Mange vil vite det, men for dere andre: foreningen "Bruk Tanken!" er hjertebarnet til Hans Olav Meland, Baste Fanebusts gode venn og kollega på EkofiskI. I tyve år har denne foreningen, hvor Meland ikke bare er president på livstid, men muligens også eneste gjenværende medlem, gjort gode gjerninger for Boliviafamilien. Dermed er dette også jubileumsfest for en liten forening med et stort hjerte!
Av mange godbiter på programmet må vi spesielt nevne Rune "Vikingbiker" Monstads lansering av boken om sine spinnville sykkelturer på mange kontinenter. Rune har hjulpet Boliviafamilien på mange måter -- mer om det nedenfor. Men arrangør "Bruk Tanken!" har altså mer på gang. Og selvsagt blir det anledning til å kjøpe (og eventuelt få signert/skamfert) bøker fra Frode Fanebusts varierte forfatterskap. Inntekter fra boksalget går til Boliviafamilien.
Hvem er så denne Rune Monstad? I likhet med Hans Olav Meland vil han være kjent for mange av Boliviafamiliens venner -- men selvsagt ikke alle. Som en liten presentasjon av både ham selv og boken følger innledningen til boken om "Vikingbiker" nedenfor.
Vel møtt den 8. januar!
----
Ikke helt god -- men bedre enn de fleste
av Frode Fanebust, leder av Boliviafamilien
Se, der kommer en underlig
rødsprengt en, syklende opp bakken. Han puster og peser, tyngre nå enn det
veltrente skroget han vil presentere om hundre eller to hundre mil. Han bærer altså
preg av det gode livets klamme favntak: vinen i Cochabamba, ølet i Sydney, de
feite biffene i Port Harcourt, Nigeria. Ja, kanskje også noen andre klemmer
også – gode først, men klamme forbausende raskt…
Det
er ikke bare det gode liv som har gjort ham tung i kropp og sinn. Han er diger
av natur. Skal han en gang kunne gjøre seg håp om å sykle inn himmelporten, må
den i sannhet gjøres både høy og vid! Men det skal bli lenge til, og
langtidsplanlegging er ikke en av denne syklistens sterke sider. Akkurat nå
lengter han bare etter telt og sovepose, snøstorm, sandstorm, regn, gnagsår,
mygg og igler, dårlig hygiene, en god sprutdiaré som skal fjerne mange av hans
unødvendige kilo, samt ikke minst muligheten til å bli påkjørt eller ranet. Han
er selvsagt ikke riktig. Altså er han gal. Men han er gal på en måte flere av
oss burde vært. Da hadde vi fått tynt mye mer ut av dette ene, korte livet vi
har.
Du
skal uansett ikke komme her og fortelle Rune Vikingbiker Monstad hva han skal
gjøre, eller hvordan. Han følger Bibelens bud, som han riktignok ikke har
oppfattet helt riktig: Han tror ikke på andre guider enn seg selv, og sykler
derfor sine egne veier. Og han må gjerne skylde på at han ikke hørte – at
batteriet tok slutt – men man kan alltid ha en begrunnet mistanke om at han
ikke ville høre. At han nappet ut
batteriet akkurat da fornuftens stemme begynte å trenge seg på, og kastet seg
på sykkelen i stedet for å høre etter. Valgte overraskelser og utfordringer, av
noen gitt den idiotiske merkelappen ”eventyr”, fremfor den komfortable
kjedsomheten de fleste av oss kjenner så godt. La oss velsigne ham for det. Det
går et snes på dusinet når det gjelder resten av oss, eller tretten på sneset
eller hvordan det nå var, men det finnes bare én ekte, norsk Vikingbiker. Godt
er det, for én til ville vært akkurat én for mye. Han trenger armslag, den
karen, det er sikkert…
De
ville vært underlige nok i seg selv, disse påfunnene: Å sykle tusenvis av mil i
det lovløse Sør-Amerika, det lovstridige USA, det vinterdekkede Canada, det
svarte Afrika. Men enda rarere er at han har gjort det ikke bare for seg selv,
men også for en liten organisasjon svært få har hørt om. Boliviafamilien heter
den, og den driver i dag 24 barnehjem og dagsentre for litt mer enn 1000 barn.
Et av disse barnehjemmene, Corazon Grande, var Rune med på å bygge. Deretter
syklet han ut i verden som Boliviafamiliens rullende ambassadør.
Akkurat
det ga mange uforutsette, men også gode resultater. Først var det jo en viss
mening i det hele: Mediene kunne forstå at han syklet i Sør-Amerika for barn i
Bolivia. Litt underligere ble det kanskje i USA, hvor bare et lite mindretall
har pass og vet at det finnes en verden utenfor egne grenser. Temmelig snodig
da han sto nedsnødd og pinnfrossen ute på den kanadiske prærien og hakket inn i
mikrofonen at ”I´m d-d-d-doing this for the c-c-children of Bolivia”. Direkte
bisart da han hadde syklet inn i Kongo i to villfarne sørlendingers fotspor,
blitt arrestert og gitt en omgang av kongolesisk politi. I reportasjer her
hjemme fikk han fremdeles formidlet at han var ute på tur for Bolivias barn.
Helt naturlig, som om han bare hadde tatt venstre i stedet for høyre i et
veikryss et sted og dermed havnet på feil kontinent.
Betyr
det noe? For oss i Boliviafamilien er svaret helt klart ja. Runes reiser har
gitt oss verdifull oppmerksomhet så vel som kontante bidrag. Vi har også fått
gleden av å bli kjent med ham, og forstått at det ikke er syklingen som har
gitt ham det gode hjertet – det hadde han med seg fra begynnelsen av. Og damene
må gjerne fortsette å bedåne seg over den røffe fasaden, men de skal få vite av
oss at den rakner fort i møtet med håpefulle barneøyne. Da er han et
medmenneske på høyde med de bedre, om han ikke rager et hode over.
Men
helt god i det hodet, det er han altså ikke. Og det setter vi stor pris på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar