor tillitserklæring når en jente kommer bort til deg, holder rundt deg og sier ”jeg er så trist i dag”. Eller når en annen gir deg en lapp hvor det står ”vi er veldig glade i deg, du gjør oss så glad”. Eller når man ser at en jente blir tryggere og tryggere for hver dag som går, og gjør fremskritt læringsmessig, og vi vet at dette kan være delvis som følge av den oppmerksomheten og kjærligheten som vi overøser henne med.

Majora Vargas er veldig streng, og i begynnelsen var det vanskelig å akseptere enkelte av reglene hun kjører steinhardt på; for eksempel at alle MÅ spise opp maten sin uansett. Vi synes nok fortsatt at hun er i strengeste laget når det gjelder enkelte ting, men for å ha kontroll på så mange jenter med så få ansatte er man nødt til å ha en viss jerndisiplin. Og jentene har virkelig respekt for henne, dersom noen gjør noe galt hører vi ofte ”jeg skal si det til Majora”, og da blir de plutselig veldig snille. Vi har heldigvis etter hvert fått se at hun i tillegg til å være streng også er både rettferdig og oppriktig glad i jentene. Da en av oss tok opp med henne det faktum at vi har observert enkelte av de litt eldre jentene slå de yngre jentene, for eksempel fordi de ikke har vasket sokkene sine enda, sa Majora klart og tydelig at slåing det var IKKE akseptert der. Hun tok dette opp ved lunsjen neste dag og sa at ingen får lov til å slå, sparke, lugge eller på annen måte såre noen av de andre jentene – de skal respektere hverandre og prate om ting, ikke slåss. Dette var i grunnen et lite gjennombrudd for oss (altfor?) snille norske jentene, for mens vi tidligere sa ”ikke slå” hver gang vi så noen slå, så kan vi nå si ”ikke slå, det er ikke lov, det har Majora sagt” og da respekterer jentene det så mye mer. Vi prøver til stadighet å forklare jentene at de ikke skal slå hverandre, at det er bedre å snakke enn å skjenne dersom de vil få en av de yngre jentene til å gjøre leksene, at de må være litt forsiktig med de minste jentene og ikke bare kan hive rundt på de som de vil. Vi håper jo at vi når igjennom litt ihvertfall.

For å gi eksempler på Majoras myke sider: Det var spesielt flott en dag vi var i parken, Majora satte seg ned på gresset og de yngre jentene flokket seg rundt henne og satt i fanget hennes og koste seg. Det var også morsomt å se da jentene hadde fått musikken de skal danse til i en idrettskonkurranse, og Majora kom dansende inn i spisesalen til rungende diskomusikk.

Nå er det imidlertid ikke lenge til Majora skal gå av med pensjon, ryktene sier alt fra august til desember, og vi er veldig spente på hvem som skal ta over og hvordan det da blir – om det blir store forandringer eller om det meste blir som før.

Hilsen fra Dina, Terese og Hanne

1 kommentar:

Marita sa...

Dette var såå kjekt å lese! Kjenner meg godt igjen ;)