0930
Jeg går opp til resepsjonen for å si adjø til Arve, Bergitte og Trine, som nå drar hjem til Norge etter å ha vært med oss noen uker.
1105
Frelsesarmeen plukker oss opp en god halvtime for sent, og kjører oss til dagsenteret Batallon Colorados, et senter vi et hovedsponsor for.
1125
Fantastisk mottakelse! Barna står ved bord fra inngangen og innover. Hvert bord representeret ett av distriktet Sucres regioner. Vi blir presentert for vin fra ett område, tradisjonelle retter fra et annet, brukskunst fra et tredje, og så videre. I tillegg får vi se resultatene av kurs i håndarbeid og smykkedesign som en myndig señora holder for både mødre og jenter ved dagsenteret. En ny vinkling på våre mange besøk, og en flott variasjon over et, for oss, velkjent tema.
1205
De nye offiserene har jammen hentet med seg nye ideer! Vi får se danser fra hvert av Bolivias mange disktrikter, utført av barn med drakter fra hvert enkelt område. Flinke er de også. I siste dans, Sucres egen, er mitt fadderbarn en av to dansere.
1220
For et halvt års tid siden sendte Boliviafamilien, med hjelp fra fadder, et par tusen kroner til behandling av en åtteåring som heter Alexander. Han er oppdratt av faren, etter at moren forsvant, uten beskjed, da han var fem år gammel. Alexander hadde blitt syk av bedervet svinekjøtt. En parasitt hadde satt seg på hjernen, og truet med å ta livet av gutten. Pengene vi sendte ga mulighet for en behandling faren aldri ville hatt råd til; han forsørger seg selv og Alexander ved å selge havresuppe på markedet. En velsmakende suppe han nå hadde med seg i en plastbeholder, og som han spanderte på oss norske padrinos. Han hadde også med andre gaver, både til oss og fadderen: en tradisjonell lue og veske, og en flott poncho av lamaull, nesten like varm som omfavnelsen fra en far som fikk beholde sønnen han trodde han skulle miste.
1225
Vi spiser lunch sammen med barna. Grønnsakssuppe fulgt av kylling og bringebærmousse. En magnumsflaske rødvin var nok mest ment som illustrasjon på hva distriktet kan tilby, men animerer oss faddere til en demonstrajon av norsk jenkadans, og min bror til lystig lek og rundkast med ungene. Det er første gang Frelsesarmeen spanderer vin på oss, men vi ser gjerne at det skjer igjen...
1340
Den uforliknelige Marita er ikke bare en av initiativtakerne til vårt nye barnehjem i Potosi, men også kraften bak prosjektet med å utstyre barnehjem, dagsentre og flinke studenter med utrangerte norske bærbare PC’er. Den siste av de fem laptopene vi har med fra giveren Halliburton går til Lidia, en jente på 18 år som vil studere til økonom. Hennes mor stakk av til Argentina for fem år siden, og har ikke latt høre fra seg. Den yngste søsteren er også ved dagsenteret, mens den mellomste, som lider av depresjon, blir tatt hånd om av en tante i Oruro. Offiseren ved dagsenteret spør om vi kan tenke oss å besøke Lidia hjemme senere på dagen, og det sier vi ja til. Vi har planlagt en runde til flere fadderbarn da.
Selve møtet foregår i den enkle leiligheten til offiserene, som er i andre etasje på dagsenteret. Lidia stirrer lenge på PC’n i fanget til Marita, kanskje med et lite håp, men definivt ikke med forventning. Når vi forteller henne at hun har blitt valgt ut til å få en PC, fordi hun er så flink på skolen, begynner hun å gråte av glede.
1435
Mens noen av fadderne tar turen tilbake til hotellet, drar vi andre ut på besøk hjemme hos noen av barna. Først hos Jhohan på 10 år. Moren hans er sykepleier, og tjener 1094 bol (930 kroner) i måneden. De bor på et rom på 3 x 3 meter som koster 300 bol. Det er akkurat stort nok til to senger, et skap, noen hyller og en TV. Med stor verdighet hun inviterer oss inn, og skjenker opp Coca Cola i rene glass. Hun har noen gaver til sin fadder. Jeg vet at han også har en pengegave til henne, men velger å gå ut, forbi den illsinte lille hunden, før overrekkelsen.
1505
Neste besøk er hos ett av mine egne fadderbarn. Vi har vært ute og hygget oss sammen i dinosaurparken her i Sucre dagen før, og egentlig er det vel helst moren jeg nå vil hilse innom. Hun har fått bedre jobb siden i fjor. Da måtte hun reise langt for å gjøre tjeneste hos noen rikfolk i utkanten av byen. Nå har hun økt lønnen til 450 bol (380 kroner) i måneden, og arbeider nærmere ”leiligheten”, en kjellerbod på 9 kvadratmeter uten utsikt og med jordgulv, som hun deler med tre sønner. For den betaler hun 170 bol i måneden. Det er omtrent like mye som den eldste sønnen, som har jobb av et eller annet slag, bidrar med. Jeg konstaterer med glede at den livsfarlige gassbrenneren hun brukte tidligere, nå er erstattet med en komfyr jeg sendte pengene til.
