Her har vi et dagsenter hvor mange av bygdas barn kan være enten før eller etter at de går på skolen. "Centro escolar" står det ved inngangen, her som ved flere av våre andre sentre. Det betyr ikke at senteret er den offentlige skolen. I Bolivia går barna på skole fem dager i uken: noen relativt få timer enten på morgen eller ettermiddag. Våre skolesentre tar over der skolen slutter, med ekstra undervisning og leksehjelp. Dessuten får de gjerne skolemateriell som verken den offentlige skolen eller foreldrene har råd til.
I tillegg er det mat å få: Ofte dagens eneste varme måltid. Ikke minst gir vi dem et trygt sted å være mens mor og/eller far er på arbeid. Det er viktig, for barn i Bolivia er langt mer utsatt enn våre hjemme i Norge.
Yihaaa! Litt rare dansesko, men de klang godt!
Besøkene våre følger som oftest en viss mal som offiserene har lagt opp på forhånd. Vi ønskes velkommen. Det danses, synges eller spilles. De holder taler, og vi holder taler. Noen små gaver typiske for Bolivia overrekkes høytidelig. Så deler vi et enkelt måltid, mens praten går.
Disse guttene overrasket med veldig godt spill!
Det blir aldri kjedelig, for det er rikelig med rom for variasjon innenfor malen. Men dersom vi har to eller tre slike besøk på en dag, kan det bli virkelig slitsomt - både fysisk og emosjonelt. Da er det ikke mye energi igjen til kvelden, og lyset går tidlig for "los padrinos de Noruega".
Det gjorde ikke disse!
Ofte spiser vi sammen med barna. Det er veldig hyggelig i seg selv, men gir også muligheten for de spansktalende blant oss til å komme tettere på ungene, uten å bli overhørt fra personalet. Det er veldig nyttig, for vi er selvsagt klar over at hverdagen ikke er den festen vi opplever ved besøk. Men i praten med barna får vi høre hvordan maten er til vanlig, hva de synes om dem som jobber der, hva som er bra og hva som er dårlig.
Lett å få nye venner her!
Som regel er barna svært så pratevillige, og gjennomgående er tonen at maten er "muy rico!" og Frelsesarmeens offiserer snille (om enn bestemte). Favoritten er likevel gjerne en "tia" (tante) eller "cocinera" (kokk) som jobber ved senteret, og som ikke er omgitt av samme autoritet som lederne. Bolivia er et land hvor respekten for autoritet lever i beste velgående, enten den er i form av alder, tittel, utdannelse, økonomi eller uniform!
Vi tilbrakte noen fine timer ved Parotani. Så la vi ut på landeveien igjen, i trygg forvissing om at også ved dette senteret gjøres det godt og nyttig arbeid. Her behøves jevn og stødig forbedring av de små tingene, men ingen store grep.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar