Ei stolt jente viser seng og kosedyr!
Verdens høyest beliggende barnehjem, pleier vi å si at det er, og synes navnet Casa Himmelbjerget er riktig så flott, enten man tolker det sånn eller slik. Sannsynligvis er det sant også, det vi påstår, for 4380 meter over havet er vanskelig å slå. Selv i Nepal, for eksempel.
Uansett, en god historie bør som kjent ikke sjekkes for godt. Viktigere at det nå ikke bare er navnet som fremstår som flott. Se bare på det splitter nye bygget ovenfor! Det er andre byggetrinn som nå er på plass. I første etasje: et romslig kjøkken og en stor spisesal. I andre: en leilighet for de som er ansvarlige for barnehjemmet, for tiden majora Betzabe, og en hybel for våre frivillige!
Velkomstkomiteen, på linje i tinkuklær!
Når majora Betzabe holder tale, triller tårene lett! :-)
Småmaurene yrer frem...
Tio har lært eldstegutten å spille, og det riktig så godt...
...samt en ganske så revolusjonær dans!
Tilskuerbenken kuler'n med litt saft...
Dette har jo vært et svært prosjekt for Boliviafamilien, fra ideen i 2008 via grunnsteinen i 2009 til åpning i 2010. Det er vi riktig så fornøyd med, men det er klart at en skikkelig spisesal har vært savnet - i tillegg til en litt mer akseptabel innkvartering for de som ikke er barn. Nå endelig:
To gode bygg og endelig nok av plass
Den nye spisesalen, med åpningen inn til kjøkkenet i enden
TV-kroken!
Det er alltid mer som kan fikses på. Men som helhet er Casa Himmelbjerget nå definitivt over i driftsfasen. Noe så herlig!
Det er mange som skal takkes for at vi kom i mål til slutt. Vi kan ikke liste alle her, og ikke får vi lov heller. Men en stor takk går til elevene ved Vågen videregående skole i Sandnes, som har vært med oss gjennom hele prosjektet. Uten dem hadde veien frem hit vært mye lenger...
På Casa Himmelbjerget fikk vi forresten nok et hyggelig gjensyn med majora Vargas. Hun var i mange år ansvarlig for jentehjemmet vårt, Evangelina Booth, i Cochabamba. Der gikk hun fra sterkt fryktet (OK, respektert!) til høyt elsket av alle jentene. Nå er hun egentlig pensjonert, men snarere pasjonert...for hun klarte altså ikke å holde seg borte lenge. Og slett ikke uvirksom heller, for hun er visst programmert til alltid å være til nytte!
Majora Vargas, nå som grillmester
Hennes innsats ved grillen resulterte i noen helt hinsides store porsjoner. Men om ikke vi besøkende klarte å spise opp, så gled det fint ned gapet hos disse små barna!
Et vellykket besøk ble avsluttet med lek og utdeling av gaver som forhåpentligvis vil være til glede i tiden fremover. Vi forlot Casa Himmelbjerget med lett hjerte. Fritt for utfordringer blir det nok aldri, her heller, men nå er vi på godt vei!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar