På svipptur til Bolivia: La Roca

"Svipptur" høres kanskje veldig kort ut. Og slik føles det også, selv om turen tok tre uker. Vi - brødrene Fanebust, fadder og ildsjel Odd Roger Knutsen, vår uforlignelige lokale representant Siw Broman, av og til forsterket med frivillige i Bolivia - besøkte i løpet av disse dagsentere og barnehjem i følgende byer: Cochabamba, Sucre, Potosi, Santa Cruz, Trinidad, Cobija og La Paz med Altiplano.

Dette var altså ikke vår fadderreise til alle barnehjem og dagsentre. Den skjer neste høst, og der er alle som ønsker det invitert med. Men årets reise var den korte varianten for å følge opp ulike prosjekter. I dagene og ukene fremover skal vi presentere disse.

Først ute: Dagsenteret La Roca i Cochabamba. Et flott, nytt dagsenter som vi med stor stolthet åpnet i fjor. Nå ville vi se at det fungerte som forutsatt. Kort sagt at tingene har "gått seg til" slik vi hadde håpet. For én ting er åpningsfest og snorklipping. Veldig kjekt! Men det er hverdagen som teller. Og den får vi mer av ved å snakke med offiserene, kokken, tantene - og mest av alt, barna og deres far eller mor, tante eller bestemor...

Altså: Hvor mange barn kommer, og når? Hvilken hjelp får de? Hvordan er maten? Har de vann i springen - og i toalettene? Har området spesielle utfordringer? Har senteret aktiviteter også for voksne? Er personalet tilstrekkelig, og gjør de en god jobb? Hvordan står det til med finansene? Står Boliviafamilien for hele driften, eller er andre organisasjoner med og hjelper? Hvilke prosjekter er gjennomført det siste året, og ble resultatet som forutsatt? Hva er de viktigste behovene per i dag?

Og så videre. Og om igjen, for det er ikke nødvendigvis svar fra sjefen vi er mest opptatt av. Det er ungene. Og mødrene eller andre pårørende. Når ingen andre hører; da får vi de viktigste svarene.

Nyfødt og velskapt. I bakgrunnen barn, men mor (14).

For La Rocas vedkommende var prosessen en fryd. Dette senteret har ikke for mye av noe, men nok av det meste. Det ligger i et raskt voksende område i utkanten av Cochabamba som har store behov, og det dekker disse så godt som noen kunne håpe. Vi er rett og slett strålende fornøyd med hva vi så og hørte.

Den som dermed tenker at her er det ikke mer å gjøre, har ikke forsøkt å spise kyllinglår med skje, slik vi gjorde. De hadde nemlig ikke annet bestikk... Akkurat det er nå fikset. 

Verre er det med vannforsyningen. Området er nemlig bygget ut uten offentlig rørnett. Det betyr at man må få tilkjørt vann med tankbil. Dessverre undervurderte man ved byggingen vannbehovet. Nå er hullet gravet for en større vanntank. Så mangler bare tank, rør og en kraftigere pumpe. Ikke noe spektakulært, men et helt typisk, lite prosjekt for Boliviafamilien.