Nei da, ikke dagsenteret vårt! Men den fantastiske Tiahuanacu-kulturen er faktisk så gammel. Eldre enn mayaene, aztekerne og inkaene. Og den hadde sitt senter i de fantastiske, storslagne templene som ligger nesten utenfor dørstokken til vårt dagsenter. Nå er de redusert til ruiner, men man kan definitivt ane fordums glans.
Å besøke utgravingene ved Tiahuanacu er litt som å besøke Egypt, men uten alle turistene. Og på samme måte litt trist. Her fantes altså en gang en storslagen kultur, og det omtrent før noen kom på tanken om å sette stein på stein hjemme i Norge. Den eksisterte minst ti ganger så lenge som Norge har vært en nasjon, før den forsvant under sand og grus. Når den nå igjen avdekkes, vekker det følelser av stolthet og tilhørighet - men sikkert også savn.
Rare skikker vi ikke forstår: velkomst med hengende dukker
Her fikk vi en god lunsj etter mange timer på veien. Deretter dans og taler, slik vi jo opplever i rikelige doser. Omvisningen på senteret viste at tingene er som de skal: toalettene i god behold, takene tette, møblene på plass. Og så var det kjekt å se at lekeparken vi investerte i for noen år siden, fortsatt var populær i bruk.
En mors takk.
Resitasjon av dikt foran besøkende nordboere krever både god husk og gode nerver. Ingen problem for denne jentungen!
"Conoces mi padrino?" Klart vi kjenner fadderen din - det er jo svigerfar!
Mange av barna spør om vi kjenner fadderne deres. Da må vi forklare at med mer enn 900 faddere til over 1000 barn, så er det ikke så ofte at svaret er ja. Men ved hvert dagsenter eller barnehjem er det jo noen som får ja til svar. Da prøver vi å få tatt noen ekstra bilder å ta med hjem, selv om det blir en utfordring å huske etterpå hvilke som var til hvem!
Det ble ikke så lange besøket på Tiahuanacu denne gangen. Vi stusset litt over det, men forklaring kommer i neste blogg...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar