Viacha: gåfotball og en fantastisk scoring

 

Guttene på Viacha virker å se frem til det med like mye glede som vi nordmenn med engstelse: den tradisjonelle fotballkampen mellom Bolivia og Norge. Spilt på Boliviansk hjemmebane, 4000 meter over havet...

  

Men før vi kommer så langt, skal det danses. Guttene hadde satt opp en ypperlig koreografi, som vi etterpå fikk prøve i sin helhet. Moderne tinku, litt sånn gangnam style, det hele overvåket av en en glad mann på en sky.

For tiden bor det 30 gutter her på hjemmet. Det betyr at vi også her er offer for tidens tragisk feilslåtte politikk om å sende alle barn som har noe som ligner en forelder hjem til denne, uansett skikkethet. Men noen krise for hjemmet og driften der, er det ikke. Det er en herlig gjeng som bor der for tiden. Likevel håper vi snart å ha rundt 40 gutter der igjen, for behovet utenfor - ute på gaten, så og si - er stort.

Sist vi var her, hadde vi fått gjort et fantastisk prosjekt sponset av Felleskjøpet, med nye senger, madrasser, skap mv. I etterkant har vi også fått tettet lekkasjer i taket, samt fikset opp toaletter og dusjer. 

Mye så derfor riktig så bra ut. Samtidig er det alltid noe å ta for seg på et så stort senter som dette. For hva har vannlekkasjene ført til, for eksempel? Jo, løse gulvfliser. Og siden de ikke er limt tilbake etter hvert, ender man opp som dette...

Det viktigste å få orden på denne gang, ser ut til å være gulv og kjøkken. Dermed har vi etterlyst prosjekter for dette, slik at vi får noe å henge fingrene i fremover!

Vår fadder Anne Margrethe er en dame med et stort hjerte for guttene på Viacha. Det viser hun hver gang vi er på besøk, blant annet ved å stelle i stand en skikkelig fest! Alle får smake, men dette er altså en perfekt måned å ha bursdagen sin i...

Noen av gavene er til øyeblikkets lyst, andre vil bli være til glede i måneder og år fremover.

Det hele avsluttes med ikke bare én, men to velfylte piñatas. Her er det kamp om godsakene - men alle får.

Forresten: Sa jeg avsluttes? Det stemmer ikke helt, for aller siste post på programmet er altså den tradisjonelle fotballkampen, hvor kjappe, bolivianske gutter springer i ring rundt prustende og noe mindre mobile nordmenn. Sistnevnte må altså satse på taktikk og finesse, for eksempel i dødballsituasjoner. Det resulterte denne gang i en fantastisk perlescoring, ved at et velplassert innkast fra innlånte Mario traff en løftet norsk fot og rekylerte direkte inn i høyre målkryss. Maken har neppe vært sett på Altiplano siden Pele var på besøk i 1976.

Det forhindret ikke at kampen endte 2-1 til Bolivia. Revansjekampen er satt til 2014. Akk o ve...

Corqueamaya: ekte vare

Corqueamaya er et dagsenter langt ute på Altiplano, et flott resultat av prosjektet (og foreningen) "Bruk Tanken!". Av alle mulige dagsentre og barnehjem, var det nok dette som var vår grunnlegger Papa Bastes yndlingssted...

Gledelig gjensyn mellom fadder og fadderbarn!

Så flott og så formelt det var her, da!

Bygdas eldste jager alle onde ånder bort.

Vi kan til en viss grad forstå at de onde åndene lar seg skremme av musikken.

Noe som er spesielt med Corqueamaya, er det store oppmøtet fra foreldre og besteforeldre som alltid finnes her. De dukker opp fra det store intet for å være med å feire dagen. Og når det hele er over, forsvinner de ut i det åpne landskapet igjen. Vi ser ingen hytter eller hus, men noe må det være der ute!

Uansett vitner dette om et godt samhold i bygda, og at dagsenteret er et samlingssted. Det gjelder ikke bare for barna. Her drives også arbeid for å fremme kvinnnes stilling, slik det gjøres ved flere av våre sentre. Og i tillegg disponerer dagsenteret en traktor som de lokale bøndene får benytte seg av.

 Kan en lama danse? Ja, men motstrebende!

 Akkurat som nordmenn 4000 meter over havet.

Rull ut potetene, festen er i gang!

På Corqueamaya har vi hatt et prosjekt med syverksted. Det ligger flere år tilbake i tid. Driften avhenger av motivasjon og kompetanse hos dem som for tiden er offiserer på senteret. Nå ser det ut til å fungere helt utmerket. Vi har hatt et lite vedlikeholdsprosjekt, og maskinenen fungerer nå som de skal. Men man vil gjerne et par til av den litt mer avanserte typen som vi ser ovenfor - en for korssting og en for rette...

Selvsydd er velsydd!

På syverkstedet produseres både bukser, kjoler, skjørt og skjorter. Ikke minst har man sydd treningsdrakter til alle senterets barn!

 

Vi har også hatt en prosjekt for å innrede en PC-lab til bruk for barna. Den er nå på plass! Den så bra ut - i all enkelhet, men med fem fungerende PC'er, samt skriver.

Det som fortsatt mangler, er internett. Men ikke lenge nå, for det fikk vi sponset inn ved vårt besøk! Dermed vil ungene også få tilgang på sider som Wikipedia og Google Earth, til stor hjelp i skolearbeidet.

Yaurichambi: Altiplano-jazz

 Kule gutters velkomsttrudelutt

Det var løse rammer og improvisasjon da vi besøkte dette dagsenteret langt ute på Altiplano. Og etter gårsdagens store jubileumsfest passet det helt ypperlig!

Da vi var på besøk i 2010, var vi temmelig misfornøyde med tilstanden her. Derfor har vi i mellomtiden kjørt en del prosjekter - nye toaletter, blant annet. Nå var både tilstanden og stemningen langt bedre enn sist. Det er enkle kår her ute, men like fullt er det utvilsomt et senter som fungerer.

Uansett fortsetter vi fremover med små oppgraderinger. De har allerede fått penger til en projektor som skal brukes i undervisningen. Under vårt besøk falt også et helseprosjekt på plass - finansiert av en av de tilstedeværende fadderne - som vil gi alle barna den nødvendige oppfølging.

 Lyrikk

 Lek

 Dans

Ikke alle like interessert...

Into the big wide open

Boliviafamilien hedret etter 30 år

Frelsesarmeen hadde en stor overraskelse på lur til oss denne gangen. Etter en laaaaang dag ute på Altiplano, med besøk på to dagsentre og et prosjekt, trodde vi at hotellet snart var siste stopp. Men nei, vi skulle på "en liten fest"...

Det viste seg da at man hadde leiet et digert lokale, og så busset inn barn og ledere fra store deler av La Paz-distriktet. Anledningen var at Boliviafamilien fyller 30 år, og jammen skulle det feires!

 

 Drama: Da Baste kom til Bolivia, og møtte sitt fadderbarn...

 Tegnekonkurranse. Her vinneren for de mellom 14 og 16 år!

Prisutdeling.

 

Dans fra absolutt alle Bolivias hjørner sto på programmet.  

Og her hadde man øvd!

Programmet tok minst to timer, og her var det tydelig at man hadde gjort seg flid. Vi har ikke sett maken - og vi har sett mer boliviansk dans enn de aller, aller fleste!

Lovprising av Boliviafamilien ble det bare så alt for mye av. Da er det viktig å huske at det ikke er vi som står på scenen og mottar den som skal ha æren. Mye tilfaller Papa Baste, som startet Boliviafamilien for 30 år siden. Og mye tilfaller alle våre faddere, våre frivillige og andre ildsjeler som hjelper oss å hjelpe. I senere møte ble vi fortalt at Boliviafamilien er den klart største bidragsyteren til Frelsesarmeens virksomhet i Bolivia. Uten oss ville det rett og slett ikke finnes finansiering til det sosiale arbeidet som nå pågår ved 23 barnehjem og dagsentre. Og mens bidragene fra andre land og organisasjoner krymper, øker de fra Boliviafamilien - litt etter litt, år for år.

Slik sett er det med takknemlighet vi også mottok prisen "Others". Den ble første gang innstilt av William Booth, selve grunnleggeren av Frelsesarmeen, da han ønsket å hedre dem som gjør en innsats for andre enn dem selv.

Gratulerer, alle våre gode hjelpere!

Tiahuanacu: 3500 års historie

 

Nei da, ikke dagsenteret vårt! Men den fantastiske Tiahuanacu-kulturen er faktisk så gammel. Eldre enn mayaene, aztekerne og inkaene. Og den hadde sitt senter i de fantastiske, storslagne templene som ligger nesten utenfor dørstokken til vårt dagsenter. Nå er de redusert til ruiner, men man kan definitivt ane fordums glans.

Å besøke utgravingene ved Tiahuanacu er litt som å besøke Egypt, men uten alle turistene. Og på samme måte litt trist. Her fantes altså en gang en storslagen kultur, og det omtrent før noen kom på tanken om å sette stein på stein hjemme i Norge. Den eksisterte minst ti ganger så lenge som Norge har vært en nasjon, før den forsvant under sand og grus. Når den nå igjen avdekkes, vekker det følelser av stolthet og tilhørighet - men sikkert også savn.

 Rare skikker vi ikke forstår: velkomst med hengende dukker

Her fikk vi en god lunsj etter mange timer på veien. Deretter dans og taler, slik vi  jo opplever i rikelige doser. Omvisningen på senteret viste at tingene er som de skal: toalettene i god behold, takene tette, møblene på plass. Og så var det kjekt å se at lekeparken vi investerte i for noen år siden, fortsatt var populær i bruk.

En mors takk.

Resitasjon av dikt foran besøkende nordboere krever både god husk og gode nerver. Ingen problem for denne jentungen!

 "Conoces mi padrino?" Klart vi kjenner fadderen din - det er jo svigerfar!

Mange av barna spør om vi kjenner fadderne deres. Da må vi forklare at med mer enn 900 faddere til over 1000 barn, så er det ikke så ofte at svaret er ja. Men ved hvert dagsenter eller barnehjem er det jo noen som får ja til svar. Da prøver vi å få tatt noen ekstra bilder å ta med hjem, selv om det blir en utfordring å huske etterpå hvilke som var til hvem!

Det ble ikke så lange besøket på Tiahuanacu denne gangen. Vi stusset litt over det, men forklaring kommer i neste blogg...

Lacaya: Langtvekkistan!

 

Bolivia er et svært land, og i Bolivafamilien har vi noen dagsentre og barnehjem som ligger langt fra det meste. Men ingen ligger så langt fra alt som dagsenteret vårt i Lacaya. Dit kommer man først etter en en time eller to med kjøring fra La Paz og ut på Altiplano, fulgt av en times nyreristende og gebissløsnende kjøring på elendige grusveier.

 

 Og slik bor man der. Spredt, over mil etter mil.

 Flott velkomst!

Langsetter grusveiene ligger små bygder, og en av dem er altså Lacaya. Her bor staute, stillfarne indianere. Fattigdommen er stor, men: "Aldri noe bråk her", sier en besøkende fra La Paz. "Ingen drikker for mye, ingen sloss, ingen stjeler."

Alle fikk fine, nye luer... Finnes ikke bedre i norsk vinterkulde!

Ja, jeg vet. Men bare prøv selv å se smart ut i en slik en!

Musikken er...særegen. Og den fremføres entusiastisk!

Det danses. Lenge. På 4000 meter over havet.

Lacaya er et av de samfunnene som virkelig støtter opp omkring dagsenteret sitt. Ovenfor ser vi en av bygdas "eldste" - altså en av lederne - som holder tale og takker for arbeidet som blir gjort her. De møter alltid mannssterkt opp, noe som er en stor ære for oss besøkende. Ofte snakkes det bare aymara, et av urbefolkningens egne språk. Men de aller fleste kan også spansk. Unntaket er noen av de eldste - og yngste.

 Lacayas høvdingeråd.

Etter høytideligheter, sang og dans fortsetter festen med et bedre måltid. Igjen æres vi besøkende, nå med at maten de har med i sine knytter tømmes ut på bordet foran oss. Det avgir en meget interessant aroma.

Maten består i hovedsak av mange forskjellige slag poteter. Mange (de svarte) er frysetørket, andre kokt. Mellom disse finner man stykker av kjøtt fra kylling, svin eller annet fe, samt ost og små fisker. En sterk dip serveres i skåler ved siden av.

Enkelte tøffe nordmenn smaker på litt av dette rikholdige utvalget. Vi andre takker veldig, tar bilder og forsøker å gå i ett med bakgrunnen, eller kommer med ymse unnskyldninger. Det blir aldri tatt ille opp, men vi må tåle enkelte skrå blikk og flir, vi raringene som ikke setter pris på et skikkelig festmåltid.

Mødre og unger setter seg på bakken, åpner sine egne knytter og forsyner seg rikelig. Men bygdas eldste generer seg slett ikke for å plukke maten fra "vårt" bord. Heldigvis!

Lykkeligvis finnes også en trygg løsning for oss med sarte, norske mager. Poppet mais (altså popcorn) eller, som ovenfor, poppet hvete, smaker utmerket og gir aldri trøbbel. På bildet ovenfor har man lagt både dette og de eldstes regalier på bordet vårt, som et tegn på vennskap, tillit og fred.

Om selve dagsenteret er det å si at vi er godt fornøyde med den nye PC-labben vi har fått på plass. Den er nå i drift, og opplæring av barna er i gang. Bortsett fra dette virker mye å ha stått stille på Lacaya de senere årene. Det er ikke ille - senteret fungerer som det skal. Men vi føler kanskje at det er et sted som kan prioriteres litt i den neste to års perioden, slik at ikke andre rykker fra.