Sucre: Den vakre, hvite byen

Litt av velkomstkomiteen på flyplassen!

Vakker er den, Bolivias tradisjonelle hovedstad og sete for Høyesterett! De fleste kaller den nok nå Sucre, men byen har også hett Charcas og La Plata - og for urinnvånerne heter den fortsatt Chuquisaca.

Snakker man om la ciudad blanca, den hvite byen, er det også klart hvilken by man mener. Navnet passer riktig så godt, i hvert fall om man beveger seg i sentrum, på og rundt den store plazaen, eller om man kikker ned på den fra utsiktspunktet La Ricoleta, hvor romantikken alltid ser ut til å blomstre.

Boliviafamiliens buss: Ikke akkurat førsteklasses, men bedre 

etter reparasjon av bremsene...

Byens bakside er imidlertid ikke like hvit, og man skal ikke langt bort fra sentrum før fattigdommen blir åpenbar. Også her finnes det svært mange barn med behov som foreldrene ikke klarer å dekke. Det har derfor aldri manglet barn ved våre dagsentre her.

Ved besøket på Batallon Colorados manglet det heller ikke faddere, siden hele vår store gruppe med reisende fra Norge fortsatt var intakt. Som ellers fikk vi oppleve tradisjonelle danser, men her også fiolinmusikk og sang av senterets egen stjerne: Jenta med det usedvanlig velpassende navnet Melody!

For noen av oss ble det også mulighet til å treffe (igjen) eget fadderbarn, og til å ta ham med rundt på både det ene og andre. Slikt blir det glade selfies av!

En annen ting vi gjør ganske ofte, er å besøke hjemmet til noen av de barna som er på dagsentrene. Så også her. Da slås man ikke bare over den enorme kontrasten til våre hjem i Norge, men også over det paradokset som ligger i relativ forbedring. For selv om det mangler lys, oppvarming, dør og vinduer - og selv om toalettet med det kalde vannet befinner seg under trappen og ute i gårdsrommet - ja, selv om hele "leiligheten" får plass i stua vår hjemme: Er det ikke flott når ett rom med fuktig jordgulv i løpet av noen år har blitt til tre rom med tørt sementgulv, og én seng på deling har blitt til to?

Det meste av et boliviansk hjem for tre

I møtet med en slik virkelighet, er det i det hele tatt mye man kan komme til å tenke på. Som disse godt situerte - både hjemme og her i Bolivia - som mener at fattigdom først og fremst har rot i latskap. De burde ha tatt en prat med moren som, i stedet for å ta minibussen, sparer 6 kroner hver dag ved å gå i én time, hver vei, til og fra arbeidet. For gjør hun det, kan hun sette bedre mat på bordet til ungene til hverdags, og invitere gjester på en flaske cola og litt sjokolade når det er fest!

 Hvem kommer på besøk?

Noen dager senere - og etter en tur til Potosi som jeg snart skal skrive om - var vi bare en håndfull omreisende igjen som kunne besøke ungene på Pokonas. De fleste av oss hadde måttet reise hjem til jobb og skole, forståelig nok. Vi som var igjen, hadde dessuten reist to, fire eller mange ganger tidligere. Dermed ga vi beskjed om at man kunne ta det helt rolig med disse flotte oppvisningene som så ofte blir oppført til vår ære. Samtidig vet vi at dette er noe mange barn ser frem til, så oppfordringen var bare å finne en passelig middelvei.

Det klarte man utmerket. Dansing ble det, etter at vi selv hadde vært med og pyntet gårdsrommet for anledningen. Men også tid til å leke med fotball, fotballspill og ballonger. Og til å ta uendelig mange portrettbilder på oppfordring!

Konklusjonen på oppholdet i Sucre, var i år som tidligere. Det er mye vi kunne og ville ha gjort, dersom de økonomiske forutsetningene var til stede. PC-lab for læring og lekser, utetak mot sol og regn, en ansatt til som kunne avlastet et tynnslitt personale. Får vi muligheten, så gjør vi alt dette, og mere til. Men tross alt vi skulle og kunne ha gjort, så er dette godt fungerende sentre som gjør mye godt for både barn og foreldre.