Hun har kjøpt en gave til mine døtre: en liten håndveske i lamaull. Jeg gir henne en avskjedsgave på 300 bol. For to år siden gråt hun da hun fikk en tilsvarende sum, for ett år siden lo hun og sa at dette kunne hun bli vant til. Nå tar hun imot med et smil og en klem. Fadderbarnet mitt får et bilde av hver av mine to døtre. Jeg forteller at vi ofte snakker om ham hos oss hjemme i Norge. De gjør det samme om oss, forsikrer moren. Jeg skriver navnene til jentene mine på baksiden av bildene, og tross at de er norske, leser tiåringen navnene raskt og riktig. En skarp liten gutt.
1530
Vi besøker Lidia, hun som fikk laptopen tidligere på dagen. Hun bor sammen med sin far, broren Leon på tyve år, og søsteren Maribel på ti. Vi får større innblikk i familiesituasjonen. Faren er sinnslidende, og har vært det så lenge barna kan huske. Kanskje var det derfor moren stakk til Argentina, og ikke lot høre fra seg igjen. Hun og faren hadde noen forferdelige krangler. Etter at hun forsvant har han blitt verre: Nå går han gatelangs, kledd i fillete klær, og med en stor hjelm på hodet. Barna har spart penger og kjøpt nye klær til ham, men de nekter han å ta på seg. Han snakker om Jesus til fremmede på gaten, og har dekorert rommet sitt, i underetasjen, med plakater hvor han har skrevet ”Jesus; Jesus; Jesus”, med store, barnslige bokstaver.
Tidligere eide faren halve kvartalet. Men da han ble syk ble han også lettlurt, og ga fra seg det meste til en sluere halvbror, uten betaling. Nå sover han i en stol i underetasjen, de få timene i døgnet han er hjemme, mens Leon, Lidia og Maribel klatrer opp stigen til rommet ovenpå.
Leon beklager overfor offiseren at han ikke lenger kommer til dagsenteret eller kirken. Det er fordi han studerer bygningskonstruksjon på dagen, samtidig som han gjør seg ferdig med videregående på kveldstid. I helgene jobber han, slik at han kan forsørge sine tre yngre søstre. ”Ikke tenk på det”, sier offiseren. ”Det viktigste er at du tar vare på familien din.”
I løpet av de siste årene har Leon også jobbet ni måneder i gruvene i Potosi, og vært rettsassistent i tinghuset der. ”Men jeg måtte flytte tilbake og ta en dårlige betalt jobb, siden jeg var redd for hva far kunne komme til å gjøre med søstrene mine”, forklarer han saklig, uten at jeg kan lese noen sorg verken ut fra ansikt eller stemme. Sånn er det bare.
Jeg forteller Lidia at Boliviafamilien kommer til å sørge for at hun får støtte til studiene, når hun nå snart er klar for å begynne å studere økonomi ved universitetet. Hun kan ikke tro det er sant. Gang på gang spør hun meg: ”Er det sant at jeg nå skal få en padrino?” Jeg svarer ja på det, samtidig som hun også får forklart at hun må skrive til fadderen sin minst fire ganger i året, og også sørge for at vi får oversikt over karakterer og oppmøte for hvert semester. Mellom tårer og smil lover hun å fortsette å studere samvittighetsfullt og få gode karakterer, slik hun alltid har gjort. På vei ut tar jeg bilde av både henne og søsknene, slik at vi har noe å vise til en fremtidig fadder. Før vi drar videre kommer Lidia springende med noen av kosedyrene sine, som hun vil gi oss i gave. Jeg tror jeg har en anelse om hvor viktig der er å få gjøre gjengjeld, og tar med en liten tøyhund med ”Alaska” på brystet hjem til døtrene mine. Når vi vinker adjø fra inne i bilen lagrer jeg det gledesstrålende ansiktet hennes i minnet. Jeg tror kanskje hun har opplevd den lykkeligste dagen i sitt liv, men jeg er sikker på at det er jeg som skal takke.
Vi behøver fadder (privatperson, skole, bedrift, forening...) som kan støtte denne jenta med studiene i økonomi. 500 kroner i måneden, og beløpet går uavkortet til henne.
1555
Siste besøk for dagen. Fadder og ildsjel Hilde Hognestad er med oss på turen, og hennes mor har et fadderbarn som heter Diana og er 11 år. Dianas bror Matias (12) og søster Julieta (10) er også ved senteret. Moren deres døde for fire år siden, og de bor nå sammen med sin far. Han drikker, forteller Frelsesarmeens offiser meg, og de har også måttet ta en prat med ham etter at Matias dukket opp på senteret med tydelige blåmerker. Faren innrømmet å ha slått ham, og lovet å slutte med det.
Diana er en stille og beskjeden jente. Hele dagen har hun båret rundt på en liten hvalp, sikkert ikke mer enn to måneder gammel. Da vi blir låst inn i gården de bor i, viser det seg at de allerede har en hund; en hissig svart liten tispe som de kaller ”Negra” (”den sorte”). Diana viser oss rommet som hun deler med lillesøsteren. Det er lite, umalt, rotete og stinker av hundepiss. På gulvet ligger det kosedyr og papirsøppel.
Hilde har bestemt seg for å ta med Diana og Julieta ut for å handle klær. Mens vi kjører til markedet spør offiseren om faren også slår dem. ”Av og til”, svarer Julieta, uttrykksløst.
Av hensyn til barna har jeg gitt Lidia, Maribel, Leon, Diana og Julieta andre navn i denne teksten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar