fredag 26. oktober 2012

Lacaya: Langtvekkistan!


Bolivia er et svært land, og i Bolivafamilien har vi noen dagsentre og barnehjem som ligger langt fra det meste. Men ingen ligger så langt fra alt som dagsenteret vårt i Lacaya. Dit kommer man først etter en en time eller to med kjøring fra La Paz og ut på Altiplano, fulgt av en times nyreristende og gebissløsnende kjøring på elendige grusveier.

 
 Og slik bor man der. Spredt, over mil etter mil.

 Flott velkomst!

Langsetter grusveiene ligger små bygder, og en av dem er altså Lacaya. Her bor staute, stillfarne indianere. Fattigdommen er stor, men: "Aldri noe bråk her", sier en besøkende fra La Paz. "Ingen drikker for mye, ingen sloss, ingen stjeler."

Alle fikk fine, nye luer... Finnes ikke bedre i norsk vinterkulde!


Ja, jeg vet. Men bare prøv selv å se smart ut i en slik en!


Musikken er...særegen. Og den fremføres entusiastisk!

Det danses. Lenge. På 4000 meter over havet.


Lacaya er et av de samfunnene som virkelig støtter opp omkring dagsenteret sitt. Ovenfor ser vi en av bygdas "eldste" - altså en av lederne - som holder tale og takker for arbeidet som blir gjort her. De møter alltid mannssterkt opp, noe som er en stor ære for oss besøkende. Ofte snakkes det bare aymara, et av urbefolkningens egne språk. Men de aller fleste kan også spansk. Unntaket er noen av de eldste - og yngste.

 Lacayas høvdingeråd.


Etter høytideligheter, sang og dans fortsetter festen med et bedre måltid. Igjen æres vi besøkende, nå med at maten de har med i sine knytter tømmes ut på bordet foran oss. Det avgir en meget interessant aroma.


Maten består i hovedsak av mange forskjellige slag poteter. Mange (de svarte) er frysetørket, andre kokt. Mellom disse finner man stykker av kjøtt fra kylling, svin eller annet fe, samt ost og små fisker. En sterk dip serveres i skåler ved siden av.

Enkelte tøffe nordmenn smaker på litt av dette rikholdige utvalget. Vi andre takker veldig, tar bilder og forsøker å gå i ett med bakgrunnen, eller kommer med ymse unnskyldninger. Det blir aldri tatt ille opp, men vi må tåle enkelte skrå blikk og flir, vi raringene som ikke setter pris på et skikkelig festmåltid.

Mødre og unger setter seg på bakken, åpner sine egne knytter og forsyner seg rikelig. Men bygdas eldste generer seg slett ikke for å plukke maten fra "vårt" bord. Heldigvis!


Lykkeligvis finnes også en trygg løsning for oss med sarte, norske mager. Poppet mais (altså popcorn) eller, som ovenfor, poppet hvete, smaker utmerket og gir aldri trøbbel. På bildet ovenfor har man lagt både dette og de eldstes regalier på bordet vårt, som et tegn på vennskap, tillit og fred.


Om selve dagsenteret er det å si at vi er godt fornøyde med den nye PC-labben vi har fått på plass. Den er nå i drift, og opplæring av barna er i gang. Bortsett fra dette virker mye å ha stått stille på Lacaya de senere årene. Det er ikke ille - senteret fungerer som det skal. Men vi føler kanskje at det er et sted som kan prioriteres litt i den neste to års perioden, slik at ikke andre rykker fra.


Ingen kommentarer: