Stem på Boliviafamilien! Et lite klikk for deg...

...en stor mulighet for Boliviafamilien! Så vær snill og bruk tre sekunder på å gå hit og stemme på Boliviafamilien! Stor takk!

(Boliviafamilien - ved et bittelite utvalg av den)

Jeg la inn oppfordringen med en gang, for dere som ikke har tålmodighet til lange forklaringer. Men her kommer den også: Som mange vil vite, har Boliviafamilien er markedsføringsbudsjett på null kroner og ditto øre. Vi bruker pengene på å hjelpe fattige barn, ikke annonsering. Vi blir kjent gjennom våre foredrag, gjennom blogg, nettside og facebook - men aller mest gjennom alle våre faddere, frivillige og ildsjeler som sprer budskapet.

Det fungerer! Mens andre hjelpeorganisasjoner melder om stagnasjon og tilbakegang, vokser Boliviafamilien. Pent og pyntelig, litt etter litt, blir vi flere - som kan hjelpe flere!

Samtidig: Vi har mange uløste oppgaver, mange behov vi ikke klarer å dekke. Av våre 1018 barn, er det nå 45 som mangler fadder. Det er et dagsenter i Amazonasjungelen nær Trinidad som trenger vår støtte. Et annet ved Titicacasjøen som har både bygget de behøver og barn på vent, men ikke midler å drive for. Vi får til en god del, men på ingen måte alt vi ønsker å gjøre.

Plutselig en dag tikker det inn en hyggelig og uventet melding. Kommunikasjonsbyrået Nucleus vil gjøre noe for andre enn seg selv, og gir bort en arbeidsdag - 180 timer! - pro bono. Vi slenger inn en søknad. Snart kommer den hyggelige tilbakemeldingen: Vi er inne blant fem utvalgte i sluttrunden! Nå åpnes det for avstemming, og den vil telle 2/3 for avgjørelsen.

Alle sakene er gode. Alle vil ha sine tilhengere. Vi ønsker alle lykke til - og håper at akkurat du som leser dette klikker en knapp for Boliviafamilien. Det kan komme mye godt utav dét!

Du leste helt hit? Takk! Avstemmingen finner du altså her! Juks vil vi ikke ha noe av, men derimot mange stemmer: fra deg, kone/mann/partner/kjæreste, sønn og datter, din svigermor, ditt søskenbarn på Gjøvik, din onkel i Amerika - alle du kan mobilisere! :-)
.

Casa Himmelbjerget er ett år!

av Elise Øksendal

”A, b, c, d, e, f, g, h, i, j, k, l, m, n, o, p, q, r, s, t, u, v, w, x, y, z, æ, ø, å.” Dette er det norske alfabetet. Det tyske alfabetet ligner litt og det samme gjør det engelske. Så tok vi en runde og sa alfabetet på spansk, deretter portugisisk, quechua og aymara. Til sammen blir det alfabetet på syv forskjellige språk! Dette var altså alle de forskjellige språkene som ble samlet da vi besøkte Himmelbjerget denne gangen.

(Øyvind med tre av jentene)

 

Frode og Øyvind har mye å rekke over på en rundereise i Bolivia, så etter to dager i Potosí ble de nødt til å reise videre. Jeg ble igjen to uker til sammen med Margit. Vi har begge jobbet som frivillige på Himmelbjerget. Det er nok mange som syns det er spennende å høre hvordan det går på barnehjemmet, så jeg skal fortelle litt om hva som har skjedd.

(Frode og Øyvind ble glade for alpakkagenserne de fikk i gave,
og byttet raskere enn sin egen skygge...)

Himmelbjerget har vært i drift i over et år nå. Selv om ikke alt er ferdig enda, nærmer det seg mer og mer. Ikke bare er byggingen kommet lenger, men ungene viser også tydelig at de er mer vandt med å bo på barnehjemmet nå. Jeg syns det var spesielt oppløftene å se at flere av ungene hadde gjort framskritt på skolen. Alle barna kunne alfabetet denne gangen og flere av barna har lært seg å lese! For noen er det likevel vanskelig å finne motivasjonen til å gjøre lekser og det tar lang tid å når dagens lekse er å skrive talla fra 1 til 1000. For å øke motivasjonen har Mayora lovet tur til La Paz til alle de som er flinke med leksene og forbedrer karakterene sine! I slutten av november slutter skoleåret, da blir det spennende å se hvem av ungene som får dra!

”Hysj!” er et ord som har blitt flittig brukt på barnehjemmet, men bruken av dette ordet er mye mindre nå. Jeg la spesielt godt merke til at alt gikk mye roligere for seg ved matbordet enn det jeg var vandt til. Alle barna har også lært seg alle de forskjellige bordversa, så om ikke det er så rent, så er det kraft i alle barnestemmene som synger for maten. Ellers fikk jeg et inntrykk av at det var mer orden generelt og også litt renere på barnehjemmet. For eksempel har de laget skohyller, slik at skoene ikke ligger over alt, også er det ikke lov å gå inn på sko på soverommene.

Personalet på barnehjemmet er forsatt det samme. Mayora Betzabe Vega gjør en veldig god innsats! Foruten henne jobber det en kokkedame, tía (tante) Viqui. Tío Constancio er sammen med ungene og gjør litt forskjellig vaktmesterarbeid. I tillegg til disse tre er det ansatt en ny tía som hjelper ungene med lekser på ettermiddagen.

(Solen kan være nådeløs på 4300 meter over havet. Jeg ble brent!)

Vedlikeholdsarbeid av barnehjemmet har allerede startet. Alle vegger, både innvendig og utvendig, i det store huset har fått et nytt strøk med maling. Denne maling skal holde bedre ettersom den er oljebasert og det vil være mulig å vaske vekk f.eks.  kladdemerker etter fingrer.

(Nymalt og flott!)

Når det kommer til byggingen, holder de for tiden på med å gjøre ferdig huset som er til kjøkken, spisesal, offiserbolig og voluntærbolig. Kjøkkenet har stått ferdig siden slutten av januar. Nå  nærmer spisesalen seg ferdig med stormskritt. I løpet av de to ukene jeg var der fikk de kalka ferdig vegger og lagt fliser på gulvet. Nå mangler dører og vinduer før rommet kan tas i bruk. Fram til nå har kjøkkenet blitt brukt som spisesal. Det har gått, men med enda flere unger vil det ikke være plass til alle her. Selv må jeg si at jeg var glad for at jeg ikke fikk være med og innvie spisesalen: Dette rommet er stort og det betyr at det er enda kaldere enn de andre rommene! Heldigvis har jeg forstått at ungene ikke synes det er like kaldt som det jeg synes.

Andre etasje på dette bygget har fått opp vegger, så når jeg har vært oppe og titta har jeg fått en følelse av hvordan alt kommer til å se ut: hvilke rom som kommer til å bli stue, soverom osv. Det blir som sagt bygget en egen bolig til frivillige, så her er det bare å ta oppfordringen, pakke sekken og dra til Potosí! Taket er enda ikke på plass på bygget, men det er nok ikke lenge til før det kommer. Med taket på plass vil huset bli helt regntett. Det har vært et lite problem at vann har lekket inn på kjøkkenet gjennom taket (som er gulvet til andre etasjen), men nå er det problemet altså snart løst med å få på plass et skikkelig tak. 

(Spisesal og kjøkken er snart ferdig.)

Totalt sett har det skjedd en del forandringer på Himmelbjerget. Det er godt å se! Selv om man ofte skulle ønske at ting skjedde enda fortere, så er det viktig å huske å smøre seg med boliviansk tålmodighet! 

.

Prosjekt: Vårt nye dagsenter i La Roca!

 (Jo da, denne tomten skal utnyttes!)

I sommer fikk vi en fantastisk hyggelig melding. En fadder (som ikke vil bli nevnt ved navn) ønsket å støtte Boliviafamiliens prosjekt med et nytt dagsenter i Cali Canto, like utenfor Cochabamba.

Historien for dette senteret går tilbake til 2006. I tråd med senere tradisjoner, ble vi da «overrasket» av Frelsesarmeen, som tok hele fadderbussen med ut til et nytt dagsenter som de hadde kalt La Roca. Her ble vi møtt av offiserparet Hastie fra New Zealand. De imponerte stort; på et aldeles utrolig lite budsjett hadde de skapt et senter som trosset små og trange kår og ga et godt tilbud til et femtitalls barn. Da vi lovet å støtte med 500 dollar i måneden, trillet gledestårene. I årene som fulgte sørget vi for at et femtitalls faddere fikk barn her.

Problemet var plassen. Man måtte leve på leie, og ble stadig flyttet fra plass til plass i lokalområdet. Det gjorde det vanskelig å legge tingene til rette slik man ønsket for barna. Heldigvis klarte vi for et par år siden å få kjøpt en bolig – med god støtte blant annet fra elevene på Nannestad videregående skole.

Egen plass gir mulighet for å realisere egne prosjekter. Tegninger ble laget og presentert for oss. Men på grunn av andre forpliktelser både i Cochabamba og Potosi, måtte vi sette det på vent. Helt til en fadder ringte, og – helt uten forvarsel – ga 100 000 kroner til totalrenovering av bygningen. Det skjer ikke så ofte at en Fanebust bokstavelig talt holder på å trille av kontorstolen, men dette var en slik anledning...

Ikke nok med det: Etter å ha fått oversendt tegninger per epost, dukket samme fadder opp med ytterligere 26 000 dollar til en annen etasje. Det betyr, foruten mer plass under tak, at vi nå får på plass nytt og større kjøkken, matsal, vaskerom, tre aktivitetsrom, nye toaletter og dusjer og kontor til personalet. Det er i første etasje. I annen kommer først og fremst et stort allrom med scene. Dette vil kunne deles av på midten, slik at flere grupper vil kunne bruke plassen samtidig. Også her vil det bli toaletter og bodplass.

Pengene er nå overført, uavkortet, og byggingen er godt i gang. Litt morsomt er det at arkitekten – som også har ansvaret for gjennomføringen ute på plassen – er et av Boliviafamiliens tidligere fadderbarn fra dagsenteret Catalina Booth! Akkurat det er mer tilfeldig; Frelsesarmeen har valgt ham på basis av helt andre kvalifikasjoner. Men likevel: Det er alltid gøy å møte fadder«barn» som har blitt voksne, nyttige samfunnsborgere. Bedre bekreftelse på at det nytter, det vi holder på med, det kan man vanskelig få.

(Arkitekt/byggeleder - altså både teori/praksis)

Ved omvisning ute på byggeplassen kunne vi konstatere at arbeidet er godt i gang, og at det ser meget bra ut, det som er gjort. Arbeidsmiljøet er nok ikke helt i henhold til norsk standard – her dingler folk nærmest etter fortennene, seks meter over bakken, uten annen sikring enn Frelsesarmeens forbønn – men det er altså normalen i Bolivia. 

(Dette "stillaset" begynner på taket, altså 3 meter over bakken...)

Det får så være. Vi fikk nøye oss med at fundamenter, muring og annet utført arbeid så bra ut, at både arbeidskraft og materiell var på plass, og ikke minst at man er i rute både i forhold til budsjett og timeplan.

(Skikkelig fundamentering, halvannen meter dyp og godt armert...)

Det betyr arbeid gjennom hele sommerferien – som jo er i desember/januar her på den sørlige halvkule – og innflytting i løpet av februar. I mellomtiden har vi fått leid midlertidig plass til barn og personale like over gaten. Også der fikk vi en liten omvisning, pluss noen opptredener med dans og sang av de søte små. Fasilitetene var ikke mye å skryte av, men alle var enige i at det holder i noen måneder. Så gleder man seg stort til innflytting i nye La Roca litt utpå nyåret! Det vil gi et mye bedre tilbud til enda flere barn, i et område som virkelig behøver det...

(Alt som kan brukes på nytt, blir brukt. Kan en tidligere utvendig vegg bli innvendig, får den stå!)

På sikt vil vi svært gjerne også få på plass en tredje etasje, og da med en leilighet for de offiserene som er ansvarlige for driften av dagsenteret. Men det er tema for en annen dag. Nå er vi både glade og takknemlige for at dette nye dagsenteret kommer på plass raskere og enklere enn vi noen gang hadde våget å forestille oss!

(Noen få av de mange som snart får plass på det nye dagsenteret!)

En kort rundreise er over

Da er to blad Fanebust straks på vei ut til flyplassen i La Paz, og i morgen kveld vil vi igjen være hjemme i det kalde nord. Vi har vært ute på en kort og travel rundreise: To uker i Cochabamba, Sucre, Santa Cruz, Potosi, Trinidad og La Paz (med Altiplano). På hvert sted har vi fulgt opp ett eller flere prosjekter, og det er nettopp det som har vært hensikten med denne reisen.

(Fra Casa Himmelbjerget i Potosi. Nymalt! Og med mange glade barn...)

Fadderreisen, hvor vi besøker hvert eneste av våre 23 barnehjem og dagsentre, den tar vi til neste år. Da har vi 30 års jubileum, og alle som ønsker det, er inviterte med! Men denne gangen har vi bare hatt følge på deler av reisen av en håndfull frivillige. Ja, og så den uforlignelige Siw Broman da, som alltid er her nede og er til stor nytte for oss!

Rapporter vil snart komme her i bloggen. Her vil vi bare fortelle at vi er godt fornøyde med det vi har sett. Til dels svært godt fornøyd - som når det gjelder det nye dagsenteret vi har under bygging i Cochabamba, La Roca. Og om det har vært travelt, har det også vært hyggelig i møtet med alle de som er her nede og gjør en innsats, både i og utenfor Frelsesarmeen.


Men nå altså: flyplassen neste! Og om bare halvannet døgn er vi hjemme...
.