Etter fire meget travle dager i Cochabamba, reiste vi fredag til Trinidad. Altså ikke øya i Karibien, men den rare, lille jungelbyen som ligger som en øy ute i det enorme, grønne "havet" som kalles Amazonas.
Vi ble møtt av en livlig flokk av småfolk allerede på flyplassen, og etter innsjekking på hotellet var det rake veien ut på besøk til dagsenteret. Eller det plankeskuret med jordgulv som de siste årene har fungert som et dagsenter. Det holder tett mot regnet, og har dessuten et lite kjøkken for matprosjektet vårt, som gir et tyvetalls barn tiltrengt ernæring. Men å si at det er enkelt, er ikke å ta for hardt i. Blant annet mangler toalett, noe som gjør at senteret bare kan fungere for de barna som bor like i nærheten. De springer nemlig hjem når de må på do, og kommer så straks tilbake for mat, lek og leksehjelp!
Siden sist hadde gulvet fått dype sprekker. Det skyldtes at den forrige regntiden, som sluttet i mars, ble usedvanlig våt. På det verste sto vannet 40 cm opp på veggene i senteret. Det betyr at det ofte gjorde det samme i de nærliggene hjemmene. Svært mange fikk avlingene sine ødelagt. Men med karakteristisk pågangsmot har de satt igang igjen, for fordelen med dette ekstremt hete og fuktige klimaet, er at alt av planter gror ekstremt raskt.
Uansett var det ikke noe som la en demper på gleden under vårt besøk. Barna i Trinidad er veldig kontaktsøkende, og generelt langt mindre generte enn for eksempel oppe på høyslettene. Leksjonen om Norge som vi ofte drar - kommer vi fra Europa eller Afrika, er det varmt eller kaldt, stort eller lite, og er det sant at vi har sommer når det egentlig er vinter? - ga mange svar og enda flere kreative forslag.
Etterpå gikk vi bort på den omtrent 3 mål store tomten som er kjøpt for vårt kommende dagsenter. Det var vel for tredje gang, og vi spøkte litt om hva naboene må tro om disse rare gringoene som kommer innom hver oktober, tusler bort for å se på et halvryddet stykke jungel, og så reiser av gårde igjen - for så å komme tilbake neste år og gjenta nøyaktig den samme prosessen.
I så tilfelle skal de snart få se! For som bildet ovenfor viser, har tre av Vågen videregåene skoles elever nå tatt første spadetak og machetehugg. Så mye mer skjer ikke før regntiden er over - prøv selv å jobbe mens du blir spylt med en hageslange - men i april starter endelig byggingen av det nye dagsenteret.
Byggingen vil skje i moduler, pø om pø, ettersom økonomien gir muligheter. Men i første omgang blir det kjøkken, spisesal, kontor og to-tre "aulaer", altså rom hvor ungene kan leke og lære. Og toalett, selvsagt, noe som vil øke rekkevidden og gjøre senteret anvendelig for langt flere barn enn i dag.
Lørdag og søndag stoppet hele Boliva opp. Gater som ellers er fulle av trafikk, lå helt øde. Alle butikker var stengt. Hva i all verden? Svaret var valg på nasjonalforsamling, og et høyst ventet gjenvalg av president Evo Morales, som dermed i 2015 begynner på sin tredje femårsperiode. Det skal vi ikke mene så mye om her, annet enn å si at som statsledere flest gjør han vel både godt og dårlig, men åpenbart nok av det første til å bli gjenvalgt med rungende majoritet - og uten at det er grunn til å mistenke noe rusk i den forbindelse. Om man da ikke synes det er bittelitt i overkant at de som ikke stemmer (på den de måtte ønske), risikerer å få sin bankkonto stengt for uttak i tre måneder...
Vi dro lørdag ut på elvene som går på kryss og tvers i regnskogen, og som utgjør det viktigste transportnettet. Der fikk vi med oss et yrende dyreliv og lærte ikke så rent lite om tropisk jordbruk, men også et kraftig værskifte, med kjapp overgang fra sol og nydelig vær til tordenstorm, vind og sprutregn. Så ble det igjen helt stille, men også helt mørkt. Det var dermed en temmelig utslitt gjeng som var tilbake på hotellet, ikke klokken seks som planlagt, men ved ellevetiden. Søndagen - selve valgdagen - ble ytterst lite gjort. Og like fullt var det en boliviagjeng preget av opplevelser som fylte det knøttlille ruteflyet fra Trinidad mot Sucre mandag morgen. Faktisk fylte vi det så godt at det ble et "privatfly": Pilotene så lite poeng i å fly innom La Paz, slik ruten egentlig tilsa, når det uansett ikke var ledige seter om bord...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar